Vedlagt medfølger herved en forhåpentligvis sårt etterlengtet oppdatering av en for øyeblikket nok så bedagelig anlagt reiseblogg. Vi er selvfølgelig hundreogti prosent overbeviste om at dette vil medføre stormende jubel og stående applaus fra det endeløse havet av utolmodige lesere der hjemme på berget som venter spennte på å få slukket sin vederkvegende tørst etter nok en dose med rykende fersk lasaronsladder. Mye har skjedd siden vi lettet fra Singapore i rettning Indonesia den tredevte april. Vi landet på Denpasar internasjonale flyplass på Bali bare noen timer senere. Vi hadde på forhånd hørt noen skrekkhistorier om at de plutselig kunne finne på å skape seg litt på yderst trassig vis i passkontrollen om de fant det for godt å kategorisere oss som potensielt obsternasige. Vi passerte også denne gangen rett gjennom uten problemer. Etter et liten stakket stund så kom vi oss ned til Kuta Beach i en taxi som vi klarte å prute ned til cirka halv pris. Vi sjekket inn på en skikkelig luksusresort som het Aquarius Hotel til den ringe sum av hundreogtredve kroner per natt. Kuta Beach er nok et kapitell i den tragikomiske fabelen om hvordan selv de vakreste tropeperler voldtas på det groveste og muteres til de mørkeste, mest dystopiske eksempler på perverse turistghettoer, der noe gikk særdeles galt et sted på veien. Årsaken til at vi valgte å innlosjere oss her var at vi ventet på staselig besøk. Vi hadde på forrhånd avtalt å møte vår gode venn Ole Martin på den samme flyplassen tre dager senere. Ole Martin var så herlig spontan at han helt plutselig fant ut at han ville reise rundt store deler av kloden for å få seg en vellfortjent ferie, samtidig som vi fikk muligheten til å hilse på han. Dermed var Kuta en ypperlig ventebase, i og med at det er den delen av Bali som ligger nærmest flyplassen. Hotellet fungerte som en fredelig oase og et perfekt tilfluktsted fra kaoset som utspillte seg rundt oss. Den andre April sto vi oppstillt og beredte som to speiderunger med egenproduserte reiselederskillt og speilreflekskamera med overdimensjonert blitz for å gi kjære Ole Martin en så celeber vellkomst som overhodet mulig. Det hele utviklet seg faktisk til en nok så kuriøs episode da han kom slentrende ut gjennom hovedutgangen på Ngurah Rai flyplassen med et stort smil om munnen og vi måtte rope for fulle struper for å forsøke å fange Ole Martins oppmerksomhet midt i blandt den store folkemengden som hovedsakelig besto av ekte reiseledere og andre ivrige vellkomstkomiteer. Vi var alle utrolig glad for at møtet gikk som avtalt. Det er mange variabler og ukjente faktorer som kan spille inn, når det er snakk om såpass store avstander. Vi bestemte oss alle sammen for ikke å dvele nevneverdig mer over den prekære situasjonen på Kuta. Tidlig neste morgen sjekket samtlige i det nylig ekspanderte reisefølget ut fra Hotel Aquarius og steg ombord i en buss som kjørte oss i retning havnebyen Padang Bai på østkysten av Bali via innlandsbyen Ubudd. Selv om det pissregnet bra denne morgenen så fikk vi alikevell sett mye av den frodige og vakre landsbygden som dominerer Bali, om man bare kommer seg bort fra gryten i Denpasar området. Etter noen få korte ventepauser og noen ukompliserte bussbytter, nådde vi etter et par timer havnen i Padang Bai. Der mønstret vi på en skikkelig sjørøverskute og satte kursen ut mot Lombok stredet og etter hvert Gili Øyene som var vårt endelige reisemål i denne omgang. Det sluttet å regne og himmelen klarnet opp så og si med en gang vi forlot fastlandet. Det hele utviklet seg til å bli en fantastisk fin dag på sjøen. Det var utrolig spennende å få se alle de grønne og