Denne helga har vi vært på tur, og endelig kom vi lenger enn til busstasjonen J Denne gangen gikk turen til Copacabana som ligger ved Titicacasjøen. Titicacasjøen, på spansk kalles den Lago Titicaca, og ligger i Andesfjellene på grensen mellom Peru og Bolivia. På grunn av at vi har søkt om visum så er det en advokat som har passene våre så vi hadde ikke mulighet til å dra over på Peru siden. Innsjøen er den største i verden som ligger høyest over havoverflaten, på hele 3812 moh. Den har et areal på 8 372 km2. Sjøen er 190 kilometer lang, åtti kilometer bred, har en maksdybde på nesten 370 meter og rommer 36 øyer, deriblant flere bebodde. Mest kjent er Amatani og Taquile samt Soløya og Måneøya. Av disse øyene var det Soløya vi besøkte. Soløya er vistnok stedet hvor inkaenes stamfedre ble skapt/født, søsken- og ekteparet Manco Capc og Mama Oclla. Den første av dem betraktes som den første inkakongen av i alt tretten. Det sies også at det var her sola, månen og stjernene ble skapt av guden Viracocha. Det er uvisst hvorfor sjøen har fått navnet Titicaca, men det har vært oversatt med Den store Pumas sjø, ettersom formen kan minne om en puma som jager en kanin.

Det var Karine, jeg og en voluntør her på huset som heter Håvard som tok turen denne helga. Eller Håbard som han blir kalt her nede siden alle v'er blir til b… Vi dro etter spansktimene på fredag og måtte denne gangen sitte og vente noen timer på stasjonen før vi fikk dra. Vi hadde fått greie på at bussen gikk i hvert fall hver time, men da vi kom på busstasjonen var ikke dette tilfellet. I senere tid har vi fått greie på at om vi hadde dratt til den andre busstasjonen(!) ville bussene gått da vi hadde fått beskjed om…

Men vi kom oss jo uansett av gårde. På bussen måtte Karine dele sete med en annen turist. Vi ble dermed kjent med Philip fra Sverige som var ute på en ti måneders tur alene. Bussturen gikk radig, og ble kun avbrutt av en liten ferjetur omtrent halvveis. Før var det slik at pasasjerene ble fraktet i bussene på flåtene, men etter at det var en buss med en studentgruppe som veltet og der alle døde har dette blitt omgjort.

Vi hadde bestilt hotellrom før vi dro og da vi kom fram til Copacabana var det første destinasjon. Da vi hadde fått sett oss litt rundt og kastet fra oss bagasjen var det på tide med litt mat. Copacabana er kjent for ørreten sin, men jeg må skamfullt innrømme at ingen av oss testet ut denne retten i løpet av oppholdet.

På lørdag bar turen ut til Soløya. Eller Isla del Sol som er den riktige betegnelsen. Vi ble alle stablet inn i en båt med alt for mange folk så det var så vidt båten gikk fremover. Turen fra Copacabana til nordenden av Isla del Sol tok to timer. Vi var fremme ca halv elleve. I nordenden er det et bittelite museum som vi var en snartur innom (vi hadde fått beskjed om at vi ikke kunne bruke mer enn 15 min der). Etter museet gikk vi for å se på ruinene som Isla del Sol er berømte for. For meg var det mer som en labyrint enn ruiner og jeg kan med god samvittighet si at jeg storkoste meg der og kunne tenkt meg å vandre rundt der mye lenger enn vi hadde tid til. Gåturen over til sørenden tok ca 4-5 timer og båten gikk derifra og hjem til Copacabana halv fire. Isla del Sol ligger på nesten 4000 moh og været var varmt så det var en tur der hver oppoverbakke var en pine. Og gjett om det var mange av dem…!! Men heldigvis for oss var det noen steder der det var litt flatt også. På øya var det så varmt at vi endelig fikk gått i shorts og vi fikk litt farge. Type rød… ;) Vi fikk sett mye fin natur og det var deilig å få beveget seg litt. Det var absolutt verdt litt oksygenmangel og følelse av ekstremt dårlig kondis.

Båtturen tilbake tilbrakte vi på taket av båten. Hvorfor ikke få litt mer sol når man allerede er litt rød..?? ;) Vi var ca 20 stk på taket og blant dem var det en venneflokk på fire. De bestod av folk fra California, Malta og Israel. Den ene jenta hadde med seg Ipod'n (hell som Sverre ville sagt: Ipød'n sin) med masse gammel musikk på. De sto derfor for underholdningen ved å synge høyt og skingrende nesten hele veien hjem. Og når man ikke kan stoppe noen må man bare slå seg sammen med dem. Så vi ble sittende å synge vi også. Ikke fult så høyt, og forhåpentligvis ikke så skingrende, men uansett entusiastisk.

Da vi kom tilbake til Copacabana var vi ikke ferdige med gåingen. Vi hadde bestemt oss for å bestige et fjell som ligger i Copacabana og der folk går opp for å tilbe gudene, eller som vårt formål var; å se på solnedgangen. Da vi etter ca 30 min gange hadde kommet oss opp på toppen satte vi oss for å se på alle folkene. De som fasinerte oss mest var nok en familie som ble velsignet av en katolsk prest. Jeg nevnte for Håvard at presten egentlig lignet litt på Ludvig i Flåklypa, men Håvard syntes han nok mer lignet på Gudleik Knotten (med fare for skrivefeil), han som er postmann i Flåklypa. Jeg skal si meg enig med Håvard, og vi var jo uansett enig om at det var i Flåklypa han hørte hjemme. ;) Velsigninga bestod i litt lesing, litt ringing med en bjelle og overspruting av øl. Vi satt så nærme at også vi ble våte av øl, så vi satser på at litt av velsigninga beit fast i oss også. ;)

På søndag ble vi vekket klokka 04.30 av at det hørtes ut som noen drev og sprengte i nabolaget. Jeg så at Karine også hadde hørt det og spurte litt forvirret hva det var. Og fikk da til svar at med mindre det var krig var det bare å fortsette å sove videre. Og det gjorde vi begge to helt til en time senere da det smalt igjen. Og en time etter det, så en halv times intervaller. Så ble det ti minutter og så ble det hele tiden… Dette var for å markere fiestaen og velsigninga av bilene som skjedde ute i gatene. Det var ikke en kjempegod måte å bli vekket på, men det var artig å gå og se på alle bilene som var pyntet i gatene etterpå.

I morgen forsøker vi oss på en ny tur til Saltørkenen.