Da har rompene blitt litt mindre såre, lårene tåler litt vekt og tomlene fungerer ganske greit igjen, så da kan man jo starte med å fortelle litt om hva vi opplevde på sykkelturen ned Dødsveien.

Vi ble hentet kl 07.15 her vi bor og ble sammen med to andre kjørt til en restaurant der vi fikk servert frokost. Der fikk vi pannekaker, eller det vi i Norge ville kalle mini lapper. Men frokosten var god og selv om sommerfuglene i magen var ganske store så fikk frokosten plass. Det var heller ingenting som kom opp igjen i løpet av turen.. :)

Etter frokosten bar det oppover fjellene. Kjøringa her er at det går veldig tregt i oppoverbakkene fordi bilene ikke orker alverdens, men så går det desto fortere i nedoverbakkene. Litt berg og dalbane følelse egentlig, uten å vite at sikkerheten er i orden. Det å kjøre forbi rett før en sving eller når man møter noen er et vanlig syn her. Det er den man møter som må bremse. Heldigvis var ikke vår sjåfør av de verste, men vi var nervøse i perioder likevel.

Vi var fem stykker som skulle sykle. Det var guiden vår Amiro, Javier og Susan, et koselig par fra Paraguay og Karine og meg. Til sammen skulle vi sykle 6,5 mil og vi startet fra 4700 m.o.h og endte opp på 1200 m.o.h. For å bli tilvendt syklene startet vi med noen kilometer på asfalt først. Det var nok bra å få denne tilvenninga, men jeg må si man blir temmelig ustø når bilene kjører forbi deg med under en meters klaring. Men vi var jo ikke de verste sinkene vi heller, en lastebil kjørte vi forbi med sykkel tre ganger. Vi var ikke den eneste gruppen som var ute og syklet denne dagen, men vi var heldigvis den minste. Det var i hvert fall fem andre grupper, men de fleste holdt vel omtrent lik fart som oss så de forsvant før vi hadde gjort oss klare med syklene og påkledningen. Men to grupper syklet fortere enn oss, men tok lengre pauser så de suste stadig forbi oss. Etter ca en times sykling på asfalt stabla vi oss inn i følgebilen igjen, og kjørte til Dødsveien. Da vi kom dit var det en kjempeutsikt og vi gikk til kanten av veien for å få en bedre oversikt. Lukten på stedet var umiskjennelig. Det virket som om det var 10-20 stykker som hadde sittet på rad og rekke og bæsjet i kanten. Jeg kunne forstått det om det hadde vært busker eller tre å gjemme seg bak, men det fantes ikke noe som kunne minne om verken en busk eller et tre. Det var kun brune ruker og rosa toalettpapir som lå slengt. Karine hadde derimot ikke oppdaget denne ruke-kunsten før jeg kommenterte det, men jeg kan med hånden på hjertet si at hun ikke tråkket i noe som ikke burde tråkkes i. :)

Dødsveien blir kalt det fordi dette frem til to år siden var hovedveien som koblet La Paz og byene her oppe med jungelområdene. Veien er veldig smal, og det er stupbratt på ene siden hele tiden. Folk som skulle kjøre denne veien var veldig nervøse, og bøtet ofte på dette med å ta seg et par glass eller flasker før de tok til på veien. Dette økte nok ikke sjansene for å komme helskinnet igjennom vil jeg tro. Dødsveien er den veien som har hatt flest dødsulykker i verden, det var flere biler/lastebiler/busser som datt ned i måneden. Vi syklet stadig forbi minnestøtter og kors. Tre av korsene viste plasser der syklister hadde syklet utenfor. To syklister hadde gått utenfor samtidig også. Dette var fordi den ene hadde mistet ballansen og gått mot stupet og grepet tak i sidemannen så han ble dratt med også. Jeg går ut ifra at dette var en av grunnene til at vi ikke fikk lov å sykle ved siden av hverandre. Dette gjaldt jo da ikke forbikjøring av andre grupper. De to andre gruppene som jeg skreiv om tidligere kalte vi etter hvert bare for loco-gruppene, jeg tror ikke de viste hva bremser var. Det er vanlig at når du skal passere noen så roper du ut hvilken side du kommer på, det er derimot vanligst å passere på venstre side. Det var en dame som kom bak meg, Gjertrud, og som ikke sa ifra om hvilken side hun kom på. Jeg fant ut at jeg fikk i hvert fall flytte meg slik at hun fikk litt bedre plass på utsiden, men ikke før jeg hadde begynt å flytte meg så kjørte hun rett inn i meg. Heldigvis skjedde dette på et sted der det var god plass så det var ikke fare for å gå utenfor veien. Men det å plutselig få en sykkel og en dame på ca 70 kilo i ryggen gjør noe med ballansen din. Jeg var på god vei over styret med en overvekt som jeg ikke er vant med, men jeg går ut ifra at jeg kan takke snart 20 år på hesteryggen for at jeg klarte å komme meg tilbake og få beina på bakken. Javier og Susie som kom bak meg sa at det var en fantastisk redning, de var sikre på at jeg kom til å gå i bakken. Jeg skulle gjerne hatt dette øyeblikket på film, men minnet vekker latteren bra den også.

Resten av turen gikk temmelig smertefritt, selv om vi i ettertid har kjent det godt i hender, rompe og lår. Det var faktisk hendene det gikk mest utover, hvem skulle vel tro det var tungt å bremse i fem timer? :) Når jeg allikevel er inne på bremser så må jeg jo fortelle om Karine sine. De hylte hele turen! Ikke fordi Karine bremset noe mer enn oss andre (tror jeg da), men fordi de ikke klarte å holde kjeft.. Men det var jo greit da, så visste vi i hvert fall alltid at Karine var med. Hun påstår at denne hylinga fra bremsene frarøvet henne mange hjerneceller. Jeg har ennå ikke merket dette på IQ'n hennes, men kommer med oppdatering på dette om jeg ser noen forandring.

Da vi kom ned var jeg kjempegira og hadde bare lyst å ta turen en gang til. Karine var vel mer fornøyd med å ha tatt turen en gang. Om dere ser på bildene der vi har kommet ned så kan dere jo se at Karine har litt kort lunte da jeg begynner å tulle. Men Karine er aldri sint lenge og litt må vel jeg bli satt på plass jeg også. ;)

Resten av turen gikk med til å dusje litt, spise litt, sitte nervøse i bilen i tre timer og ta litt naturbilder ut vinduet. :) Det var forresten utendørsdusjer ved hotellet som dere kan se på bildene. Jeg hadde lås på min dør, men det hadde ikke Karine. Hun var litt skeptisk et par ganger da det blåste og døra var på vei opp.

Nå skal vi ha veiledning med veilederen vår Lina. Da skal vi få litt mer info om hva som er vanlige oppvekstvilkår osv her i La Paz. Til helga har vi bestilt tur til Saltørkenen. Går utifra at det blir mange bilder å se på derifra også. :)