Planen var å ta et nattog opp til Sapa fjellene, men da jeg skulle kjøpe billetter i Hanoi, var det kun sitteplass på trebenker igjen i toget. Jeg hadde møtt folk som hadde gjort det før, og de var såre i ryggen og rumpa flere dager etter. Det ble isteden en ti timers busstur på en relativt huplete vei 380 km nordover til Sapa.

Sapa er en liten fjell landsby som ligger relativt nærme grensa til Kina. Lokalbefolkningen i de forskjellige stammene har derfor røtter fra nettopp Kina. Landsbyen ble i utgangspunktet gunnlagt etter franskmennene i 1922.

Alle går i tradisjonelle stammeklær, jeg skjønte fort hvorfor dette er et populært reisemål. Hver dag kommer damene fra de forskjellige stammene nede i dalen, opp til Sapa for å selge ting på markedet, og prekke på turister billige suvenirer fra Sapa som betaling for bildet som de akkurat tok.

I Hanoi ble jeg anbefalt et spesifikt gjestehus som jeg måtte sjekke ut i Sapa, og da jeg kom dit, forsto jeg hvorfor. Fra senga mi, kunne jeg se ut av vinduet til det flotteste postkort-landskapet. Rismarker som klatrer seg oppover noen av fjellene, og fjelltopper bak der igjen som strekker seg over skylaget.

Den ene kvelden dro vi opp på det berømte lovemarked. Dette er stedet hvor ungdom fra de forskjellige stammene kommer på lørdagskveldene for å prøve å finne seg en livsledsager sammen med foreldrene. Ungdommen som kommer er i en alder av rundt 15-16 år. Det er ikke unaturlig å gifte seg i denne alderen her. Det var danseunderholdning på en scene, og torget var pakket med folk, minst halvparten var turister som ønsket å få med seg tradisjonen.

Det som egentlig skulle vært en gruppetur med guide ned dalen til de forskjellige stammene, endte opp med å bli en privat guidet tur da de andre (noen jeg aldri hadde møtt), trakk seg fra turen da det regnet den morran vi startet. Så fort vi hadde kommet oss ut av Sapa landsbyen, klarnet været opp, og det ble solskinn. Typisk Henrik-flaks, det ordner seg alltid. Det var et majestetisk landskap som strakte seg nedover dalen. Vi hadde også følge med noen andre turrister som hadde lokale damer som guide. Den ene av de var rundt 60 år, men fy å sprek hun var. Ikke så rart med tanke på at hun gå opp til Sapa og tilbake til landsbyen sin, hver dag! Ikke noe tvil om at mosjon er godt for helsa. Vi gikk nedover langs rismarkene, og gjennom flere små stamme landsbyer. Hver stamme hadde forskjellige tradisjonelle antrekk, og sitt eget språk.

Da jeg hadde en private guidet tur, ble det mange interessante samtaler mellom meg og guiden. Han hadde en kjæreste som jobbet i Hanoi, men de var ikke gift. Humoren hans var relativt barnslig, så jeg klarte å erte han opp med tema som giftemål og barn. Halvveis fremme endte jeg opp med å bli invitert til bryllupet når den tid en gang kom. Det tok litt tid å opparbeide seg penger til et bryllup som normalt var på rundt 400 gjester, naturlig nok.

Vi hadde gått i rundt 11km da vi kom frem til familien hvor vi skulle bo. Huset lå ved siden av elva som vi hadde gått langs den siste timen. Etter en dukkert i elva kom det fire nye folk med en anna guide til huset. En fyr fra Israel, ei jente fra Polen, og to gutter fra Nederland. Israelitten hadde den beste selvironiske måten å fortelle hvor han var fra: "I'm from Israel, noone is perfect, ok!" De to fra Nederland ble like overrasket da jeg klarte å få med meg hva de pratet om hver gang de pratet sitt eget språk.

Det endte opp med å bli en hyggelig liten gjeng i bunnen av Sapa fjellene. Da middagen kom, kom guiden vår ut med det de kalte for "happy water", og alle måtte ha seg en styrt av risvinen før vi spiste. Også her var det absolutt nok mat. Den ene retten kom ut etter den andre, og det var alt fra vårruller til de merkeligste grønnsakene som ble servert. De to guidene og vertene var ofte ute og insisterte på at vi måtte holde dem med selskap med en ny styrt med "happy water". Vi ble fortalt at navnet kom av den naturlige grunnen at man ble "happy" av risvinen, og at om konene klagde, så ga mannfolkene kona risvin, så hun ble "happy" igjen.

Huset vi bodde i hadde et stort åpent område i første etasje med et par senger som familien sov i langs den ene siden. Vi sov i det man kan kalle for et lite galleri i en hestesko i andre etasje med åpning ned i midten. Min guide fortalte at han gledet seg forferdelig til etter middagen, for da var det tid for karaoke. Det bygget seg opp et uvær på utsiden mens de lokale startet å synge for full hals på karaokemaskinen som sto på betonggulvet. De var tydelig stolte over denne. De klarte og overbevise oss at vi også måtte synge en sang hver. Han ene fra Nederland sang først, og etter det var det min tur. Jeg er da ikke akkurat født med den vakreste sangstemmen i verden, og det var derfor ikke karaoke som sto lengst opp på listen over hva jeg hadde lyst til å gjøre der og da. I det jeg tok mikrofonen, gikk strømmen. Sa du flaks? Fem minutter senere åpnet himmelen seg og taket begynte å lekke. Det ble fort travelt med å flytte over alle madrassene til den ene siden som fremdeles var tørr, og selvfølgelig dekke til karaokemaskinen og TV'n med plastikk. Det var rett og slett en litt annerledes opplevelse å sitte i bunnen av Sapa fjellene nær grensa til Kina, under et tak som lakk, med kun stearinlys som holdt mørket delvis unna. Det var en utrolig koselig kveld, med masse historier og underholdning fra de lokale.

Planen var å fortsette nedover dalen dagen etter, men på grunn av regnet måtte vi avlyse dette da det var for risikabelt. Store deler av stien var skrå, med lange skråninger på sidene. De var nå dekket i glatt gjørme, og det ville bli mer kav enn glede over turen som kunne blir farlig. Det ble derfor noen timer med kortspill før vi gikk en halvtimes tur opp i dalsiden for å bli transportert tilbake til Sapa landsbyen i bil.

Jeg hadde klart å få tak i såkalt "soft sleeper" billetter på toget tilbake til Hanoi. Jeg kunne ikke akkurat holde meg for å le da jeg fikk prøvd senga. Ta et stykk skummadrass, fyll den med sement, og voila, man får en "soft sleeper"-madrass. Det er den beste måten å beskrive hvor hard den madrassen var. Den ga etter ca. 2-3mm når man lå nede. Jeg regnet med at det var Hanoi-effekten som slo til fordi jeg var på vei tilbake til nettopp Hanoi. Toget gikk på kvelden, og var fremme morran etter.