Vang vieng! Jeg må bare si det først som sist: Jeg elsker dette stedet!

Etter et par tre timer i buss fra Vientiane, stoppet bussen i en liten landsby med navnet Vang Vieng. Da vi fikk backpackene våre av bussen, begynte det å bøtte ned. Da bussen var relativt full, bestemte vi oss for å ta på oss regntøyet, og ta turen ut i regnet for å sikre oss et bra gjestehus før alt ble fult. Man kan trygt si at vi var stort sett de eneste som gikk i gatene, og vi hadde trygg kurs mot et sted som var anbefalt i reisehåndboka vår (Lonely Planet). Det viste seg å være et stykke unna. Vi måtte gå nedover langs elva, for så å krysse på ei bro hvor det viste seg at vi måtte betale en liten sum hver gang vi gikk over. Etter å ha krysset broa, og overlevd en gjeng med kuer og store dammer i "veien", kom vi oss til gjestehuset som skulle være så bra. Lang historie kort, vi snudde og gikk tilbake og fikk oss et rom til 60 000 kip (55NOK) natta, med en fantastisk standard. To store senger, eget bad og dusj, alt var rent og virket nyoppusset, og best av alt: utsikten over elva og de høye majestetiske fjellene på andre siden.

Regnet hadde stoppet, og vi tok turen til de to hovedgatene for å se oss litt rundt og bli kjent med stedet. Det viste seg å være et koselig lite sted, med mange forskjellige restauranter, barer, og t-skjorte-sjapper. Selv om det var mange av de tre nevnte, og mange turister, bar det likevel et preg av det typiske fredlige Laos. Ingen som maser, ingen som drar deg inn i butikkene. Folk styrte med sitt, og om du lurte på noe, var de mer enn hjelpsomme.

Etter et godt måltid på "the Aussie bar", møtte vi to canadiere vi kjente igjen fra bussen på veien opp hit. Denne kvelden endte vi opp med å konsumere både en og to drinker på et sted hvor de faktisk hadde en søt liten apekatt (ja, en apekatt!!!) i band. Den var alt annet en sjenert. Den hoppet og klatret på de som ville leke med den.

Etter en fuktig kveld, god natt med søvn, og en lettere redusert morgen, var det tid for det som Vang Vieng er kjent for: tubing! Vi viste ikke så mye om dette konseptet, men visste vi måtte leie en slange, type slange som kommer fra et stort dekk. Denne fungerer som en gigantisk badering. Alt vi viste, var at vi måtte leie en av disse, for å bruke dem til å flyte nedover elva fra bar til bar. Yep, pub-til-pub-runde i en gigantisk badering! Vi fikk leid en hver, og var så på vei opp langs elva i en tukk-tukk sammen med flere andre forventingsfulle turister. Da tukk-tukken stanset og vi kom oss ut og ned mot den første baren, ble vi raskt servert en shot av Tiger whisky, og fikk navnene våre skrevet med tusj nedover armen. Vi la fra oss baderingene (heretter kalt tubene), og fikk oss en drink. I god asia ånd, så ble drinkene servert i bøtter, ikke i glass. Ja, slike bøtter som ungene leker med på badestranden med en liten spade til. Drinkene/bøttene her besto av whisky/vodka, red bull og sprite/cola, servert med lime og alt for mange sugerør. Prinsippet med bøttene og alle sugerørene, er at man deler bøtta med andre. Det viste seg å være en relativt sosial drink rett og slett.

Settingen til denne baren må være den beste jeg hadde sett til da. Det var rundt ti langbord, og en større platting foran bordene hvor folk satt på matter. Dette er rett ved siden av elva, så en av attraksjonene mens man satt og nøyt sola, eller danset til club-musikken, var å se på alle som kom flygende ut i elva via et stort slengtau. Vi var selvfølgelig opp og klatret i babus-stigen for å prøve dettar. Masse moro! Det hele var lissom litt surrealistisk med det første… Man kommer til en bar i badeshorts, får servert gratis velkomstalkohol mens man blir tagget på, og man slenger seg ut i elva med slengtau, alt dette med store fjell som reiser seg opp på andre siden av elva. Rett og slett en annerledes bar opplevelse!

