Sinh Cafe er et av Vietnam sine raffinerte, private busselskap. De tilbyr noen spissfindige liggebusser. Bussene er innredet med mange seter som minner litt om en mellomting mellom en stresslesstol og en hermetikkboks. Når man venner seg til å føle seg som en makrell i tomat, er de faktisk ganske komfortable. Disse bussene tilsvarer en luksussuite på hjul i forhold til det prekære transportscenarioet som utspillte seg på forrige ettappe. Syv veldig greie timer langs kystveien, med havet og fjellene som bakgrunnskulisser. Bussen på Highway One suste forbi sukkerplantasjer, tankremhvite saltbanker og frodige, grønne rismarker, der bøndene jobber med vann opp til knærne, med sine runde og spisse hatter. Seksogtyve mil nord for Mui Ne, ligger Nha Trang. Denne ekstremt upersonlige og overkomersialiserte byen er Vietnam sin mest populære turistdestinasjon. Vi lurer noe fryktelig på hvorfor? I og med at Nha Trang har fått trehundretusen innbygere etter hvert, får man mer følelsen av at det er en strand i byen enn en by ved stranden. Det er ikke tilfeldig at asosiasjonene til en viss thailandsk øy med navn Ko Samui melder seg øyeblikkelig etter annkomst. Mye har forandret seg siden det sagnomsuste Cham folket styrte i disse områdene. Det eneste de har etterlatt seg, er de syvhundre år gamle Po Nagar Cham tårnene som ligger et stykke utenfor byen. Det ligger også en hel gruppe med ubebodde øyer noen få kilometer fra sentrum. Korallrevene i de grunne sundene mellom disse øyene skaper et eldorado for scuba diving. Dermed var det duket for en ny runde med dykking. I og med at det er vinter i Vietnam og vi befinner oss ganske mye lenger nord enn hva vi har gjort tidligere i dette landet, skulle det vise seg å bli en nokså hustrig opplevelse. Det regnet og blåste på overflaten og det var ikke mer enn tyve varmegrader i vannet. Det høres nokså varmt ut i første ørekast, men om man forestiller seg at man oppholder seg ute i vannet i en time i strekk og befinner seg på tolv meters dyp, så blir det faktisk ganske kaldt etter hvert. I går aften våget vi oss ut på en yderst liten biljard og holligong snurr sammen med en spenstig gjeng med amerikanske herremenn i sin beste alder. De utgjorde en kvintett som var ganske snedig satt sammen. Noen av dem var gamle overvintrede krigsveteraner og de andre sto i sterk kontrast som hippier og tidligere blomsterbarn fra Woodstock. Det var mot normalt å observere hvor godt de gikk sammen og hvordan de gamle skyteglade guttene hadde overtalt de gitarspillende pasifistene til å bli med til Vietnam for å vise dem hvor fint det er her. I dag fikk vi endelig et gløtt av hvordan den storslagne naturen rundt byen kan se ut, når den velger å vise seg fra sin beste side. Det var strålende sol og blå himmel, så da var det duket for gondolbaneferd over havet til Vinpearl Island. Det var en skremmende og fin opplevelse på en og samme tid. Sjonkel Rolfsen sin høydeskrekk fikk overaskende nok kjørt seg mer på denne luftige overfarten, enn på luftballongturen i nabolandet. I morgen venter nok en tolv timer kort svipptur rett opp i svingen, til en by vi har stor tro på, Hoi An.