Etter en halvtimes tur med minibussen fra grenseovergangen, tok vi av på en liten humpete landevei. Vi kom etter hvert frem til en liten landsby med relativt få butikker i forhold til alle andre stedene vi hadde vært. Selv om vi gikk forbi butikkene og bodene, var det ingen som ropte og skrek etter oss for å selge oss noe. Det var lissom helt annerledes enn de andre asiatiske land jeg hadde vært besøkt. Det var rett og slett deilig og kunne gå forbi bodene, gå inn og nesten måtte lete etter betjeningen for å få kjøpt et par nye sandaler. Etter bare noen få minutter hadde de lokale organisert en lang og smal båt som kunne frakte alle som kom i minibussen over til øya Don Det. Øya er en av øyene til "de 4000 øyene" som det heter. Om det er fire tusen øyer eller ikke er jeg ikke sikker på, men det er uansett utrolig mange småøyer samlet i et lite område i elva Mekong.

Vi kom oss i land på øya, hvor alt var like rolig og behagelig som på fastlandet. Ingen som skrek for å selge deg noe, alle levde sine rolige og behagelige liv og hjalp deg med det du trengte om du spurte. Vi gikk gjennom det som var "hovedgaten", om man kan kalle det for en gate, og fulgte gaten/stien bortover langs elva for å finne oss et gjestehus. Vi fant oss et med utsikt ut til elva, greie rom og med hengekøyer. Det var to utedoer hvor man flushet med vann og øsekar, kombinert med dusj på veggen. I begge rommene svermet det selvfølgelig av ymse innsekter rundt lampene, men det hadde vi jo alle blitt vant med nå likevel.

Det som er litt spesielt med denne øya, er at de har ikke innlagt strøm, så den eneste tiden på døgnet de har på aggregatet, er et par timer før klokken ti. Etter ti, er det ingen strøm, ingen lys, ingen vifter…

Etter en liten spasertur ned til hovedgata, hvor vi måtte vike unna for et par løse geiter som kom løpende rett mot oss, fant vi oss en koselig liten restaurant av lokal standard og hadde et godt måltid. Mens vi spiste kom det plutselig en vannbøffel løpende gjennom gata og ned i vannet for å bade litt der hvor vi hadde kommet inn med båten. Det var nå Jon, meg, to andre britiske jenter som reiste sammen, ei irsk jente og ei anna britisk jente som reiste alene, som nå bodde sammen, og var nå et lite reisefølge på øya.

Etter måltidet dro fire av oss av gårde på sykler for å utforske litt mer av øya, og ta broen over til naboøya Don Khon. Det var noe utrolig avslappende å sykle rundt på en tråsykkel på de små traktorveiene, uten å høre trafikkstøy, uten for mye turister, uten mas - bare en utrolig flott natur, rismarker, lokale bønder som pløyde jordene med vannbøffelene og gjorde sine lokale gjøremål.

Vi kom oss til broen, som er en del av jernbanen som faktisk var den eneste jernbanen franskmennene lagde i Laos. Av alle steder, på disse to øde øyene… Ingen vet hvorfor. Det var et utrolig flott fossefall på denne øya, og vi fikk sett solnedgangen her før vi tok turen hjemover. Jeg endte selvfølgelig opp med å stoppe på broa for å ta et par bilder mens de andre syklet videre da det begynte å bli virkelig mørkt. Jeg tok mine bilder i tussmørket, og begynte å grø. Selvfølgelig (!!!!!!!) så kilet kjedet seg mellom dekket og tannhjulet. Kjedet rikket seg ikke, og det gjordet heller ikke bakhjulet. Det var da bare å smøre seg med godt mot, god tålmodighet, og prøve å se noe i mørket mens jeg dro sykkelen etter meg på vei tilbake. Det var faktisk et gangske godt stykke, men etter ca. en kilometer kom Jon syklende tilbake med ei lommelykt for å se hvor det ble av meg. Etter ennå et godt stykke, kom vi til et lite skur hvor en familie hadde ei utelampe hvor vi fikk litt arbeidslys, og hjelp av familiefaren. Vi takket hjertelig og syklet videre, dvs. fem meter før det skjedde igjen! Denne gangen var det heldigvis enklere å få kjedet på plass, og familien riste på hodet og smilte da vi syklet videre. Slik fortsatte det hvert femte minutt helt til vi kom hjem til gjestehuset. Det var da deilig å ta seg en god (kald) dusj og få seg noe å spise før vi endte opp i hengekøyene på terrassen av gjestehuset.

Dagen etter besto av å slappe av i hengekøyene en times tid før vi tok turen for å finne oss noe føde. Etter at vi hadde funnet en plass å spise, dro jeg bort for å bytte sykkel. Jeg kunne komme tilbake å hente en ny sykkel etter vi hadde spist var beskjeden jeg fikk av den hyggelige damen. Etter frokost hentet jeg en ny sykkel, og vi dro alle tilbake til gjestehuset for å gjøre oss klare for en liten sykkeltur, denne gangen med alle seks som bodde på gjestehuset.

To av jentene hadde ikke sett fossefallet, så vi tok en liten tur innom dit før vi tok turen ennå lengre inn på øya. Vi viste at det var mulig å ta en tur ut fra motsatt side av øya, for å se noen utryddningstruede ferskvanns delfiner. Da vi begynte å sykle igjen hoppet kjedet av, og det viste seg at jeg hadde fått akkurat den samme sykkelen tilbake. Hurra! Da vi omsider kom oss til stedet vi kunne leie en båt, ble det litt diskusjon om det var verd pengene da det viste seg å være litt dyrere enn vi hadde ventet. Vi bestemte oss for å få oss noe å drikke hos familien som tilbøy seg å ta oss ut i båten. Grunnen til at det var "så dyrt", var fordi vi måtte tilbake til andre siden av grensen, over til Cambodia og bestikke politifolkene (igjen) da det ikke var noen grenseovergang langs elva. Mens vi satt der bestemte vi oss for å dra, men det var da for sent. For det første begynte det å skumre, og for det andre så hadde fyren begynt å få fyr i lampa etter å ha shottet en del hjemmebrygget risvin ved siden av oss. Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å le av det hele, og prøve risvinen selv. Dette var mitt første møte med risvin, og jeg kan ikke akkurat si at det var det beste jeg har smakt av alkoholholdig veske.

Vi satte oss på syklene og kom tilbake til gjestehuset i mørket. Etter en dusj sammen med de fjorten hundre innsektene av assortert art som flakset rundt meg i dusjen, hadde vi en god middag og hadde en koselig rolig kveld på gjestehuset.

Vi pakket sakene våres morgenen etter og fikk kjøpt oss båtbilletter over til fastlandet etter frokosten. Her fikk vi kommet oss på en stor, men altfor overfylt tuk-tuk som skulle ta oss til Pakse, for så å finne en buss til Vientiane.