Jeg har nå landet på det som noen der hjemme vil definere som "den riktige siden" av ekvator. Taxituren tok en time fra flyplassen og inn til Bangkok. Når vi kjørte innover, var det noe helt annet som møtte oss enn det vi hadde sett i Indonesia. Det var høye bygninger, flotte veier, mye mer utviklet og generelt renere. Det var heller ikke til å unngå å se alle bildene av kongen som er plassert på postere over alt.

Etter at vi hadde kommet frem til leiligheten til Jon i Pinklao, ruslet vi ned til et lokalt gatekjøkken, som det for så vidt er mange av, for å innta en typisk thai middag. Jeg stolte på hva Jon bestilte, og bestilte det samme. "Du kan bare hive deg i det først som sist" var kommentaren til Jon da vi fikk servert red hot chili curry. Jeg tror seriøst ikke jeg har spist noe i hele mitt liv som var sterkere enn det jeg fikk servert. Selv Jon svettet mens han spiste. Om maten smakte godt, er vanskelig å si, jeg svidde av alt som hette smaksløker i den første skjeen og alt smakte bare sterkt etter det.

Det var litt merkelig å høre ennå en sørlending da Jon banket på til naboen sin. Jonar, Jon og meg drakk litt i leiligheten før vi stakk ut for å oppleve utelivet i Bangkok. Det var tirsdag, ble jeg fortalt, og det var "modells night" på Bed supperclubb. Flotte jenter var det nok av, både asiatiske og vestlige. Vi hadde det rett og slett ganske greit helt til de stengte, og vi dro til en ny klubb med navnet "Scratch dog" i rundt to tiden. Her kostet det enten 400 bat (80NOK) å komme inn, elle man kunne kjøpe ei flaske whisky til 340NOK og få gratis inngang til fire, så lenge vi hadde flaska. Valget var lett, vi kjøpte flaske, og ble guidet inn hvor vi fikk et eget bord hvor vi kunne ha flaska og blandevannet. Når jeg sier at vi fikk et bord, så mener jeg bare et bord. Bordene sto tett i tett, folkene sto rundt bordene, og man måtte gå sidelengs mellom bordene for å komme seg noen plass. Dette stedet har Jon og Jonar funnet mens de har studert i byen de siste seks mnd, og vi var nok de eneste hvite i hele klubben i tillegg til de rike lokale folkene. Fordelen med å gå på de litt dyrere stedene, er at det er bedre klubber med bedre lys og lyd, finere damer, og mindre horer, ifølge Jon og Jonar. Og det stemte. Vi kom oss gjem når hanene begynte å gale, og dette var starten på noe som ble en liten gjenganger gjennom hele oppholdet vårt i Bangkok.

En annen ting som jeg likte med byen var prisene. Maten var utrolig billig. Når sant skal være sagt, så spiste vi ikke på de dyreste stedene, men på forskjellige gatekjøkken som består av ei tralle med en ovn, og noen plaststoler i nærheten. Den ene dagen hvor vi hadde tre måltider på disse billigstedene, betalte vi rett under 20 kroner for alle måltidene.

Da Jon hadde en del ting å fikse de to første dagene, ble jeg overlatt litt til meg selv på dagtid. Etter å ha reist litt rundt de siste mnd så føltes det faktisk helt normalt å ringe Steff som er ei tysk jente som jeg møtte på østkysten av Australia, og møte henne i Bangkok for litt sightseeing igjen. Vi fikk sett både Wat Pho som er et fantastisk flott tempel, rett ved siden av Grand Palace hvor kongen har sitt tilhold. Palasset var stengt på formiddagen grunnet seremonier, så vi fikk tilbudet om å kjøre tuk-tuk til et par andre templer og til kongens nye residens mens vi ventet, for bare 10 bat hver (2NOK). Men det var klart at vi kom oss ikke rett til de stedene vi skulle, før vi hadde vært innom både skredder, sølvsmed og suvenirbutikk. I starten var det bare morsomt, men på slutten ble man gangske lei av å stikke innom disse stedene i minst fem minutter bare så tuk-tuk sjåføren kunne få gratis bensin for å ha tatt oss dit. Hva har vi lært etter et par turer med tuk-tuk i Bangkok? Jo, spør alltid om pris, og så hvor mange stopp! Etter to timer kom vi oss tilbake til palasset (som jeg faktisk tror hadde vært åpent hele tiden). Grand Palace var faktisk veldig grand. Området var enormt med et stort tempelområde vi måtte gjennom før vi kom oss bort til forsiden av palasset. Alt var dekket av mosaikk av glitter og gull. Sa du pompøst?

