Kambodsja er et land med en sterk historie. Landet har vært en del av flere større riker opp igjennom århundrene, og har selv gått fra å være et av de store i seg selv, til å bli nesten borte på kartet takket være Thailand og Vietnam som har spist opp områder gjennom tiden. Uheldigvis er landet mest kjent for de siste 30 årene. Khmer Rouge med Pol Pot i ledelsen har gjort utrolig mye elendighet for dette landet. 2 millioner mennesker døde som et direkte resultat av hans politikk, som var ca. 1/3 av befolkningen på 70-tallet. Det mest forferdelige hendte mellom 1975-79. Folk med utdannelse, munker, folk med briller, folk som kunne snakke et annet språk, utlendinger, journalister var bland dem som ble systematisk drept av Khmer Rouge. Ingenting om landet skulle ut av landet, ingenting skulle inn i landet, ingen skulle skape opprør mot han. Folkemord, barnesoldater og utsultning av sitt eget folk, er noen av grunnene som gjør det utrolig at Khmer Rouge faktisk hadde sete i FN i 12 år, selv etter Pol Pot gikk av makten. Det sier kanskje litt om årene som har vært, og utviklingen som har kommet de siste årene med tanke på at 40% av befolkingen er under 15 år!

Grenseovergangen fra Thailand til Kambodsja skal visst være et "episk eventyr" i seg selv i følge reiseboka vår. Det kunne fort ta noen timer å krysse grensa med å stå i uendelige køer, bestikke alt for mange politifolk, og komme seg gjennom alle som prøver å lure deg med taxier på andre siden og tar det med et helt annet sted som du må overnatte på, midt inne i ingenmannsland.

Med alt dette i betraktning, og noe av samme opplevelser forklart av andre reisende, dro vi spent over på en tuk-tuk (som pent ventet på oss i en halvtime mens vi spiste frokost) til et kontor hvor vi kunne få visum til å komme inn i landet. Først tok han oss med til kompisen sin (som vi begynner å bli vant med nå), hvor vi skjønte at dette bare var tull, og vi sa at vi skulle til grensa. Han tok en liten 360 med tuk-tuken, og kjørte inn til naboen, som viste seg å være Consulate of Cambodia. Her måtte vi betale 20 USD for å få visum, og vi dro videre til grensa.

Da det er mest normalt å ta bussen fra Bangkok på morran, havner de fleste på grenseovergangen her i rundt to-tre tiden. Vi var der i ni-ti tiden på morran, så det var fire andre enn oss som ikke var lokale innbyggerne. Det var jo da utrolig hyggelig å kunne gå forbi alle de lokale innbyggerne i vår egen "foreigner" kø, som for en gang talte i våres favør. Vi kom rett til skranken, fikk et stempel, uten å betale fem øre, ut på andre siden og vi var i ingenmannsland. Vi synes begge to at dette gikk utrolig greit, og var spent på fortsettelsen. Det skulle jo tross alt være relativt kaotisk, men det var det jo ikke.

Etter å ha fylt ut et helseskjema, et immigrasjonsskjema, og fått stempla passet på andre siden, så var vi plutselig i Kambodsja - uten problem, uten køer, uten å bestikke noen som helst. "Det ordner seg alltid!" vi fikk også et greit tilbud på transporten til Siem Reap som heller ikke var noe annet enn en stille fyr som tok oss direkte til Siem Reap, på de nye hovedveiene med flott asfalt, i motsetning til det alle andre forteller om som er veier man aldri ønsker å se igjen grunnet den dårlige standarden.

På busstasjonen tok en annen fyr i mot oss og kjørte oss til et par hostell for å sammenlikne priser og rom. Vi endte opp på et rom til 10$ for et gedigent rom med dobbelseng, bad, dusj og AC. Etter dette tok vi turen ned til stor ferskvannsinnsjø med navnet Tonlè Sap. Dette er en stor innsjø, og man kan i og etter regnperioden ta båt langt nedover i landet. Det er i tillegg, hjem til mange folk som lever i en flytende landsby rett ved Siem Reap. Meg og Jon tok en liten guidet tur til 20$. Vi var begge litt skeptiske til dette, men det var absolutt valuta og opplevelse for pengene. Her var alt på vann. Hjem, skoler og basketballbaner, enten flytende som en båt, eller flytende på bambusstenger eller tønner. Vi var der i juni, som ikke er regntid. Regntiden starter i juli og varer i tre mnd. Forskjellen på høy og lavvann er flere meter. Man kunne se at mesteparten av de som bodde her var fattige, selv om det var overraskende nok, gratis skoler til barna her ute. Guiden vår kan ikke ha vært mer enn 15 år, og snakket flytende engelsk. Han fortalte at han gikk på en ekstra skole inne i byen for å lære seg engelsk.