tropiske åskammene med sine klassiske dyrkede terasseformasjoner som dominerer Balis nordøstlige kyst. Her er det også flere høye fjell som vi fikk tatt en ekstra god titt på fra vår orkesterplass til sjøs. Tante Linn-Kristin klarte nemeligen å spore opp en førsteklasses sittegruppe oppe på øverste dekk. Her var det fint å sitte og innta overfarten ute i friluft med frisk havbris i håret og en flott utsikt over Lomboks Stredets mange skatter for øyet. Det første vi fikk øye på når vi nermet oss Lombok på den andre siden, var den mektige Ringani vulkanen som ruvet imot oss. Vi tror at det er Indonesias nest høyeste fjell med et beskjedent mål på cirka 3700 meter. Etter hvert kom også resten av Lomboks tropiske natur til syne. Helt til slutt fikk vi øye på tre mikroskopiske øyer som så vidt syntes over horisonten. Når vi kom nærmere fikk vi et bedre over blikk over Gili Øyene som er en liten øygruppe rett utenfor Lombok som består av de tre øyene Gili Trawangan, Gili Meno og Gili Air. Disse små perlene skulle bli vårt hjem for de kommende ukene. Når vi nærmet oss Gili Trawangan så kom det en liten båt ut for å møte oss. Ingen av øyene har noen ordentlig havn eller kaiområde, så ingen store båter på størelse med den vi reiste med har muligheten til å legge til ved Gilis bredder. Derfor samlet vi sammen all bagasjen vår og hopet ned i den lille møtebåten. Noen få minutter etterpå vasset vi i land på stranden med berganssekkene våre og resten av alt det malplasserte pikkpakket som de trivelige øyboerne alltid kikker så rart på oss for at vi kommer drassende med. Vi tilbragte de åtte første nettene på Gili Trawangan. Deretter satte vi kursen mot Gili Meno. Vi hadde på forhånd hørt rykter om at dette skulle være den beste av de tre øyene. Dette skulle vise seg å stemme aldeles utmerket. Gili Meno er et fredelig og stille sted. Til felles med de to andre Gili øyene er det ingen biler eller andre motoriserte kjøretøy her. All transport foregår med hest og kjerre eller via sjøveien. På Gili Trawangan og Gili Air er det et snev av uteliv og generelt charterkjør, men på Meno er ikke dette tilfelle. Her har dagene gått med til å spasere turer i den fine naturen rundt øyen. Til middag har vi spist nygrillet fersk fisk som vi med egne øyne har vært vitne til at fiskeren kommer og leverer til den lille restauranten med tre bord, som ligger rett ved siden av Blue Coral der vi bodde i en liten enkel bungalow på stranden til under hundrelappen per natt. Som en liten kuriositet kan vi jo nevne at nesten samtlige etablisement på alle de tre øyene opperer med kun saltvannsdusjer, så nå er det cirka tre uker siden vi har dusjet i ferskvann. En del meget bra dykking har det også blitt tid til. Ellers har dagene gått med til total avslapping og ivrig lesing av flere Gert Nygårdshaug romaner som Ole Martin var så snill og ta med i gave til oss fra fjellheimen i nord. Den siste uken tilbragte vi på Gili øy nummer tre med navnet Gili Air. Hoveddelen av den lokale befolkningen på Gili er muslimer så hver morgen våkner vi til spenstige bønnerop fra den nærmeste moskeen. I skrivende stund feirer Tante Linn-Kristin og Sjonkel Rolfsen seks måneders jubileum som omstreifende lasaroner. Vår skøyeraktige oppdagelsesferd gjennom Sørøst-Asia er kommet til veis ende. Om to dager setter Ole-Martin kursen tilbake til Norge og vi flyr sporen streks avgårde til en ny verdensdel og et nytt kontinent med nye muligheter. Først får vi noen timer i Darwin midt på natten, før et nytt koresponderende fly tar oss med videre til Cairns, som blir vår første destinasjon i Oceania. Nå er det på tide å gjøre Australia farlig!