Mens andre får diaré og må på do i ett sett når de drar til nye steder, fikk jeg det motsatte. Det var å kjempe for å få til noe som helst. Skuffelsen var alltid like stor når det viste seg å bare være en liten fis hver gang. Det hadde gått nesten ei uke uten å ha gått skikkelig på do, så det var er befrielse få sprøytelakkert toalettet til Jon etter å ha tatt noen piller. Selv med pillene, tok det nesten ei uke før magen var skikkelig på plass. Det startet når vi hadde altfor mange måltider på McDonalds i Indonesia, da Jon hadde motsatt problem og ønsket noe sikkert. Jeg skylder på McDonalds, og skal aldri mer spise der resten av turen!

Om folk der hjemme i Norge klager på rush-trafikk, så ta turen til Bangkok. Når det står stille i Bangkok, så står det stille… lenge. Det er da greit å ta en moped-taxi istedenfor bil, og snike mellom bilene som ikke kommer av flekken. Det er ca. dobbel pris på mopedtaxi enn med bil i rushtrafikken, men det er uten tvil verd det. En taxitur på ca. en time koster rundt 20-30 kroner, så det er ikke det største tapet.

Meg og Jon tok turen til kjøpesenteret MBK som ligger i Sukhumvit området, ca 30-60min med taxi fra Jon sin leilighet, avhengig av trafikken. Det var et relativt flott kjøpesenter, hvor man kunne få det meste for veldig lite. I den ene etasjen hadde de et innendørs marked som liknet litt på alle bodene vi så på Bali. Her var det tett i tett med små boder som solgte t-shorter, boxere, bukser og hva du måtte ønske deg. Alt til velig lite penger. Problemet er bare det, at når ting koster veldig lite, kjøper man veldig mye, og man bruker alt for mye spenn!

Når helga kom, dro vi til et gigantisk stort marked som heter Chatuchak marked. Det var et så stort marked, at de til og med har laget et eget kart for å navigere seg gjennom mylderet. Markedet består av rundt 15 000 boder, og det er beregnet ca. 200 000 besøkende hver dag det er åpent. Her var alt fra design t-shorter, lugubre og bra gatekjøkken, til hundevalper og sandaler. Her kommer man inn med ingenting annet enn ei full lommebok, og ut går du med ei tom ei, med nok av handleposer under armen.

Jon tok meg også med på en liten elvetur i elva Nam Mae Chao Phraya som renner gjennom bangkok. Det er ca. ti minutters gåtur bort til elva, hvor man kan enten ta en båt over til andre siden, eller ta en båt nedover elva til en annen del av Bangkok. Vi gjorde det siste, og jeg må si at det var mye forskjeller å se. Rett ved siden av er sammenrast skur med nabohuset som ser ut til å følge med når som helst på den ene siden, kan ha en stor flott luxuskompleks som nabo på den andre siden. Jo lengre ned i elven vi kom, jo oftere så vi fine, nye og sementerte bygg - ikke bare de som var satt sammen som et fyrstikkhus med det man kunne finne av flytetømmer og tilfeldige blikkblekk. Vi stakk innom en skredder for å høre med pris på skjorter, samt gjorde et par andre uproduktive ting før vi stakk tilbake for å ta båten tilbake, da det er i skumringen som det visstnok var flottest på ta båtturen. Til vår store fortvilelse var det søndag, og siste båten hadde dratt 20 minutter før vi kom til brygga. Vi endte opp med å ta en tilfeldigbåt som gikk et lite stykke oppover til en flott flyteresturant. Den var virkelig flott, og vi forsto godt hvorfor denne båten var gratis. Vi så høflig på menyen, og gikk i land på andre siden klare for å finne en taxi hjem, i dette ukjente, mørke nabolaget i Bangkok.

En annen ting som Jon dro meg med på var fotmassasje. Jeg fortalte han at jeg er utrolig kilen under beina, og at det burde være sinnsykt bra om jeg skulle gjøre det. Han tok meg med til et av de bedre/dyrere stedene som han har dratt til (som tilfeldigvis var "rett borti gata"). Jeg ble nesten skremt nå jeg så dama som skulle kna på beina mine. Største trisepsene og overarmer jeg har sett på et kvinnemenneske. Hun satte i gang å jobbe med beina, og ja, hun jobbet. Jeg så bort på Jon som nøt noe som så ut som en totalt annerledes behandling enn hva jeg fikk. Han så bort på meg som lå å vred meg i smerte mens jeg ble banket opp på beina av ei som sikkert kom rett fra en krangel og fant ut at jeg var et fint offer å ta det ut på. Det var faktisk noe av det jævligste jeg har gjort. Har ikke tatt fotmassasje, eller noen annen form for massasje der igjen.