Etter en times tid hadde baren begynt å fylle seg opp, for så å bli litt mindre folksom da alle begynte å bevege seg videre til neste bar. Da var det å finne tubene, og hive seg uti elva. Når vi hadde kommet oss nedover rundt 40 meter, slang folkene fra den neste baren ut en mindre badering med et tau i, slik at de kunne dra oss inn. Samme prinsippet her, bortsett fra at det ikke var noen bord her, så dansing var "vell utbredt" som aktivitet her, i tillegg til slengtauet som også var av en litt annerledes type. Her hang man i ei stang, som var festet i en vaier. Man slang seg ut fra tårnet, men når man hadde begynt å plukke opp fart, stoppet plutselig stangen opp. Dette resulterte i at man selvfølgelig glapp taket som resultat av en kropp som ikke stanset bevegelsen, og en ufrivillig salto i det man klasket i elva. Regner med det er mulig å se for seg både et og flere uheldige fall her ja. Det var selvfølgelig størst underholdningsfaktor i de som deiset i elva flatt på magen, og "Aaaaaaoooooo", kunne høres rund i baren. Den stakkars lille fyren fikk ikke noe mer sympati en mange smil og latterkuler, og selvfølgelig et par tre sugerør trøkka i trynet som trøst når han/henne kom opp av vannet igjen.

Det var en totalt annerledes ut-på-byen opplevelse enn noen steder jeg har vært før. Det var et veldig vennlig preg over det hele.Alle var bare ute etter å ha det moro. Det var aldri noe bråk, knuffing eller spydigheter. På den andre siden, gikk det sport i å skrive mest mulig "politisk ukorrekte" setninger på hverandres rygger med tusjene. Kjent eller ukjent. Jo verre, desto bedre. Alt for å få en god latter.

Den neste bare vi dro til, hadde en litt mer "laid-back" stil. Her var det tid for å slappe av i en halvtimestid før vi tubet videre til den neste baren, som viste seg å bli min favoritt: Mudd-bar (Gjørme baren)!!

På denne baren, var det umulig å komme seg fra uten å være dekket i gjørme. Vi kom oss opp av elva, og jeg husker jeg fikk lettere hakeslepp av det jeg så. ALT var gjørme. For å komme oss til baren, måtte vi krysse et stort gjørmebad hvor det var tautrekking, og et hull fylt med vann hvor man dyttet tilfeldige folk uti. Om man ikke fulgte med, kunne man banne på at noen fikk det med seg og dyttet deg uti. På den andre siden av baren, var det en volleyball bane, selvfølgelig dekket i gjørme. Langs elva var det border med stoler og tak hvor man kunne sette seg ned og slappe av mens man pratet med andre folk som var dekket i gjørme. Gjørma fly i lufta da gjørmekrig var en naturlig ting å gjøre her. Som et resultat av dette, var det ikke så overraskende alltid en liten slump med sand i bunnen av bøtta når drinken var tom.

På vei til den neste baren fikk vi skylt av oss mesteparten av gjørma. Men vi var ikke rene for lenge, da de også her hadde volleyball bane med rundt 20cm gjørmevann. Etter en omgang satte vi oss rundt et bål for å få varmen i oss. Det hadde nå begynt å skumre, og vi vurderte å ta tukk-tukk ned til landsbyen som de fleste andre gjorde. Det var helt til vi fant ut av at det var mulig å tube hele veien ned til landsbyen. Det ville riktignok ta litt tid, rundt en time. Vi var med godt mot, og begynte på turen nedover sammen med et par andre modige sjeler. Etter å ha tubet for det jeg anser som evigheter, var jeg sikker på at vi hadde passert hele Vang Vieng, og var på vei tilbake til Vientiane og Mekong river. Det var helt til vi så noe lys langs elva, og noen som ropte at det var den aller siste baren før byen, og at vi måtte komme opp dit før vi tok turen videre. Vi klarte å kave oss på tvers av strømmen og kom oss opp dit. Her satte det en liten gruppe på rundt åtte personer rundt et bål og drakk øl på Laos-style. Måten man drikker øl på her, er at man fyller øl i et lite glass med isbiter, drikker opp, og sender glasset videre.

