Etter å ha fått tilbake all bagasjen på flyplassen utenfor Jakarta, tok vi taxi til det som skulle være, i følge Lonely Planet (reisebok), backpackerområdet. På veien kjørte vi gjennom litt av hvert av områder. Da vi kjørte gjennom skitne, fattige og slitte områder, sank vi litt ned i setet og håpte på at det ikke var der hostellene lå. Når vi kjørte gjennom det som var mer siviliserte områder (relativt til Indonesia), håpet vi på det beste. Det vekslet om hverandre, og vi endte opp i ei trang lita gate fult av gjestehus, hosteller og restauranter.

Vi hadde ingen referanser til hvor vi skulle bo utenom den berømte boka vår, så vi gikk for gull og håpte på å få plass der vi ønsket. Det var tross alt mørk og sent på kvelden, så vi sendte Jon inn mens meg og Hauge sto på fortauet med all bagasjen og ventet på å høre om det var ledig og levelig på det første stedet. De hadde et ledig rom til to, men det var pil råttent, felles do som i følge Jon var det jævligste han hadde sett. Vi har sett mye dårlige/skitne/ekle dasser opp gjennom Indonesia, så vi stolte på han og ble enige om at han skulle ta turen til de andre hostellene og hotellene som var i gata, mens vi ringte rundt til de andre som var anbefalt i boka, bare på et annet sted i byen. Det begynte å se dårlig ut da vi så Jon komme ut fra det ene stedet og videre til et annet sted, og vi fikk samme svar på telefonen fra alle vi ringte til: fult! Til slutt endte vi opp på et litt dyrere hotell. Det var helt utrolig deilig å komme inn på rommet som faktisk var et hotell, og så ut som et hotell. Det var rent, fint bad, fin do, rent sengetøy, og vi hadde til og med en egen minibar. I motsetning til de andre rommene vi hadde sett på tidligere som kom på rundt 100 000rbupi, kom dette på 300 000rhupi, men det var verd det. Eneste ulempa var at det kun var to enkeltsenger, så meg og Jon to ei natt hver hvor vi sov enten på madrassen på gulvet, eller rett på selve rammemadrassen og fjærene.

Vi var alle slitne første kvelden. Meg og Jon gikk en tur på Internett mens Hauge tok en tur for å utforske gata før han gikk tilbake til hotellet. Stedet hvor vi var på Internett, var bygd opp slik at man satt i hver sin bås med vegger rundt. Plutselig så jeg i speilet bak skjermen at ei jente i rød kjole gå forbi meg og bort til Jon sin bås som var rett ved siden av. Det var vanskelig å holde seg for å le da jeg hørte hva hun innledet til Jon, som akkurat hadde lagt på en Skype-samtale med foreldrene sine: "You wanna f***? I am so horny…" Jeg skulle ikke ha ledd for mye for meg selv, for da hun ikke fikk napp hos Jon med en gang, kom hun rett bort til meg, med samme leksa, men jeg ble uheldigvis ikke kvitt henne like fort, utansett hva jeg, og Jon sa til henne. Det var nemlig ikke flere andre hun kunne prøve seg på. Jon prøvde seg med å si at vi var homo, og ikke interessert - nyttet ikke, hun likte det. Det endte opp med at vi fullførte det vi klarte å Internett mellom latterkulene, før vi fant ut at det beste var å stikke tilbake til hotellrommet til Hauge (uten henne altså!).

Vi sto opp og tok taxi til det som skulle være et enormt stort elektronikkmarked. Det kjøpesenteret sjåføren stoppet på, inneholdt bare klær og dill, med en liten gatekjøkken avdeling på toppen. Det var et enormt senter, tettpakket med boder hvor alt fint kunne ligge strødd utover. Vi tok frokost på dette senteret, før vi gikk over veien til elektronikkmarkedet. Jeg må innrømme at vi ble litt skuffet over elektronikkmarkedet i forhold til de forventningene vi hadde. Det var riktignok over flere etasjer, men det eneste de solgte var enkeltkomponenter til å sette sammen datamaskiner, reparasjoner av printere, og et og annet headsett til mp3-spillere. Vi fant noen gode øreplugger til en god pris, men jeg hadde ikke nok penger, og måtte ut av senteret for å dra på leting etter minibank. Jeg gikk inn i nabobygningen, og ble rett og slett veldig fornøyd med hva jeg så. Vi hadde gått inni feil bygning første gangen, det var dette som var elektronikkmarkedet! Jeg gikk tilbake til Jon og Hauge, og dro dem med over i det riktige senteret. Vi hadde planlagt en del andre ting denne dagen, men da vi kom ut, var det mørkt!

Vi pakket om sekkene, og jeg fikk gitt en del ting til Hauge som han skulle ha med seg hjem for meg, i tillegg til den overfulle sekken han hadde med alt av suvenirer som var blitt kjøpt de siste ukene. Han hadde et puslespill som skulle gå opp med å prøve å få med seg mest mulig vekt i håndbagasjen, mens det lette ble fordelt i to-tre sekker i bagasjen som ble sjekket inn. Det hørtes enkelt ut, men det tok tid, da det ikke var plass nok i tre sekker til alt. Elle melle, kast…

Jakarta skal vist nok være bra for clubbing og festing, og vi ble enige om at det var siste kvelden, og at vi derfor skulle "ta ann heilt ud"! Etter å ha forset litt på hotellrommet, tok vi taxi fra den ene klubben til den andre - alle var stengte. Vi hadde ikke lyst til å dra hjem til hotellet når vi først var litt fine i formen, og det var tross alt siste natten i Jakarta. Vi endte derfor opp på noe som tydeligvis var red light district i Jakarta. Den første plassen vi gikk inn på var noe av det merkeligste jeg har opplevd. Den første halvtimen sto det horer å gnikket og danset opp etter ei stang på en scene i mørket, mens halvtimen etter var det plutselig karaoke med Elvis-imitatorer og ballader sunget av en blind fyr. Vi hadde fått nok av dette merkelige stedet, og tok turen over gata til en mer skjebelig clubb hvor vi ble resten av kvelden/natta.

Vi sto opp dagen etter, fikk i oss noe frokost og fikk akkurat sjekket ut før vi måtte ha betalt 100 000 rhupi ekstra, og kommet oss i en taxi til flyplassen. Når vi begynte å nærme oss flyplassen, var det sterk kontrast i vegkanten til det som var nærmere byen og resten av landet. Det var flotte grønne plener, stilige klippede hekker og fontener mellom kjøreretningene. Som Jon sa: "De skal ha for bra føste- og sisteinntrykk av landet". Etter å først ha kjørt til feil terminal, kom vi oss til den riktige terminalen hvor vi bestilte oss noe mat. Av en eller merkelig grunn trodde alle at vi hadde utrolig god tid, men da vi fikk maten gikk det opp for oss at vi faktisk hadde utrolig dårlig tid. Vi slukte i oss maten, fik sjekka inn, kopiert over bilder til Hauge, før meg og Jon måtte takke for turen og dra til flyet vårt mens Hauge måtte vente en time til før hans fly gikk hjem til Norge. Igjen, takk for noen fantastisk flotte uker sammen Hauge!

Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollene, inn i boarding området, satt oss ned i tre sekunder før vi måtte gå om bord i flyet. Når meg og Jon reiser sammen, har vi et lite ordtak som alltid stemmer: "det ordner seg alltid", og det gjør det. Vi kom oss inn på flyet og satte kursen til Bangkok!