Destinasjon Banjarmasin, Kalimantan. 20 timer båttur fra Surabaya, og hærre for en tur dette har vært… En opplevelse helt utenom det vanlige, det sykeste vi har vært med på i hele vårt liv. Og Vivian har til og med vært i Afrika! Damen vi kjøpte billetter av i Surabaya sa vi gjerne kunne møte opp litt tidlig (rundt kl 17) for å "forhandle med crewet om sovekabin" og vi skulle senere finne ut hun mente med det. Båten skulle gå kl 19, så da tenkte vi det var greit å ta bussen fra sentrum kl 17. Etter å ha rota litt rundt på havna for å finne avgangshallen for båten vår fant vi omsider frem med litt hjelp i 18-tida. Da ble vi bedt om å vente litt i en stor hall hvor en del folk hadde kommet allerede. Det ble solgt nudler (pop me pop me pop me pop me osv) og ris (nasi nasi nasi nasi osv), blader, leketøy for barn og pappmatter til å sitte/ligge på. Vi bestemte oss for å kjøpe en pappmatte hver til 5000 Rp (3 kr) i tilfelle vi ikke fikk kabin på båten. Det var noen få stolrekker i hallen, men det virket som om folk foretrakk å sitte/ligge på pappmatte på gulvet. Vi fant oss i alle fall et par ledige stoler og satte oss ned for å vente på nærmere beskjed.

Det varte og det rakk, og folk strømmet på i store mengder, fant seg en ledig flekk på gulvet, brettet ut pappmatten sin og la seg ned. Kun indonesiere overalt, ikke en eneste vestlig/backpacker å se i hele hallen som etter hvert fylte 2700 mennesker. Og vi var reneste attraksjonen i hallen. Indonesiere tok bilder av oss og styrte på. Jaja, vi tok bare noen bilder tilbake vi, med ekstra flash. Tiden gikk, men vi var ikke så veldig bekymret for damen vi kjøpte billetter av sa at det kunne være litt forsinket og at båten kanskje gikk kl 21 i stedet. Så klokka bikka 9 på kvelden, og senere 10 og vi hørte fortsatt ingenting. Svært få kunne prate engelsk, men vi hadde en svært enkel samtale med en indonesisk mann kunne fortelle at båten fra Banjarmasin var forsinket og at den kanskje skulle gå kl 12 i stedet. Vi begynte å bli slitne og trøtte, hallen var stappfull av indonesiere og det var alt for sent til å legge ut matten sin og sove litt på gulvet. Vi var passive røykere til gangs de timene vi satt der med nesten 3000 røykende indonesiere rundt oss. En suspekt politimann ville gjerne ha oss med inn på kontoret slik at vi kunne sitter der og vente i AC. Det virka som om han prøvde å utnytte posisjonen sin, så vi takket høflig nei og han ga seg tilslutt. Han kom tilbake flere ganger senere likevel og tilbydde oss røyk og en motorsykkeltur for å spise middag, men vi sa vi var fornøyd med pop me til mat og at det gikk fint å vente.

Klokka 12 kom det endelig en båt og la til kai, en slags liten cruisebåt. Folk jubla, spratt opp og begynte stille seg i kø ved utgangen. Vi stilte oss opp for å vente selv, men det tok jo selvfølgelig godt over 2 timer å tømme båten for mennesker og rydde litt før neste lass med folk kom på. Så folk ble selvfølgelig veldig utålmodige etterhvert og begynte å hoppe ut vinduene for å komme seg fortest mulig på båten. Det var helt ville tilstander! En liten halvtime senere åpna de dørene og resten av folket løp ut for å stille seg i kø ved trappa til båten. Crewet plukket ut kvinner og barn fra køen som fikk gå på først, og vi ble jo derfor to av de heldige utvalgte til å gå på båten tidlig og prøve å finne et sted å sove. Billettene som selges til båten er type unummerert uten seteplass, og man skjønner hva det betyr når man kommer om bord. Det fantes ikke et eneste sete/stol på hele båten. Det låg pappmatter overalt som ble leid ut for litt Rp alt etter hvor mange mennesker det var i rommet mattene var plassert i, eller man kunne være heldig å finne seg en ledig plass på gulvet og legge ned sin egen pappmatte, men det var helst utendørs. Folk la seg ned overalt, inne som ute, og vi prøvde desperat å spørre etter en kabin og hva dette evt kosta, men ingen skjønte en døyt engelsk. Tilslutt møtte vi på 1. styrmann som var både hyggelig og rimelig flink i engelsk og forklarte oss at det de hadde av kabiner var crewet sine kabiner, men at de gladelig leide ut sin kabin for 500 000 Rp. De hadde fortsatt noen få ledige, og vi ble med for å se på en i toppetasjen. Der hadde tydeligvis overklassen av indonesiere fått leid seg en kabin og var allerede på plass i pysj, klar for å ta natta. Kabinen inneholdt en enkel køyeseng, skap, kjøleskap og vanntank + personlige eiendeler til mannskapet som brukte kabinen. Det beste av alt var at vi fikk bruke crewdoene som var noe renere enn de offentlige doene rundt om på båten. Vi fikk pruta ned kabinen til 400 000 Rp (130 kr hver) og la oss ned for å sove med en gang. Deilig å komme seg litt bort fra galskapen, og med tanke på det vi har sett tidligere på indonesiske båter hvor jentene spyr over rekka for hver minste krusing i sjøen var det godt å ha sitt eget rom. Klokka var rundt 4 når båten la fra kai, ca 9 timer forsinket. Sjømennene som leide ut kabinen sin låg å sov på en gummimadrass eller papplate utenfor døren , lykkelig med noen hundretusen på innerlommen...