Etter å ha sittet i varmen av bålet rundt en halvtime, beveget vi oss alle bort fra bålet for å venne oss av med varmen før vi skulle ta turen ut i elva igjen. Etter en liten stund, bestemte vi oss alle å sette vår lit til Trent, som hadde tubet rundt 160 ganger, og var manageren for en av barene nede i byen. Det hadde nå blitt bek svart, og vi kunne ikke se stort mer enn en meter foran oss. Noen steder var elva utrolig grunn, og man måtte høre etter brusing i elva for å unngå skrubbsår på stumpen. Om noen sa "au", var alle rake med å løfte baken opp av tuben til man regnet med at det var trygt å sette seg godt til rette igjen. Det var faktisk utrolig vakkert å flyte nedover langs elva. Ingen andre lyder enn elva, og det eneste vi så var silhuettene av de høye fjellene opp mot himmelen og ildfluer som lyste på begge siden av elva. På et tidspunkt fløyt vi forbi en lokal fyr som satte langs elva og spilte gitar. Etter rundt 20 minutter kom kunne vi høre musikk fra landsbyen i det fjerne, og ikke lenge etter dukket det opp en liten øy rett utenfor landsbyen med et par barer på. Klokka var da rundt halv ti på kvelden, og de fleste var allerede dusjet og hadde spist. Vi kom oss opp av elva, og fikk returnert tubene. Vi var naturlig nok de siste, og de ventet bare på oss. Ifølge Trent var de vant med å vente på folk som tubet hele veien ned.

Det var en lang dag i elva, men utrolig flott opplevelse. Det er tubing i Vang Vieng! Etter en dusj var det tilbake til hovedgata for å spise middag. I landsbyen traff man mange man hadde tubet med i tidligere på dagen og "slo ann en prat". Vi endte opp med å tilbringe kvelden på "Oh-la-la bar". Dette var et populært sted, men ikke for høy og pumpende musikk. Jeg hadde på dette tidspunktet bestemt meg for å bli her en stund, så jeg spurte like gjerne om å få jobb i denne baren. Naturlig nok fikk jeg beskjed om å komme tilbake dagen etter rundt tolvtiden. Da hele landsbyen stengte rundt halv elleve-tolv tiden, beveget alle seg ned til den lille øya for å dra på barene som holdt oppe litt lengre der.

Dagen etter hadde Jon bestemt seg for å dra på en 17km sykkeltur til en av grottene, mens jeg dro til baren for å gå på "jobbintervju", trodde jeg. Da jeg ankom baren, spurte jeg etter sjefen. Hun viste seg å være fra London, og hadde ansvaret for de fem vestlige som jobbet i baren. Etter et par setninger frem og tilbake, ønsket hun meg velkommen i crewet, og jeg fikk servert frokost. Jeg var lettere overrasket over det hele, noe Jon også var da han kom for å se hvordan det hadde gått. Etter frokosten var det å sette seg i tukk-tukken å dra opp i elva med crewet for å promotere. Vi dro derimot ikke opp med tuber på taket. Vi kom opp, og plutselig var det min jobb å være velkomst komité. Jobben besto av være sosial. Ikke den hardeste jobben jeg har hatt nei. Da klokka ble rundt syv, tok vi tukk-tukk tilbake fra gjørme baren tilbake til landsbyen for å ta en dusj, og ha middag på baren. Her var det å velge og vrake akkurat det man ønsket fra menyen, og det var ikke så galt heller at det var et av de beste kjøkkenene i landsbyen. Etter middagen var det å jobbe i baren til den stengte mellom elleve og tolv. Det var en lang dag, men jeg gjorde i teorien akkurat det samme som jeg hadde gjort dagen før. Da verken jeg eller noen av de andre vestlige som jobbet der hadde arbeidstillatelse, fikk vi betalig i form av gratis overnatting, alle måltider gratis, og vi kunne bare forsyne oss i kjøleskapet til hva vi ønsket selv. Det som var viktig for denne baren, var at de som jobbet der, hadde det moro, og jo mer moro man fant på, jo bedre var det. Som sagt, så gjorde jeg jo nesten det samme som jeg hadde gjort uten på jobbe, bare at nå var alt gratis!