Etter den flytende landsbyen, kjørte vi opp til et tempel på en liten høyde, hvor vi kunne få solnedgangen og utsikt ned til det berømte underverket Ankor Wat. Selve besøket på Ankor Wat sto for tur neste morra. Vi endte dagen med et lite måltid på en lokal fortausrestaurant med måltider for 1-2$.

Dagen startet på Ankor Wat som første tempel av mange i området. Ankor var en stor by, hvor Ankor Wat (Wat=tempel) er tempelet rett utenfor muren. Det første som slår deg når du går inn mot Ankor Wat, er den store dammen rundt tempelet. Vannet som skal forestille havet, som forresten er menneskeskapt, er nesten 100 meter bredt, og går rundt i et kvadrat rundt hele tempelområdet.

For å få mer ut av besøket, bestemte vi oss for å få en guide med oss som kunne fortelle oss litt om historien og ruinene. Vi gikk tilbake til vaktene med inngangen for å høre hvor vi kunne få tak i en guide. Han kalte bort politiet, og vi fikk vite at vi kunne få en guide for et tempel til 15$, eller en dag for 20 eller 25$. Da vi har et trangt budsjett, ble vi enige om å bare ha guide på dette ene største tempelet. Fem minutter senere kom det en guide i gul skjorte som mange av de andre guidene.

Tempelområdet er enormt, og det første man kommer til etter å ha gått over gangbroa i stein, er en slags mur med et hulrom i og mange åpninger hvor forskjellige store figurer av Buddha står plassert. Under krigen var tempelet okkupert som leir for Khmer Rouge soldatene, og tempelet ble angrepet av vietnamesiske styrker. Man kunne flere steder se tydelige merker etter kulehull, og noen steder kunne man se kulen sitte i steinen fremdeles.

Etter denne muren rundt hele tempelområdet, kom vi inn til et åpent område med en passasje i stein i midten opp mot selve hovedtempelet langt der borte. Med unntak av et gammelt bibliotek på hver side, var det ingen andre bygninger før man var fremme ved et basseng på hver sin side av inngangen som er voktet av løver. Løvene har forresten ingen øyne, og ingen hale. Da tempelet ble bygd, hadde løvene øyne av diamanter, og hale i sølv. Uheldigvis har tempelet falt i mange forskjellige hender opp igjennom årene, og soldater fra bl.a. Thailand og Vietnam har hugget av hodene på enkelte av løvene, og alle halene er borte.

På veggen rundt tempelet i midten, er det et steinrelieffer i full høyde, og som strekker seg 800 meter rundt hele tempelet. Her er det forskjellige hinduistiske historier som er risset inn. (Tempelet er nå et buddhisttempel, men var et hindutempel da det først ble bygd.) Inn gjennom disse murene kom vi inn og fikk sett hovedtempelet som har et hovedtårn som strekker seg 55 meter over bakkenivå, omgitt av fire bassenger på nivået som tilsvarer tredje etasje, som skal forestille de fire elementene. På vei tilbake til parkeringsplassen og til sjåføren vår, måtte vi gå på spesielle markerte stier, da gresset rundt tempelet har vært minelagt. Guiden forsikret oss om at alt var trygt nå, og at alle minene var tatt bort. Når vi spurte han om noe politisk, svarte han rask, og unngikk temaet da han sa at han ikke burde prate om det.

