I skrivende stund har tante Linn-Kristin og sjonkel Rolfsen vært på loffen i Nerrilainnan i over tre måneder. Det føles ikke så lenge. Tiden flyr, også videre. Nå følger nok en kunngjøring angående nye personlige rekorder i forhold til antall timer tilbrakt i drittminibuss på en transportetappe. I og med at Sinh Cafe leverte varene til de grader, med en av sine uberkomfortable sovebusser på forrige strekning, var vi sikre på at vi kom til å bli servert en doning av samme kaliber på denne ruten også. Det stalltipset skulle vise seg å bli skivebomm. Denne reisedagen begynte med en hærlig morgengave. Klokken seks sto vi reiseklare som to speidere parat på bussholdeplassen. Der fikk vi beskjed om at bussen var to timer forsinket. Når den klaustrofobiske minibussen som møtte oss, endelig kom seg på veien, etter enda en forsinkelse på en bensinstasjon, tok det ikke lange tiden før vi satt godt fast i en evig lang trafikkork. Den kinesiske nyttårsfeiringen er en av årets største begivenheter i denne delen av Asia. Vietnam er vell også til en viss grad tilknyttet denne lokale tidsregningen, spesielt når det gjelder gamle tradisjoner. Under denne høytiden får store deler av befolkningen ferie. Dette resulterer i at alle skal reise og besøke besteforeldrene sine, eller annen slekt, akkurat samtidig i disse dagene. Den norske påsketrafikken blir ingenting i forrhold for å si det mildt. Så langt de fire øynene våre kunne se var det tett i tett med busser langs veiene. I og med at alle skulle kjøre forbi hverandre samtidig og mesteparten av tiden ble tilbrakt i feil fil, ble resultatet en nokså fatal dominoeffekt når hele bøttebaletten stoppet fullstendig opp. I flere omganger ut over dagen ble vi sittende bomm fast i over en time i slengen. Forbikjøringene til vår tilegnede kamikazesjåfør, når han skulle forsøke å kjøre inn det tapte, var nokså episke i denne omgangen også. I tillegg til alle de nevnte forsinkende faktorene, greide vi å bli stoppet av det vietnamesiske trafikkpolitiet. Sjåføren tilbrakte over en time med generøse bestikkelser og intens smisking, inne i politibilen, uten at pasasjerene fikk hvite noe om hva som foregikk. Omsider kom vi oss på veien igjen. Når vi kjøpte bilettene fikk vi beskjed om at denne svippturen skulle ta cirka tolv timer. Etter et atten timer langt eventyr, ankom vi etter veldig mye om og men Hoi An, med lettere ubehag i halebein og endestuss. Klokken var to på natten, det regnet og det var tomt i gatene. Det måtte hundre harde bank på døren til, for å vekke nattevakten på Dai Long Hotel. Den aftenen var det litt ekstra godt å krype i bingen, selv om dobbelbrisken var hard som betong. Vi synes det er magisk å få lov til å krisemaksimere slike situasjoner til det ytterste. Vi klager ikke, vi skildrer bare på en meget nøytral og faktabasert måte et hverdagslig hendelsesforløp i Indokina. Etter en etterlengtet natt med søvn, har vi flanert rundt i Hoi An sine idylliske gater. Denne byen ble også overaskende nok, bygget av noen imperialistiske franskmenn en gang i gamle dager. Alle de antikvariske kolonihusene er malt i matchende sennepsgul farge og de trange stemningsfulle gatene er lyst opp av klassiske papirlanterner. I kveld skal vi på marked i gamlebyen og vi hørte også rykter om en live nyttårskonsert nede ved elven.