Jada, vi fortjener nok litt kjeft. Det har ikke vært så mye lyd fra oss den siste tida. Dette er nok mest fordi vi ikke har dratt bort noe på denne tiden, men vi har vel kanskje noen opplevelser å dele med dere likevel.

Etter at vi kom hjem fra Pampasturen måtte vi ta igjen to dager som vi hadde tatt oss fri fra barnehjemmet. Det Har derfor gått utover de to fredagene som kom etter. Men det var vel ikke akkurat synd på oss fordi forrige helg var det karneval i Bolivia (det var vel utbredt over det meste av Sør Amerika) og derfor hadde vi fri på mandag og tirsdag. Karine og jeg hadde planer om å dra til Oruro (legg merke til at dette by-navnet kan leses forlengs og baklengs og bli det samme…;). Men siden Karine hadde hatt litt magetrøbbel i dagene før og vi begge var slitne med en hel måned der vi enten hadde jobbet eller vært på tur. Derfor så valgte vi å bli i La Paz og se på paraden her. Eller parade og parade. Vi så på paraden den ene dagen, men vi var nok mest opptatt av vannkrigen. Når det er karneval her nede så er det også tradisjon med vannkrig. Og krig med såpeskum. På bildene så kan dere jo bedre se hvor vått det egentlig var. Det var kjempeartigt med vannkrig, men vi må innrømme at når det gikk på tredje og fjerde dagen så var vi litt lei. Det var ingen steder som var trygge og uansett hvor du gikk kunne det komme vann eller såpeskum ut av biler, bygninger eller fra tilsynelatende uskyldige folk på gata… De fleste har gitt seg nå, men det kan fortsatt komme noen vannballonger når du minst venter det. :)

Vi hadde også tenkt oss en tur til Tiwanacu, en indianerlandsby der det finnes mange gamle ruiner. Men vi har kommet oss til busstasjonen to ganger, men har ikke kommet videre derifra. Du kan vel si det slik at den ene gangen kom vi akkurat da bussen skulle gå, og det er vel eneste gang noen buss har vært punktlig fra den stasjonen. Men det er jo en del av vår flaks da… Dessuten så begynner vi å bli riktig godt kjent på busstasjonen nå. :)

Vi har også fått dansa litt salsa. Vi fant ett oppslag på en restaurant vi satt på at hver torsdag hadde de salsakurs. Jeg og karine skulle først ut for å se om jeg fant objektiv til kameraet mitt, noe som jeg fant, men de er jo mye dyrere her enn hjemme, så da var det liten vits. Men i hvert fall, da vi skulle gå fra de elektriske butikkene og ned til restaurant ”Sol y Luna” (som betyr sol og måne om det var noen som ikke kobla der) så startet det å striregne. Da vi etter ca 20 min ute i regnet svømte oss inn på restauranten var vi så våte at det var flere som kommenterte om det regnet ute. Da vi hadde fått tildelt bord kom ene servitøren springende med håndkle til oss. Det var jo kjempeservice og vi startet med tørkeprosessen. Resten av gjengen kom tuslende inn nesten en time etterpå. Da var vi nesten tørre, og dama som skulle ha kurset ankom etter ikke så veldig lang tid. Bare ca 1,5 time etter at hun egentlig skulle starte. Det var bare en mann som ville være med å danse, noe som la litt demper på stemninga, men vi klarte oss likevel. De fleste datt av etter hvert, og det var jeg, ei dame jeg ikke vet hvor var fra, en fra Brasil og danseinstruktøren som holdt ut til slutt. Men det var uansett kjempegøy og om vi ikke skal ut å reise i helga så kommer i hvert fall jeg til å troppe opp der på torsdag.

I går hadde vi planer om å besøke San Pedro fengsel som ligger i La Paz. Det er ikke det fengselet som de norske jentene som ble tatt for smugling sitter i. Men San Pedro er kjent for å være et fengsel som blir drevet av fangene selv. Det står vakter utenfor og passer på, men inne i fengselet er det fangene selv som styrer. Fangene må betale leie og får da rom eller leiligheter etter hva de har råd til. Inne i fengselet blir det også lagd det reineste kokainet du kan få tak i i Bolivia, og det bli ofte tilbudt til turister. Omvisningen for turistene skjer ved at det er fanger som viser rundt. Gruppen får to livvakter som er fanger, og så er det en som viser rundt. Fangene gjør dette frivillig, og de får betalt, og derfor er denne turismen lukrativ for fangene og det skal mye til for at noen turister kommer til skade. Alle får også et nummer skrevet på håndbaken, slik at når opptellingen starter etter at alle er kommet ut skal det være lett å merke om noen er borte. Men, ja, det kommer et men… Vi slapp jo selvfølgelig ikke inn denne dagen. Vi hadde utstyrt oss med røykpakker til fangene og karameller til barna (ja familiene til fangene bor også ofte i fengselet). Men da vi møtte opp utenfor fengselet fikk vi beskjed om at sjefen var ikke der før senere og de ville derfor ikke slippe oss inn. Men vi er jo flinke til å prøve igjen, så vi skal nok få kommet oss innenfor murene på en eller annen måte. ;) Jeg har da fundert litt over om det er en negativ eller positiv ting å ikke slippe inn i et fengsel…

Nå skal vi feire bursdagen til ei annen norsk jente som er volontør her nede. :)