Tempelet og Kambodsja er såpass "nyåpnet" for resten av verden, at både restaureringen, og avfotograferingen av steinrelieffene fremdeles pågikk mens vi var der. Arbeidet med restaureringen ble startet av franskmennene i 1908 (uheldigvis mye dårlig restaurering), men ble avbrutt grunnet krigen på 70-tallet. Etter millenniumsskiftet har det skjedd en del, mesteparten av japanere.Alt i alt var Ankor Wat et fantastisk flott tempel, med dimensjoner som er vanskelig å forestille seg om man ikke har vært der selv. Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer som ligger bak dette enorme tempelet i stein, som er bygd uten en eneste motorisert maskin. Det er en grunn til at det er et av de syv underverk.

Det eneste som var kjipt med tempelet var guiden. Ikke var han god i engelsk, og han var ikke noen ordentlig guide i følge vår sjåfør. Han har betalt politiet for å utgi seg som en guide for 15$, mot 7$ som vi egentlig skulle ha betalt. Vi stolte på at det var et sikkert valg å høre med politiet, men ikke i disse landene!

Vi tok turen til et par andre templer. Et av dem med store Buddha ansikter som er hugget ut i stein som står som totempåler i tempelet, og i en annet tempel virker det som om at tempelet holder på å bli spist opp av enorme trær med noen vanvittige størrelser på røttene.

Sjåføren vår hadde fortalt at han skulle ta oss med til en av massegravene etter templene. Han er et par år eldre enn meg og Jon, og vi hadde hele tiden prøvd å fiske ut litt om historien hans og hans familie, hva de har opplevd. Det var tydelig en ting han ikke ville prate om, men da vi var på vei til massegraven, fortalte han oss om faren som klarte å flykte til USA. Han kom tilbake til Kambodsja for å besøke kone og barn, men ble likvidert av Khmer Rouge på besøket hjem. Da vi kom frem viste han oss et lite tempel på ca. et par etasjers høyde, og ca. 3x3kvadratmeter. Det var fylt med hundrevis av menneskeskaller, og ved siden av sto det bilder fra det største "sikkerhets anstalt" (fengsel) i Phnom Penh hvor den verste torturen tok sted.

Det hadde vært en lang og lærerik dag med mange inntrykk. Vi var utrolig trøtte og var på vei tilbake til rommet da vi bestemte oss for å ta ei pils over et spill med biljard. Fra baren i tredje etasje, kunne vi se rett ned på en volleyballbane hvor det hadde samlet seg en stor gjeng med lokale. Vi dro ned og ble med på en liten konkurranse hvor meg, Jon og en anna lokal galning, spilte mot tre andre. Vinneren betalte ei stor pils til 3$ til motstanderen. Det ble mye moro og latter. En av spillerne måtte til og med bli byttet ut da han var for full til å spille. Da vi bare var edrue spillere igjen, ble vi igjen avbrutt med en ekstra ball som hele tiden kom inn på banen, til stor underholdning for tilskuerne på sidelinja, som for så vidt hadde blitt flere fra spillets start. Vi vant første kampen, men tapte den andre. Gjennomvåte av svette, slitne i beina og hodet, bar det i dusjen før vi skulle ta oss en time på øyet.

Vi våknet fem timer senere, kl ti på kvelden. Haha. Vi dro på det lokalet nattmarkedet hvor Jon kjøpte ei t-shorte, og vi begge to tok en fiske-fot-masasje (3$) etter stor oppmuntring fra amerikanerne som satt med beina i vann. Det hele greie gikk ut på, er å sette beina i et lite basseng, fylt med fisker som kommer og spiser den døde huden. Jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig å ha beina nedi det vannet. Jeg klarte å holde de nede i maks tre sekunder av gangen til å begynne med, og etter hvert klarte jeg å sette hele benet nede bare jeg ikke hadde noen fisker under foten. Jeg har aldri, og jeg mener aldri, opplevd noe som killet mer under beina en de fiskene.

Vi satt oss på det som må være verdens treigeste internett, hvor jeg brukte ca en halvtime for å logge inn på facebook og oppdatere statusen. Mens vi satt der kom det en fyr bort og dunket Jon på skuldra. Det var en av de amerikanske kameratene til Jon som vi hadde møtt uka før, som bor i et par etasjer over Jon i Bangkok. Det ble noen pils med dem i baren, og på takterrassen etter baren hadde, før vi tok kvelden og gjorde oss klare til å forlate Siem Reap neste dag.