Da er det som de fleste vet bare få dager igjen til hjemturen. Som de fleste også vet vil verken jeg eller Karine hjem ennå, men siden American Airlines liker å tjene penger på slike som oss, har ikke vi råd til å bli lenger. Men vi nyter tida vi har igjen her uansett, og det er nok ikke siste gangen vi setter våre bein på Sør Amerikansk jord.

I forrige uke tok vi turen til Peru for å se Machu Picchu, som også er kjent som Inkaenes fortapte by. Dette har for begge to vært et sted som har virket svært fjernt og det nærmeste vi hadde vært var gjennom tv’n. Vi har derfor hatt det som et ”må-gjennomføres-å-besøke”-gjøremål. Vi fikk ordna oss billetter med buss og var på vei til Cusco, som er en storby i Peru. Men før vi kom til Cusco måtte vi jo støte på litt problemer. Da vi hadde kommet opp til El Alto som er den fattige delen av La Paz var veien stengt på grunn av en ulykke. Dette førte til at vi måtte kjøre en omvei som bestod av grusveier som ikke var beregnet på store busser. Om de nå egentlig var beregnet på biler i det store og hele… Men det store problemet møtte vi på etter at vi hadde kjørt rundt på El Alto i ca en time. Da vi skulle over en liten bekk fant bussjåføren ut at det var for stor helling, og bussen ble stående som en bru over bekken om vi prøvde for mye. Sitte fast i begge ender var vel ikke helt det som var dagens plan. Alle passasjerene ble bedt om å gå ut av bussen for å se om det gikk bedre da. Det gjorde det dessverre ikke, og vi ble sittende ute mens sjåføren og noen andre lokale helter pønsket ut en plan. Etter ca en halv time ble alle passasjerene bedt om å trå til med å kaste stein i elva. Og la oss bare si det slik at vi har lært at mange små stein kan bygge en helt grei bru. :) Det skulle ta 12 timer å ta bussen, men det tok nærmere 14, så etter en hel dag på buss ble vi ganske takknemlige da en på bussen anbefalte et hostell for oss. Etter en kort taxitur og en kjapp middag ble det senga som vant over trangen til å utforske byen.

Dagen etter ville vi prøve å komme oss til Machu Picchu, men for å komme dit må man ta tog eller buss til en liten landsby som heter Aguas Calientes. Vi hadde egentlig planlagt å dra samme dag, men det ble litt forandring i planene da det ikke var plass på noe tog. Der fikk vi igjen for ikke å høre på ”erfarne fagfolk” og bestille billett før vi dro fra Bolivia. Men dagen etter var vi på vei med toget. Og tiden frem til da ble benyttet til å gå i butikkene i Cusco. Vi hadde vel ikke egentlig planer om å bruke veldig mye penger i Peru, men da hadde vi heller ikke sett for oss at vi fikk så mye tid til å bruke kun på dette. Det gikk noen soles med i Cusco må vi innrømme. Men det ble selvfølgelig ingenting som vi absolutt ikke trengte. ;)

Onsdag var det tid for å komme seg til Machu Picchu. Før vi dro fra hostallet møtte vi en Peruaner som sammen med sin tyske venninne også hadde planer om å dra dit. De hadde derimot ikke billetter, men vi traff dem igjen på togstasjonen i Ollantaytambo. Denne byen klarer vi ennå ikke å uttale navnet på. Og hver gang vi prøvde å si det på reisen vår ble det alltid til at vi begynte å stotre fram noe Olliantamtam eller noe, men nesten hver gang avsluttet de lokalkjente setningen vår. Kanskje like greit i grunn.. ;)

Da vi var fremme i Aguas Calientes endte vi opp med å finne oss et hostall sammen med Roberto og Susanne til 20 kr natta pr pers. Deretter var det ut for å utforske byen. Av noen andre som holder til på Casa Alianza hadde vi blitt anbefalt å ta turen opp på fjelltoppen som ligger slik til at vi kunne se over til Machu Picchu. Vi fikk overtalt Susanne og Roberto til å bli med og turen var fryktelig tung og det var vel ikke alle som var like motiverte hele turen. Men utsikten på toppen var kjempefin, og det var jo spennende med alle stigene som var satt opp for å hjelpe oss oppover. Der det ikke var stiger var det jo trappetrinn da, og jeg må si jeg er takknemlig for at det ikke finnes for mange trapper i den norske fjellheimen. For det var tungt å gå opp! Susanne og Roberto skulle også opp til Machu Picchu dagen etter, men de ville heller ta bussen opp og heller gå opp til toppen som ligget ovenfor Machu Picchu. Jeg og Karine derimot var faste bestemte på å gå opp til Machu Picchu også. Noe som vi gjennomførte. :) Det er derimot bare 400 persoer som får gå opp på fjelltoppen Waynapicchu som er fjellet Machu Picchu ligger ved foten av. Denne fjelltoppen får vi bestige nestegang. Det var allerede 400 som hadde vært oppe da vi kom, men jeg tror både vi og spesielt beina våre var svrt glade for at det var fult. Turen ned igjen fra Machu Picchu var vel tung nok den. ;)

Machu Picchu står på UNESCOs liste over verdensarven. I en global avstemming som ble avsluttet 6.juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.

Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som 24. juli 1911, av Hiram Bingham.

Man mener at byen ble grunnlagt av sapa inka Pacahacutec omkring 1440, og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532. Arkeologiske undersøkelser sammenholdt med tidligere dokumenter fra kolonien viser at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.
Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen, Waynapicchu, utgjør nesen. Dette kan dere også se på bildene vi har lagt ut i albumet fra Peru. Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel, og man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses.

Etter å ha trasket i fjellene to dager på rad fant vi ut at vi skulle skjemme oss litt bort ved å bade i de varme kildene byen (aguas calientes = varme vann) har fått navnet sitt etter. Vi Betalte de 10 bolene, og begynte på nytt å traske oppover mot ukjent territorium. Noe som da var tortur etter at beina våre hadde stivnet etter turen opp til Machu Picchu. Og gjett om det var to skuffede tryner som dukket opp da vi kom frem til de såkalte varme kildene som viste seg å være oppbygde badebasseng som like godt kunne være oppvarmet med elektrisitet. Og gjett om geipen hang enda lenger ned da vi oppdaget at de varme kildene ikke engang var varme. Pisslunka er vel den rette temperaturen, og det kunne vel uansett være fra alle de andre som badet og ikke på grunn av oppvarming fra jordens indre.

Alt i alt var turen svært vellykket, og bortsett fra at fredagen ble svært lang siden vi sto opp kl 4 for å nå toget fra Aguas Calientes kl fem, og bussen tilbake til La Paz ikke gikk før halv elleve om kvelden ville jeg gjerne tatt turen om igjen om jeg fikk sjansen. :)