Da sitter vi i Jakarta og slår ihjel tid på Starbucks mens vi venter på flyet vårt til Kota Kinabalu på malaysisk side av Borneo. Vi hadde egentlig tenkt å busse og ta båt opp til den malaysiske grensen på Borneo, men skjønte etterhvert at det kom til å bli veldig tidkrevende og etter som det nærmet seg de siste dagene på visumet vårt innså vi at eneste mulighet var å hive seg på et fly nordover. Etter litt research fant vi ut at billigste og enkleste alternativ om vi skulle holde oss unna de svartelistede flyselskapene (stort sett alle indonesiske flyselskap er svartelistet) var å reise med Garuda fra Banjarmasin til Jakarta og videre derfra med Air Asia til Kota Kinabalu på malaysisk side. Å bestille flybilletter på nett her nede er et lite mareritt i seg selv... Vi ville forsikre oss om at vi hadde billetter ut av landet innen visumet utløper før vi dro på jungel trekking. Derfor ble vi sittende i 6 timer til kl 3 natt til lørdag i forsøk på å bestille oss billetter. Alt ble bare rot med indonesiske nettsider uten engelsk versjon, flyselskaper som ikke tok norske kredittkort og dårlig nettforbindelse slik at betalingen ikke ble gjennomført osv... Så ved telefonbestilling til Garuda og god hjelp fra snille Øyvind hjemme i Norge til å fixe Air Asia billettene kunne vi endelig få oss 2 timer søvn før floating market og jungle trekking neste morgen...

Vi er akkurat ferdig med en 3-dagers tur i jungelen i Loksado-området ved Banjarmasin. Det var deilig å komme seg bort fra bytrafikk og den evige mopedstøyen og kun la deilige naturlige jungellyder synke inn:) Tailah guidet oss gjennom to trekkingetapper; 4 timer på lørdag og 8 timer på søndag inkludert bading i elva, før vi avsluttet med 3-timers bamboo rafting tilbake til bilen i går. Vivian syns bamboo rafting er mye bedre og tryggere enn rafting i Norge:) Stille, rolig elv, kun et par småheftige stryk. Vi stoppet og tok et par pauser på veg nedover elva også, og flåteføreren plukket fersk papaya til oss. Deilig:) I jungelen lunchet vi også ved elven, tente bål og lagde nuddelsuppe med medbrakte grønnsaker og bambusblomst og kanel som vi fant i jungelen, kokte vann i bambusrør, og porteren vår lagde kopper og bestikk av bambus. Veldig stilig:)

Vi overnattet i såkalte longhouse i små landsbyer inne i jungelen der menneskene lever av salg av kokosnøtter, kanel, chili, diverse nøtter, bananer, bambus, gummi osv. og produserer ris til eget forbruk. Vi fikk sett derfor sett naturgummitrær, kaneltrær, forskjellige nøttetrær og -busker osv som "bøndene" lever av å selge råstoffer fra. De får 2000 Rp (ca 1,5 kr) pr kg kanel de produserer. Helt sykt mtp kg-pris på kanel hjemme... I tillegg har vi sett selvlysende sopp, ildfluer, vakre sommerfugler, ekle edderkopper og det beste av alt var at vi møtte på en flokk macaques.

I de små landsbyene bor det gjerne 10-20 familier, hvor 3-5 familier bor sammen i et longhouse som nærmest ligner en tradisjonell trelåve. Der har de har et stort fellesrom hvor de spiser, slapper av, ungene leker osv og små enkeltrom der hele familien sover. De er naturalister og lever sammen på riktig storfamilievis gamle som unge og har gris, høner, et par katter og noen hunder som alle går løse og lever sammen i skjønn forening. Og de har en hel skokk med unger, og står gjerne opp kl 4-5 på natta for å forberede seg til arbeidsdagen og ungene leker seg og løper rundt som galinger i "låven". Nina er etter disse dagene enda mer bestemt på at kids er en dårlig idé. Det var generelt mye leven, skriking og ståking fra tidlig morgen og de voksne var ikke det spor bedre enn barna. Vi er etterhvert i stand til å plukke opp et par ord og "turis" (turist) og "goreng" (sove) ble i alle fall registrert. Grisene og hanene våknet også tidlig av ståket menneskene satte igang, så vi låg å hørte på hønsekakling, hanegaling og grisegrynting og -hyling fra under gulvbjelkene i longhouset fra midt på natta til langt utpå morgenkvisten. Men ellers var de veldig trivelige og gjestfrie mennesker. Vi hadde med sigaretter til vertene og drops til barna som takk for lånet av en flekk på gulvet i "låven" og en sovematte å sove på, og for god mat som de tilberedte av råvarer vi hadde med fra byen. De er ikke så veldig snille med dyrene sine desverre, hundene er tynne og skrale og vi kjeftet flere ganger på barna som sparket og slo og rev de i ørene og halen... Hundene ble fort våre venner og vi spanderte gladlig bort kjeksene våre til de. Vi fikk spesielt en veldig god venn på siste longhouset vi besøkte, han sov i hjørnet på matten vår natta igjennom:)

