På kartet ser det ut som det er like langt fra Vang Vieng til Luang Prabang i Nord Laos, om fra Vientiane til Vang Vieng. Veiene oppover til Luang Prabang strekker seg langs høye fjell og daler. Mens Vientiane-Vang Vieng tok tre timer, tok Vang Vieng-Luang Prabang ti timer. Det var en utrolig flott og mektig natur oppover. Det var mange ganger jeg hadde lyst til å be sjåføren stoppe så jeg kunne ta bilder, men hadde jeg startet ville turen tatt minst en ekstra time oppover. Fikk tatt noen bilder gjennom vinduet dog. Jeg satt en minibuss sammen med ei jente fra Belgia, og tre gutter fra England som jeg endte opp med å dele gjestehus med når vi kom frem. Gjestehuset hadde utsikt rett ut til en av sideelvene til Mekong River som var noen hundre meter unna.

Jeg var utrolig overrasket over hvor annerledes Luang Prabang var i forhold til resten av Laos. Først og fremst, var det en helt annerledes arkitektur. Det var ingen tvil om at denne byen var hovedstaden i Laos under den franske kolonitiden, da det var som å gå rundt i en liten fransk landsby i hovedgata. Byen bar heller ikke preg over å være fattig. De fleste bygningene var vell vedlikeholdt, og folk bodde mer i hus enn "skur". Uheldigvis bar også byen mer preg av turisme enn noen anna by i Laos. Annenhver butikk var et reisebyrå, som tilbøy utallige tracking muligheter inn i jungelen. Man kunne for eksempel dra på tre dagers elefantsafari og bo i forskjellige "uberørte" landsbyer, eller man kunne dra på mindre jungelturer om man ønsket det. Alt etter hvor eventyrlysten man var. Da jeg hadde planer om å gjøre min tracking i Nord Vietnam til Sapa fjellene, droppet jeg noen større utflukter her. Jeg hadde heller ikke tid da mitt 30 dagers Vietnam visum hadde begynt å løpe mens jeg fremdeles var i Vang Vieng.

Etter en frokost på det skandinaviske bakeriet (samme svenske eier som det skandinaviske bakeriet i Vientiane), tok vi turen rundt for å kikke litt på byen. De andre jeg delt rom med brukte en del tid på å finne ut av hvilket selskap som tilbøy den beste turen til den beste prisen, da de hadde planlagt å dra på elefantsafari. På kvelden dro vi på det berømte nattmarkedet i byen. Utrolig deilig å kunne gå rundt fra bod til bod, uten at alle prøvde å dra deg tilbake til sin bod, eller gjorde alt for å holde deg tilbake i håp om at du skulle kjøpe. Her kunne jeg gå rundt, se, og gå videre, uten annet en et vennlig "saba di" (hei) når jeg gikk forbi neste bod. Dette er typisk for Laos, totalt forskjellig fra Thailand, Kambodsja og Vietnam, og jeg liker det. Laos har noe fredfylt over seg. Det var masse ting på markedet her jeg kunne tenke meg å kjøpe da det var masse fint og billig her, men jeg måtte som alltid… tenke på hvor mye plass jeg hadde i ryggsekken.

Den kvelden dro vi til en utrolig flott restaurant for å spise middag, hvor vi alle satt på gulvet og spiste. Settingen var små podier med bord som var spredd rundt i en slags stor og flott hage - dekorert av store planter og, ja, bomber. Luang Prabang har sin historie, og var ett av stedene i Laos som fikk mest bomber over seg fra amerikanerne under Vietnamkrigen. Merkelig nok har disse bombene blitt et stort samleobjekt for de lokale, og de bruker det som dekor. I restauranten kunne man finne alt fra potteplanter laget av bomber, til benker og kunstinstallasjoner. Det hørtes litt merkelig ut, men det var faktisk gjort på en ganske fin måte. Restauranten hadde også en egen sandvolleyballbane, hvor vi spilte etter å ha fordøyd en utrolig deilig middag. Da alt stengte rundt ellevetiden, dro vi til bowlinghallen som for å spille en runde da det var et eneste stedet som var åpent.

