Vi dro fra fastland ved 4000 island, og etter et par timer på en full tuk-tuk med et lite innslag av en bilsyk oppkastende gutt, kom vi oss til byen Pakse. Her var oppdraget å finne en buss som kunne ta oss til Vientiane, i mylderet på busstasjonen hvor engelsktalende personer var sterkt etterlengtet. Det finnes to typer busser man kan ta her. Det ene er en normal buss, det andre er sovebuss som er litt mer komfortabel med senger. Sovebussene var en del dyrere, og vi måtte vente i åtte-ni timer før bussene forlot Pakse, så vi bestemte oss for å hoppe på en vanlig da den gikk rett etter vi ankom busstasjonen.

Det er mulig at det var en liten språkbarriere ved disken hvor vi betalte bussbilletten, men bussen skulle ta rundt ti timer, og den skulle ikke ha mange unødvendige stopp på turen nordover. Det viste seg at det ikke stemte. De første to timene, stoppet vi med jevne mellomrom med intervaller på mellom 5 og 15 minutter mellom hvert stopp. Vi var de eneste hvite på bussen, og det hjalp heller ikke at det var ingen andre enn oss som kunne engelsk. Vi kunne like gjerne prate norsk til dem når vi hadde spørsmål om hvor lange pausene var, og når vi skulle være fremme. Etter noen timer skjønte vi at det ikke var noe håp for å ankomme Vientiane rundt ni tiden som var planen. Da klokka var rundt ni på kvelden, bestemte vi oss derfor å kjøpe ei flaske rødvin hver på ett av stoppene, og hygget oss med rødvin med sugerør mens vi hørte på den "vakre" asiatiske karaokemusikken som ble spilt på høyt volum over høytalerne. Til å begynne med var det hele komisk. Ingenting stemte med det vi hadde forestilt oss. Det komiske gikk etter hvert over til å bli litt mer irriterende da det var umulig å få sove i bussetene med beinplass beregnet på asiatere av høyden 1,20, og karaoken som faktisk aldri ble slått av, eller volum som ble redusert. Det hjalp heller ikke at vi snek oss til å skru ned volumet på stoppene gjennom natta, da de fant dette ut etter noen minutter, og "fikset" problemet så det passet for sjåførene så de kunne holde seg våkne. Midt på natta stoppet vi i ingenmannsland for å ha en pause for å laste taket på bussen med materialer, i tillegg til mopeden som allerede var der. Halvannen meter i høyden, og to-tre timer senere var vi tilbake på veien igjen.

Vi kom frem til Vientiane, trøtte og utslitte etter å ha suttet på bussen i 19 timer da vi ankom rundt syvtiden morgenen etter. Jeg hadde fått et lite myggstikk på foten, og klødde av refleks littegranne på det. Det føltes helt merkelig ut da jeg tok på foten, og jeg oppdaget at foten var full av vann, og hadde hovnet opp til noe som var verre en det Tone hadde da hun var gravid. Foten så rett og slett ut som en ballong. Jon hadde samme problemet.

Med ballongføtter beveget vi oss rundt om i Vientiane for å finne oss et rimelig og greit nok gjestehus. I reisehåndboka vår, fant vi et gjestehus som var relativt rimelig, og hadde en god standard. Vi trasket rundt for å finne dette stedet, og ble lettere sagt overrasket da vi gikk inn i foajeen på hotellet. Det viste seg at dette var et nytt hotell med samme navn og samme eiere. I det vi gikk inn, hoppet det tre personer opp fra stolene med de største smilene og gav oss en fantastisk service. Det viste seg å koste 35 US dollars, noe som er langt over det tredobbelte av hva vi hadde budsjettert. Av ren vane spurte jeg om vi kunne få se rommene. Rett etter at jeg hadde spurt, skjønte jeg hvor dumt spørsmål det var på et så flott hotell som dette, men det var ikke mange sekundene før manageren var på vei opp trappa for å vise oss rommene. Vi så rommet, og ble solgt med en gang. Snakk om luksus. Vi så på hverandre, og bestemte oss for at vi hadde fortjent ei natt på dette stedet etter den bussturen vi akkurat hadde gjennomgått.