Tiden går fort i Bangkok, og plutselig var det helg igjen. Denne helga dro vi på et litt mindre lokalt marked med et par båter som fungerte som "flytende marked" i miniatyr. Her fikk jeg fort fiskene som sprelte rundt matlagingsbåtene. Det vrimlet av de, og det sprutet godt da loffen havnet i vannet og de kranglet om å få tak i biten. Grunnen til at det var så mange fisker her, er at de blir foret, slik jeg gjorde, og at de blir sett på som ånder til døde mennesker, og kan derfor ikke drepes her, eller foran noen templer. Dette er god tro i det buddhistiske Thailand.

Etter noen uker uten fysisk fostring, følte vi begge for å heve pulsen litt. En dag på gymmen med vekter, og dagen etter var det å løpe opp branntrappene i bygninga hvor vi bodde - alle 40 etg. opp på taket, tre ganger. Det er fint for mosjon, men det er relativt langt ned når brannalarmen går, noe som faktisk skjedde en morra. Vi befant oss i leiligheten i 35. egt. måtte ned alle trappene. Utolig (!) langt ned det er når brannalarmen uler, og vi to var de eneste i trappene. Det er mange tanker som svever gjennom hodet på vei ned i en slik situasjon… Har alle kommet seg ut? Er vi de siste? Er det ekte eller er det falsk alarm? Hvor kommer den utrolig sterke ulingen fra vinnen fra? Da vi kom ned i lobbyen var det ingen andre en de vanlige sikkerhetsvaktene der. Det var lite informasjon å få på engelsk fra dem, men vi forsto at det måtte være falsk alarm av det vi fikk ut av dem: "solly, solly, ok."

Tannlege - huff dette avsnittet blir kort. Jeg hadde tannverk, måtte til tannlege, måtte muligens dra ut ei visdomstann (eller to), gjorde det ikke da det hjalp med smerten i løpet av natt etter, ferdig! Sant skal sies at jeg kom til et bra tannlegesenter her i Bangkok, selv om det var på andre siden av byen, over en times kjøretur hver vei, og ingen taxier ville kjøre meg hjem fordi det var for langt…

Med tannverk, forstoppelse, en godt startet forkjølelse og en optimistisk duett, havnet vi nest siste kveld på byen i bangkok på Kaosan Road som er backpacker stedet i Bangkok. Her satt vi på plaststoler, og drakk (som det sto på plakaten:) "bloody strong drinks" ut fra plastbøtter som ungene leker med på stranda.

Det er et par merkelige ting med Bangkok. Her har mann ingen party før mann går ut på byen. Man går rett ut på fete klubber og begynner å drikke der i halv tolv tolvtiden, som er helt normalt og aldeles ikke for sent. Som naturlig følge av dette, så snur man døgnet totalt, og er sjeldent oppe før ettermiddagen, og sightseeing blir litt vankeligere når alt er steng. Alt tar igjen derfor mye lengre tid, og vi får da ikke gjort det som var planlagt. Det hjelper heller ikke at jeg fikk smittet Jon med suget etter å se serien "Entourage" som jeg kjøpte fem sesonger av, og som vi alltid endte opp med å se minst fire før vi la oss, og før vi sto opp. Meg og Jon har da en flott filosofi som vi begge to er veldig enige i - der ordner seg, vi tar det i morra!

Med ei lommebok som nå så ut som om den skulle hatt anoreksis, var det på tide å komme seg ut av Bangkok. Oppholdet som skulle være et par netter, endte opp å bli langt over ei uke. Vi tar ting som det kommer, og det var ingen bekymring med å sette kursen mot busstasjonen og grensen inn i Kambodsja, selv ikke om det var søndags ettermiddag. Med vår "det-ordner-seg-alltid flaks", så gikk det jammen med en buss 20 minutter etter ankomst på bussterminalen, som lå en times taxitur ut av Bangkok.

Vi kom oss til grensebyen og måtte overnatte der da grenseovergangen inn til Kambodsja var stengt. Det var ikke den største og mest travle byen jeg hadde sett, men det var nok av restauranter der, og det var jo ingen tvil av hva/hvem folk i denne grensebyen levde av. Det ble et lite herremåltid, siste middag i Thailand for en stund for min del, før vi tok kvelden og var spente på hva morgendagen ville gi oss.