Den samme kvelden som vi kom tilbake til Hanoi fra Ha Long Bay, så hoppet vi på nattoget til Lao Cai. Vi hadde enda tilgode å ta toget i Vietnam, noe som skulle vise seg å bli en lettere kaotisk og frustrerende tålmodighetsprøve. Det var stappfullt med mennesker på togstasjonen i Hanoi og ingen skillt var på engelsk. Togtrafikklogistikken i dette landet er helt anderledes i forhold til hva vi er vant med i Europa. Vi hadde kjøpt billetter til en sovevogn, gjennom Little Hanoi Hostel der vi bodde. Etter mye om og men fant vi ut at vi måtte stille oss i en lang kø for å få vekslet inn disse i nye, gyldige billetter for i det hele tatt å få lov til å komme ut på perrongen. Deretter ble vi sluset inn i et stappfullt venterom. Der måtte vi stå som sild i tønne med sekkene våre på, til bare et par minutter før avgang. Da åpnet de to store porter som gikk rett ut på skinnegangen. Det var mange hundre reisende der og alle sammen kom strømmende ut på sporene i tussmørket samtidig. Det var mange forskjellige tog og heller ikke hær var det skiltet. Heldigvis var det et Norsk ektepar og en kompis av dem i sekstiårene som hadde betalt en lokal togkjenner for å følge dem bort til deres tilegnede vogn. Hærlig frekke som vi er, så hang vi oss bare på dem, litt sånn diskre i bakgrunnen. Det funket kjempebra. Når vi kom inn i vogna greide vi heller ikke å finne køyene våre på egenhånd, men en jovial Russer viste vei. Det var kjempefine forhold på toget og når man først har greid å komme seg ombord, er det ikke noe stress. Sengene var meget komfortable og vi sov som noen spedbarn. Vi vil absolutt anbefale dette som reisemåte framfor å busse i Vietnam. Klokken fem på morgenen banket konduktøren på døren for å vekke oss. Til tante Linn-Kristin sin store forskrekkelse oppdaget hun at hun hadde fått en kraftig form for allergisk reaksjon i løpet av natten. Hele hennes vakkre åsyn var hovnet opp til det ugjennkjennelige. Hun så nesten litt Asiatisk ut med de smale øynene sine. Som en liten kuriositet kan vi jo forøvrig nevne at det vanlige kallenavnet på gringoer her i Vietnam er froskeøye. Noen få minutter senere sto vi på perrongen. Der møtte vi en trivelig fyr som tilbød seg å skysse oss de fire siste milene opp til Sapa for femten kroner per person og det takket vi selvfølgelig ja til. I og med at vi kom oss avgårde så tidlig på morgenen så var det null trafikk på veiene. Når vi begynte å nærme oss Sapa oppe i fjellene, fikk vi se det spesielle landskapet akkurat når dagslyset meldte seg. Selv om det ikke var helt klar himmel, så var det et majestetisk syn uansett. Sapa er et sted som detfinitivt bør oppleves. Det første som skiller seg ut betraktelig fra resten av landet, er alle de forskjellige minoritetsgruppene med sine fargerike drakter. Utover dagen klarnet det opp og solen strålte over den Nord-Vietnamesiske fjellheimen. Vi benyttet sjangsen til å bestige den nærmeste toppen som lå bare noen få trappetrinn fra sentrum. I og med at Sapa ligger meget nære grensen, innbilte vi oss at vi kunne se helt til Kina i det fantastiske klarværet. Vi var skjønnt enige om at vi hadde hatt griseflaks nok en gang. Nå er det like før visumene våre går ut på dato, så da er det vell på tide at utlendingene peller seg ut av landet.