Dagen etter måtte Jon dra tilbake til Bangkok for å forberede seg til den nye jobben han hadde fått der. Jeg derimot, endte opp med å bli i Vang Vieng i to uker. Jeg rett og slett elsket dette stedet. Jeg ble også godt kjent med den lokale familien som eide baren. Fantastiske mennesker! Folk i Laos eier ikke så mye, og de har ikke så mye penger heller. Men, de har en utrolig evne over å være glad over det man har. De har utrolig stor fokus på familien, venner, og det å nyte livet.

Etter et par dager flyttet jeg nærmere hvor det skjedde. Jeg flyttet til gjestehuset som lå rett ved siden av broa som gikk over til øya. Det må være den beste usikten i hele landsbyen fra rommet. Det forrige stedet hadde riktignok også flott usikt, men hadde et par hus foran. Her var det rett ned til elva og øya på andre siden. Rom kameraten min her varkollegaen Arron, fra San Fransisco USA. Artig fyr, elsket oppmerksomhet. En dag skulle han gå om bord i tukk-tukken, men så ikke en metallstang som stakk ut bak, og gikk rett i den med brystkassa da han ikke så seg for. Han endte opp med å overbandasjere seg de neste fire dagene, og fortelle alle jentene at han brakk et ribben da han måtte hoppe fra ei bro for å redde en valp. Haha. Det verste av alt var at det var mange som trodde på han. Hadde mange latterkuler over det.

Etter noen dager, fortjente jeg å tube i den såkalte arbeidsuniformen. De som jobbet i barene, måtte fortjene arbeidsuniformen man tubet i som besto i et stykk kort rosa Billabong shorts. Som du skjønner, så var ting relativt uhøytidelig. Hver kveld hadde vi et nytt tema på baren. Etter hvert kom riktignok noen av temaene om igjen. Vi hadde Wimbledon night da det var Wimbledon turnering (tennis, best å forklare i tilfelle). Uniformen på kvelden besto derfor i hvit tennis shorts, hvit t-shorte og hvit pannebånd. Vi hadde også funny costume night, hvor det gjaldt å kle seg ut mest mulig crazy. På casualty night gikk noen med bandasje, og alle som kom inn fikk et plaster i ansiktet. Vi hadde to Ladies nights. Den ene av dem kledde vi tre guttene oss ut, eller det vil si Laoh-Laoh (ei lokal fra familien som eide baren) kledde oss opp i kjole og bryst laget av kondomer fylt med vann. Jeg må rett og slett si at vi så riktig så lekre ut, om man så bort i fra hårete legger og skjeggete ansikter.

Når man jobbet der, ble man naturlig nok kjent med de fleste andre som jobbet i de andre barene i landsbyen. Vår bar, og Smile bar, samarbeidet og hadde derfor spesielt god kontakt. Vi ble på en måte som en liten familie. På smile bar jobbet det forresten en anna nordmann, Joakim fra Oslo. Med unntak av meg og Joakim så var alle briter.

Planen var å dra på sykkelturen som Jon hadde gjort. Men da jeg hadde en dag uten å tube, benyttet jeg ettermiddagen etter jeg hadde stått opp på å sitte på Friends bar å spise frokost og drikke milkshakes. Det var nemlig egne tema på de forskjellige restaurantene i byen som serverte frokost og lunsj. Man hadde for eksempel restauranter med temaet Simpsons, Friends og the Family Guy. Hele dagen, og da mener jeg hele dagen, ble det vist Simpsons på skjermene på Simpsons-baren, og likedann på de andre barene/restaurantene. Tror jeg fikk med meg fire episoder av Friends den dagen. Etter det var det å slappe av og prate med Mamma Lao, som var den del av familien som eide baren der jeg jobbet. Hun hadde en egen restaurant som hun drev. Da hun ikke hadde så mange kunder denne ettermiddagen, ble vi sittende og prate i noen timer. Da hun fikk kunder, ble de invitert til bordet også.

Etter et par uker var det på tide å forlate stede da mitt Vietnam visum for en mnd allerede hadde startet. Jeg fikk møtt mange nye folk, hadde mange gode opplevelser, og mange fantastiske minner. Det var hardt å dra fra dette stedet. Utrolig hvor knyttet man kan bli til et sted og folkene der på så liten tid. Laoh-Laoh og Mamma Lao felte et par tårer da jeg sa hadde. Vang Vieng og folkene der vil alltid ha en plass i hjertet mitt.