Klokka var litt over åtte da vi sjekket inn, og vi bestemte oss for å ta en liten høneblund for å ta igjen noe av skjønnhetssøvnen og for å redusere størrelsen på føttene. Den eneste gangen vi forlot hotellet denne dagen, var for å gå ut å spise på ettermiddagen. Resten av dagen ble brukt på å slappe av, og nyte luksusen på hotellet og på rommene i hver vår halvannenseng med CNN og tråløst Internett. Jon var riktignok ute en liten tur for å fikse et nytt visum på Thai-ambassaden.

Dagen etter brukte vi på sightseeing. Det vil si, vi prøvde. Det viste seg at det var ikke så mye å skryte av i Laos hovedstad Vientiane. Vi bestemte oss derfor for å gå ned å se hva som var nede langs elva Mekong. Vi gikk nedover på noen gjørmete veier, og fant en liten bar i et skur med en flott utsikt utover Mekong og Thailand på andre siden av elva.

Etter ei pils her, gikk vi en liten eventyrlystig tur nedover langs elva. Det var ingen tvil om at dette ikke var det normale turistområdet, men vi føle oss likevel trygge bland alle de lokale restaurantene av lokal art langs elva. Av ren tilfeldighet endte vi opp på ennå en bar for å låne toalettet. Planen var å dra tilbake til hotellet og bestille bussbilletter for dagen etter, helt ærlig. Men da vi kom tilbake til baren etter et kjapt toalettbesøk, fikk vi en liten underlig invitasjon av en lokal fyr. "Kom og sitt ned med bordet vårt, det er helt gratis…" Vi viste ikke om det var noe muffins med det eller hva det var, men vi bestemte oss for å sette oss ned og bli litt bedre kjent med de lokale. Vi sørget for å hele tiden betale for våre egne pils, mens han og de andre hele tiden fikk over øl på øl, og den ene matretten etter den andre. Det finnes ingen ord for "min" eller "mitt" i deres språk, og det reflekteres når det gjelder maten. Det kommer litt mat på bordet av gangen, og den er for alle rundt bordet. Det finnes ingen kniv og gaffel her i gården, her er det bare hendene som blir brukt. Da vi var litt skeptiske til noen av rettene og ikke forsynte oss, sørget de for at de forsynte seg for oss, og gav maten til oss i rette porsjoner. Ikke noe kjære mor her i gården, vi skulle spise maten som var på bordet.

Det viste seg til å bli en utrolig morsom kveld. Det var to trubadurer der som var venner av denne ene fyren som kunne littegranne engelsk. Resten kunne så å si ingenting engelsk i det hele tatt. Det var ingen tvil om at han var en lokal helt, og egoet hans vokste for hver pils han hadde da det meste av kommunikasjon måtte gå gjennom han. Det er utrolig hvor mye underholding man kan ha av så banale samtaler som hvordan man sier "hei", "skål" og "hva heter du?". Samtalen om disse banale tingene holdt på i et par timer, avbrutt med regelmessige latterkuler av de lokale da vi prøvde oss på litt mer kompliserte setninger på lao.

Da vi skulle gå og betale den siste pilsen vår som vi ennå ikke hadde betalt, insisterte han på å betale alt sammen. Det han mente med invitasjonen hvor "det er helt gratis", var at han skulle betale alt. Det er ingen tvil om at vi hadde bedre råd enn han, men han var ikke på talom at vi skulle betale noe. Vi hadde vært hans gjester, og da skulle han betale, ferdig med det.

Jeg er utrolig glad for at vi tok denne turen ned til elva den siste natten vår i Vientiane. Uten den hadde denne byen ikke gitt oss noe annet enn et skandinavisk bakeri (som faktisk blir drevet av en svenske). Da vi hadde tilbringt kvelden på baren, fant vi ut at vi hadde glemt å kjøpe bussbilletter for morgenen etter. Vi måtte derfor stå opp relativt tidlig og håpte på å komme oss på en buss opp til Vang Vieng. Med vår "det ordner seg alltid"-flaks, så fikk vi selvfølgelig plass på bussen som gikk en halvtime senere. Det ordner seg faktisk alltid.