Hei igjen alle sammen. Det er kjempe koselig å se at det er så mange som har funnet veien til message boardet våres. Kjekt å kunne se at det er flere enn jeg og Karine som synes det er greit med blogg. ;)

Tror vi avslutta sist blogg med at vi skulle ut og se om vi fant noen hester. Det fant vi faktisk. Det var vel ikke så mye annet enn det at vi var to litt småforvirra, uskyldige jenter som førte til at vi slapp forbi vaktene ved inngangen. Da vi hadde kommet inn gikk vi og vandra rundt litt og kom da frem til at grunnen til at vi hadde sluppet inn var at det ikke var noen hester å se der den dagen. Men da vi hadde tråkket oss oppover bakkene slo hestelukta imot oss. Vi (da mener jeg meg, Gjertrud, for Karine er litt nervøs for hest) fikk lov å klappe og klemme på flere hester mens vi hadde koselige samtaler med hestekarene som jobbet der på en blanding av dårlig engelsk og spansk. Men skal si det er mye man kan si og forstå bare man legger litt vilje i det! ;)

Mandag skulle vi begynne å jobbe. Vi var blitt bedt om å møte opp kl 14.30 og da skulle vi bli møtt av ei som skulle introdusere oss i det huset vi skulle jobbe. Vi visste allerede fra registreringa at vi skulle jobbe på to forskjellige hus. Vi har hørt at Bolivianere er noe trege av seg og at de har det med å komme for sent til alle avtaler. Men som gode nordmenn som vi er var vi ved barnehjemmet 20 min før vi egentlig skulle møte opp. For å slå ihjel litt tid satte vi oss utenfor murene. Mellom kloakkelva og veien. Så vi satt som veipryd for alle som kjørte forbi. Da klokka nermet seg oppmøtetiden ble vi mottatt i vakta, leverte passkopier og gikk for å finne hun vi hadde møtt ved registreringa. Hun var der ikke da, men vi regnet med at hun bare var litt sen. Vi visste at dama egentlig var Hollender, men noen hadde nevt at hun hadde adoptert den bolivianske punktligheten... Men da ventetiden nærmet seg en time fant vi heldigvis en jente som snakket engelsk. Hun ringte for oss og fant ut at hun andre ikke skulle på jobb den dagen. Vi måtte da gå hjem og komme tilbake neste dag. Neste dagen troppet vi også tidlig opp og fant plassen vår mellom kloakkelva og veien. Der satt vi og ventet i 15-20 min før vi gikk til vakta. Vel inne fant vi ikke henne vi skulle møte nå heller, og satte oss tilrette der vi hadde ventet dagen før. Denne dagen hadde vi vært så lure at vi hadde tatt med oss de fantastiske telefonene vi har kjøpt (som vi nå har funnet ut at kan brukes til å ringe Norge, bare vi er i et sentralt strøk. Men meldinger går fortsatt ikke an) og ringte til dama. Da hadde det vært en misforståelse så vi hadde møtt opp en halv time for tidlig, og hun kom ti min for sent. Men denne dagen fikk vi ihvertfall jobbe. :)

Tilbake til den fantastiske telefonen. Vi har jo etterhvert funnet ut at telefonene virker bare vi befinner oss på rette stedet. Derfor har kjente og kjære (kanskje bare kjære) blitt oppringt i tur og orden. Det har selvfølgelig vært koselig å prate med alle, men den telefon"samtalen" som kommer til å bli husket lengst er Karine sin oppringing til mamma'n sin. Karine åpnet samtalen med Hola, seneorita. Como esta? Mamma'n hadde vel med rask tankegang konkludert med at dette var en utlenning som hun ikke ville kjøpe noe av og svarte med å legge på. Men vi velger å se på det som at dette betyr at spansken til Karine er svært god. :)

Vi har begge to to privattimer med spansk hver ukedag. Vi har hver vår kvinnelige spansklærer, Fabiola og Katja, som sørger for at vi begge får inn litt spansk mens vi er her. Det er tilsammen et 60 timers kurs vi skal gjennomgå. Og om vi er flinke får vi diplom! ;) Karine velger å tro at vi får diplom uansett. ;)

Husene vi er satt opp til å jobbe i er et med barn på 1-2 år og et annet med barn fra ca 4 til egentlig 8, men ihvertfall en er eldre. Hovedproblemet hos de små er understimulering. Det er få av de som kan gå alene og ingen kan prate. Hovedproblemet hos de eldre er også understimulering samt ekstremt dårlig hygiene. Her snakker vi om at barn stikker hodet sitt ned i potta som noen andre har tisset og bæsjet i. Det å ta i bæsj og tiss er heller ikke noe unormalt. Du kan vel si at vi følte oss temmelig skitne da vi kom tilbake til Casa Alianza, men Karine fikk lov å gå i dusjen først siden hun hadde blitt tisset på. Litt snill kan jeg jo være innimellom jeg også. ;) Men det skjedde jo bra ting på jobb også. Da vi kom inn til de små barna satt alle bare plassert på gulvet. Ingen leet seg og ingen sa noe. Men da vi hadde vært der en stund var barna oppe og gikk med hjelp, vi danset og sang og lekte med klosser. Det var veldig godt å se at det er litt nytte i at vi er der. Hos de store barna ble det mye synging. De har fra tidligere voluntører/studenter lært bobb, bobb dæri dæri bobb bobb sue, en liten undulat og hjulene på bussen. I tillegg ble nøtteliten dagens hit. :) Jeg fikk to fine fiskefletter av en jente på åtte år, og vi fikk mange gode klemmer. Karine ble også stelt på håret, men hennes sveis hadde vel sist sett dagslys på 80'tallet.

Nå sitter vi begge på rommet, har gjort spanskleksene og Karine gjør lærekontrakten vi må fylle ut som en del av den norske praksisopplæringa og jeg sitter her og skriver. Av en eller annen grun føler jeg det er jeg som fikk den beste jobben. Men jeg må vel gjøre lærekontrakten senere en dag. Du må ikke tro Karine vil dele med seg av den. ;)

Forresten, nå blir visst Karine telefonterrorisert. Den bolivianske telefonen hennes har ringt flere ganger og det blir lagt på etter ett ring. Hun ringte tilbake etter første gang, og da var det en mann på et annet språk (mulig utydelig spansk) som tok telefonen. Men vi ble ikke klokere av det. Da den fortsatte å ringe etter dette tok jeg på meg ansvaret å være kjapp å svare nestegang den ringte. Men dere kan vel tenke dere om den har ringt eller ikke etter det. Vi skal her fortsette å prøve å løse dette store terrormysteriet, mens dere andre sannsynligvis sover søtt.

Til helga skal vi mest sannsynlig på sykkeltur (ja, jeg Gjertrud får allerede vondt i rompa av ordet sykkel) på Dødsveien. Vi har også planlagt å ta utflukter til Månedalen og Djeveltanna. Mulig det også blir en fotballkamp. Det er nok uansett ikke for mange dager før vi kommer med en ny avhandling. Hasta luego!