Til alle dere som eventuelt har planer om å ta direktebussen fra Dalat til Mui Ne, vil vi herved, ærbødigst få be om lov til å ønske dere lykke til. Vi var jo overbevist om at bussturene i Laos var ille, men i forrhold til denne strekningen ble det en dans på roser. Vi ble advart av Rot på forrhånd, om at han hadde fått noen få klager fra folk som var lettere missfornøyd etter denne turen. Det skulle vise seg å ikke være en overdrivelse. Det er kun et busselskap som tørr å kjøre denne veien. Et skikkelig dodgy firma med små slitne drittbusser. Vi havnet på bakerste rad der fotplassen tilsvarte cirka halvparten i forrhold til de andre setene. Etter vi hadde kjørt et stykke ble bussen ganske raskt fyllt fullstendig opp av blåsort røyk, som steg opp fra understellet. Vi var overbevist om at bussen skulle ta fyr eller eksplodere. Tante Linn havnet på en plass som heller ikke hadde noe rom under taket, så hun ble sittende å skalle hodet i taket kontinuerlig. Veien var et eget kapitell for seg selv. Den snodde seg frem gjennom fjellene i det sentrale høylandet på vei til kysten. Det var ikke mer en en fil og på cirka femti prosent av ruta holdt de på med veiarbeid. Asfalten var borte og store steiner lå midt i veien. Vi måtte også forsøke å svinge unna både veiarbeidere, gravemaskiner og enorme hull i veidekket. Når veien i utganspunktet var smal, uten autovern og med stupbratte fjellvegger som gikk cirka tusen meter rett ned, føltes forbikjøringene til kamikazesjåføren mildt sagt som ekstremsport. Når vi endelig så kysten med Mui Ne sine lange kritthvite strender, satte vi nok litt ekstra stor pris på å komme helberget fram. Mui Ne er en liten turistresort som ligger langs kystveien, midt i mellom Ho Chi Minh og Nha Trang. Plassen har fått et komersielt rykte på seg som et mekka for kitesurfere. Turismen her har tatt av i det siste og det virker som om de er spesiellt dyktige til å inrette markedsføringen sin på nyrike russere. Det er litt morsomt å se reklameskilt og menyer skrevet på russisk. Selv om det har blitt bygd en del store, nye hoteller her i senere tid og gamle russiske horebukker i leopardspeedo er et vanlig syn, har alikevell Mui Ne en tilbakelent kystbyidyll på grunn av alle de kule ekstremsportfolkene som driver med kitesurfingen sin. Vi hadde veldig lyst til å prøve oss på denne hybridsporten, men det viste seg etter hvert at det var avsindig dyrt. For en time med intensivkursing kostet det ikke mindre en den ringe summ av seksti dollar. Det er like mye som vi betaler for en hel dagstur på en dykkebåt, inkludert to dykk og lunsj. Vi bestemte oss derfor for å spare pengene til Na Thrang. Gjerrigknarkene tok seg derimot rå til å leie en flott moped. Den brukte vi til å kjøre ut til de hvite sanddynene som ligger fire mil fra Mui Ne. Dette er et snedig naturfenomen. Det virker nesten som om man plutselig, hutselig havner midt ute i ørkenen. Dette har jo blitt signaturen til all sightseeing i dette området, men siden vi kom oss opp i rettiden og var der ute tidlig, så fikk vi ha sandynene nesten for oss selv. Vi møtte riktignok en skokk med hissige turoperatører på vei tilbake igjen. I morgen tar vi bussen til Na Thrang. Denne gangen reiser vi med et særdeles dekadent høysosietetsbusselskap som kjører langs den nye og elegante kystveien. Så pipen får nok forhåpentligvis en litt annen tone enn på forrige etappe.