En anna ting som jeg ble anbefalt av andre backpackere, var å dra til et stort fossefall utenfor byen. Da jeg skulle reise med et fly til Vietnam på ettermiddagen, måtte jeg derfor dra til dette fossefallet tidlig på morran før flyet gikk. Da jeg våknet opp, så jeg til min store fortvilelse at det regnet i bøtter. Jeg var likevel sta nok til å betale en hel tuk-tuk for meg selv (kom på fem ganger så mye fordi det bare var meg, da ingen andre reiste opp i regnværet) for å se fossefallet når jeg først var så nære. Kjøreturen tok rundt en times tid, og jeg var glad jeg var alene i tuk-tuken og fikk sitte inne i bilen, istedenfor i regnværet bak på planet på de harde benkene. Sjåføren insistert på å vente på meg for å kjøre meg tilbake til landsbyen. Jeg håpte på å få sitte på med noen andre for å gjøre det billigere for meg selv, så jeg takket nei.

Etter å ha betalt en liten sum for å entre nasjonalparken, kunne jeg bevege meg fritt omkring, uten å bli sjenert av noen som helst andre turrister der. Jeg var absolutt helt alene i regnværet. Det var ikke bare ett fossefall, men mange i forskjellige størrelser. På veien opp til det største, gikk jeg også forbi en liten bjørnepark hvor man kunne se utrydningstruede bjørner in en inngjæring. Jeg synes det var litt ironisk at ett av mottoene til bjørneparken var: "Redd bjørnene, la dem leve i det fri".

Det største fossefallet var utrolig vakkert. Etter å ha prøvd å ta mest mulig bilder uten å ødelegge kameraet, satte jeg og nøyt synet i noen minutter før jeg måtte ta turen tilbake til tuk-tuken. På vei tilbake møtte jeg faktisk på noen få andre som hadde tatt turen i regnværet. Ikke overraskende, så sto han og ventet på meg da jeg kom tilbake. Etter å ha spist lunsj, kjørte han meg tilbake til byen med et lite stopp innom en "landsby" hvor jeg kunne ta turen gjennom å se hvordan bo forholdene til de fleste i Laos var. Som en hvit man, med kamera i hånden, burde jeg kunne vente meg mang folk som tigget meg for penger mens jeg beveget meg rundt i landsbyen. Det som var tilfellet, var at jeg kunne bevege meg fritt rundt, og det eneste jeg fikk var et vennlig smil fra innbyggerne som drev med sine daglige gjøremål.

Da vi kom frem til flyplassen senere på dagen, trodde jeg først at vi hadde kommet feil. Det var den minste "internasjonale" flyplassen jeg har sett. En halvveis skanning i det du gikk inn døra til flyplassen var det eneste som var av sikkerhetskontroll. Etter å ha sjekket inn bagasjen, gikk jeg gjennom passkontrollen og fikk stemplet passet mitt ut av Laos. Til min store fortvilelse var det ikke annet enn et lite rom fylt med benker der inne. Jeg måtte vente her en god stund, og jeg var skrubb sulten. Det ble til at jeg kjøpte noe mat på andre siden av passkontrollen. Jeg synes det var litt morsomt at det ikke var noe problem for tollerne/militærfolkene at jeg gikk ut og inn av internasjonal sone, selv etter å ha blitt stemplet ut av landet. Laos på sitt beste. :)

Det er jo helt klart at det ikke var samme sikkerhetsstandarder som hjemme på flyet. Jeg satte meg ned i setet mitt og så på skiltet foran meg: "Røyking forbudt, bruk setet som flytemiddel ved nødlanding på vann". Ingen redningsvester her nei. Haha

Det var litt sørgelig å ta av fra flyplassen. Jeg likte virkelig Laos og kunne tenke meg å tilbringe mer tid der. Men reisen må fortsette, og Vietnam sto for tur. Laos kommer alltid til å ha en liten plass i hjertet mitt.