Kanalturen fredag ettermiddag var også en kjempeopplevelse. Tailah liker å kalle kanalsystemet "Venice of the East". Vi suste avgårde på elven Martapura i en trebåt og forsvant innover i de små kanalene hvor folk lever i flytende hus. Ungene badet i det skittene og forurensede vannet og svømte støtt bort til båten vår, noen satt å vasket klær og kopper, mens andre tok en kroppsvask i kanalvannet. De kaster søppel overalt og gjør sitt fornødende i små skur rett i kanalen, så det er ikke rart at elven blir skikkelig ufin og forurenset... Det begynte å regne ganske kraftig under kanalturen så vi søkte ly på terassen/bryggen til en familie midt i kanalen. En hel skokk unger kom (minst 21 stk) og tok bilder av oss, vi tok bilder av de og de tok bilder av oss sammen med de. En og en. Og plutselig satt vi med en baby hver i fanget mens foreldrene knipset bilder av ungene sine sammen med hvitingene. De var veldig fasinert over hudfargen, høyden og den spisse nesen vår, og ville gjerne ta på nesen vår. Jentene bruker rispulver for å bli hvit i ansiktet, akkurat som jentene hjemme bruker brunkrem. Rart hvordan vi mennesker alltid lengter etter det vi ikke har... Det bodde en gravid jente der, og i følge overtro vil barnet få lys hud og pekende nese som oss hvite om vi tar på magen til den gravide, så det måtte vi selvfølgelig være behjelpelig med. Etterhvert invitert med inn i huset deres og det ble enda mer bildetaking og vi pratet litt sammen med Tailah som tolk, og vi viste noen bilder fra Norge. Veldig vennlige og glade mennesker. Selv om de ikke har og eier så mye er de nok på mange måter minst like lykkelige som oss.

Lørdag morgen før vi dro ut til jungelen sto vi opp grytidlig for å rekke floating market. Artig opplevelse det også. Byfolk møter "bønder" i små båter ute ved elvemunningen hvor de selger eller bytter frukt og grønnsaker. Men man må være tidlig ute, markedet åpner halv 6 om morgenen og allerede kl 8 har de dratt hjem. Det var hardt å stå opp stå opp kl 5 den morgenen etter at vi hadde sittet oppe til kl 3 på natta for å kjøpe flybilletter...

Uansett, siste dag i Indonesia er her og mest for vår egen del har vi laget en oppsummering: skittent, kaos, slum, masete folk, men samtidig ganske hjelpsomme, dårlig/barnslig humor, muslimer, hinduister, magic mushroom, kvinner og barn digger å gå i pysj til alle døgnets tider, jentene er veldig sjenerte og knisete, indonesiere er kronisk late og kjører seriøst moped kun for 10 meter, og det er ubegrenset hvor mange man mennesker man får på en moped, men i følge lover er grensen 4, ikke så veldig punktlig kollektivtransport, transjakarta, jalan jalan (å rusle eller å kjøre en mopedtur i følge Kurnia), brom brom (moped transport), mopeder overalt, mopedkjøring overalt (fortauet er ikke reservert for fotgjengere akkurat), sykkeltaxi, surfing, puppetshow, batik, vulkaner, dykking, jungle trekking, floating market, ikke smelta ost på pizzaen, sambal (chilisaus), bali coffe (synkekaffe), indonesiere er helt vill på sukker (gjerne 3-4 ss sukker i en kopp te eller kaffe...), arak, bintang (lokal øl), brunsukker, bala-bala (fritert grønnsaksrøre), mie/nasi goreng (fried noodle/rice), CFC: california fried chicken (noe lignende som KFC men med nudler...), indonesiere har ikke peilig på å lage chips (halvstekt og vassen), kokosnøtter, enkelt språk (i alle fall Bahasa) som ligner mye på malaysisk: gratis, informasi, renovasi, parkir, polisi, patroli, bis (buss), bot (båt), kopi (kaffe), ingris (engelsk), apotek, terima kasih (tusen takk), sama sama (bare hyggelig), tidak (nei), ya (ja), hati hati (forsiktig), bagos (bra).

Etter 1 mnd i Indonesia føler vi dette er virkelige Asia. Malaysia er mer moderne, rent og folk er ikke så sneaky, utnyttende og driver ikke med så mye lureri som her, men Indonesia har mye mer kultur og sjel og man blir etterhvert vant til den slue atferden deres og de lure triksene. Engelskkunnskapene er generelt veldig dårlig sammenlignet med i Malaysia, sannsynligvis fordi Malaysia har vært britisk koloni, mens Indonesia har vært nederlandsk. Men folk gjør så godt de kan å være hyggelige og bruker de ordene de kan. Mister går til både mann og dame, de kan godt finne på å si good afternoon tidlig om morgenen eller spørre om du vil ha breakfast på ettermiddagen.

Budsjett: 400 kr/dag inkludert visum, overnatting, mat, transport og alle aktiviteter (surfing, padi kurs, vulkan og jungle trekking). Selv om vi har brukt endel mer penger på aktiviteter her er nok Indonesia generelt noe dyrere enn Malaysia. De kan å utnytte turistene og tar turistpriser på overnatting, taxi og det meste. I tillegg var vi uheldig å havna midt oppi slutten av ramadan da transport ble vanskelig og dyrt.