Neste morgen ble vi vekket av 1. styrmannen som kom med lunch til oss på døra. En enkel rett med ris, nudler og en slags kjøtterstatning. Vi var veldig sultne, så det gikk rett ned. Vi la oss ned for å sove litt mer og høre lydbok, og 1. styrmannen kom jevnlig innom for å oppdatere oss på informasjonen på høytalerne som kun var på indonesisk. Ny estimert ankomsttid til Banjarmasin var ved midnatt, men pga massiv kulleksport på båt fra Banjarmasin kunne vi forvente å legge til kai først kl 2 på natta. Litt senere på ettermiddagen kom han innom og spurte om vi kjedet oss og tilbydde oss å bli med å se styrrommet om vi ville. Det ble vi gjerne med på, og vi hilste på kapteinen og 2. styrmann, pratet mye om Kalimantan og Banjarmasin (vår første destinasjon på Borneo), hvor det var verdt å dra og hva det var verdt å se, og om eksport av olje og kull. 1. styrmannen var den som var flinkest i engelsk og han fortalte litt om navigasjon og om båten som opprinnelig var japansk, 98 m lang, 18 meter bred og huset 2700 passasjerer og 30 i crew. Senere fant vi også ut at båten hadde bildekk fullt av lastebiler med frukt og grønnsaker fra Java. Marsjfarten vår var 12,8 knop. Han fortalte om familien sin og barna, hvor han hadde jobbet før og spurte mye om Norge og vikinger og Harry Potter. En riktig så hyggelig herremann. 2. styrmannen var mest opptatt av å ta bilder med oss hvitingene. Det var tydeligvis stas...

Etterpå ville vi kjøpe oss litt mat, så 1. styrmann fikk en av mannskapet til å ta oss med til kantinen hvor vi kjøpte hver vår pop me (instant noodle på boks) som vi tok med til den luksuriøse kabinen vår og satte oss ned for å nye i fred og ro og høre litt indonesisk musikk vi har lastet ned. Indonesias største hit for tiden er Ya Sudahlah av Bondan Prakoso og Fade 2 Black, veldig bra:)

Klokka 3 på morgenen ble vi vekket av 1. styrmannen som sa vi var fremme i havn i Banjarmasin. Et kvarter senere møtte Vivian på han i gangen utenfor lugaren vår når hun var på vei tilbake fra toalettet. Han stod nervøst fumlende og mannet seg opp til å banke på døren vår igjen. Overlykkelig over å møte Vivian i gangen og derfor slippe å banke på ga han henne beskjed om at en kompis kunne assistere oss i å finne hotellrom i Banjarmasin. Vi hadde tidligere prøvd å ringe å reservere rom på et par hoteller som sto oppført i lonely planet, men ingen vi snakket med kunne engelsk. Men det virket iallfall som de hadde åpent eller i det minste var folk til stede midt på natta slik at vi kunne komme oss inn, og vi bestemte oss derfor for å prøve Sas hotel. Det var greit og kompisen til 1. styrmannen kunne hjelpe oss dit. Så vi pakket ferdig og ble med de to ut fra båten. Og for et rot rundt omkring på båten når folk hadde sittet å spist, røyket, sovet, skiftet på babyer og alt annet nødvendig på en pappmatte i mye over 20 timer. Det såg ikke ut! Takk gud for egen lugar! Uansett, vi stablet ting og tang inn i bilen hans og kjørte avgårde til hotellet. Og det skulle han ikke ha noe som helst for, så alt for hjelpsom og vennlig. Vi har en mistanke om at mannfolkene her tror vi er helt hjelpesløse og derfor må passes på og at de må ordne alt for oss. Ikke rart når vi ser hvor uselvstendige de indonesiske jentene er... Vi fikk oss i alle fall et rom på Sas hotel for en billig penge.

Vi har forresten skadet en muslim for livet. I natt når vi kom oppdaget vi at det ikke var dusj på badet vårt, og da mannen kom for å levere ut håndklær ba Vivian han med inn på badet for å vise han at det ikke var noen dusj der, uten å tenke på at Nina gikk rundt i bokser og t-skjorte. Stakkars mannen ble helt forstyrret for ikke å si traumatisert og spurta ut av badet med stivt blikk mot utgangsdøra. Jaja, han må sikkert be i ukesvis etter det synet...

Jungeltelegrafen om at det er turister i byen går i alle fall fort, så i dag har turistinformasi vært her og informert om trekking turer i området. En riktig så søt liten harmløs hippiemann. Skandinavere elsker trekking sier han, og en sjelden gang i blant er det svensker og dansker i byen som vil på trekking. Enda sjeldnere kommer det nordmenn hit. Han prater iallfall brukbart engelsk og kan til og med noen gloser på norsk og svensk, så vi har booket tur med han på kanalen i kveld, floating market grytidlig i morgentidlig og 3 dagers trekking i jungelen med bamboo rafting fra i morgen. Det blir nok spennende!:)