Endelig kan jeg sette meg ned uten å føle den overhengende eksamen gnage løs på samvittigheten min. Siden sist innlegg har jeg holdt meg i Buenos Aires. Tenker sånn at jeg har lyst til å bli godt kjent i byen jeg nå en gang bor i, selv om ruvende fjell og vakker natur roper på meg på den andre siden av en 12 timers busstur. De må heve stemmen litt mer enn som så.

Nå har temperaturen her i storbyen sunket betraktelig. Hørte her om dagen at det hadde vært kaldere noen steder i Argentina, enn det hadde vært i Antarktis. Jeg må innrømme at jeg begynner å føle på savnet etter min lange og varme dundyne. Om sommeren er vi ikke fullt så gode venner, vi forstår ikke hverandres ønsker og behov, men om vinteren lever vi i full harmoni.

Ellers har jeg begynt på gitarkurs. Jeg tar privattimer hos ei dame som har turnert med et tangoband i Europa. Ho er re hyggelig (re=kjempe), og jeg føler jeg lærer mye. Det vanskeligste er å omstille en innlært teknikk til en mer riktig en. Jeg håper jeg ihvertfall klarer å lære meg en god base så jeg kan fortsette videre alene når jeg kommer hjem.

Når man nå en gang bor i en storby, der man har alle mulige tilbud, får man lyst til å prøve ting man ikke har mulighet til hjemme. Jeg og Maren har derfor bestemt oss for å prøve noe som heter tela. Det er akrobatikk i tøyremser som henger fra taket (må beklage min mangel på et norsk ord for sporten, men språket begynner å svikte). Må si jeg er veldig spent på hvordan det skal gå, det ser rimelig tungt ut.

Jeg har i lang tid hatt et uuttalt dårlig forhold til stekeovnen i huset. Det er en gasskomfyr uten temperaturhenvisninger, som har gitt meg mye svartsvidd mat. Man må behandle maten som en ribbe på julaften når man skrur på grillelementet helt på slutten. Dvs å sitte foran ovnen og se maten bli ferdig. Men kan med glede meddele at jeg her om dagen gikk seirende ut av maktkampen. David slo Goliat. I skrivende stund skal jeg utfordre skjebnen nok en gang ved å lage kanelboller. Mine samboere gleder seg.

Må bare kort nevne en konsert vi var på med bandet Onda Vaga. De hadde tidligere hatt konsert et annet sted i byen, men denne gangen var de samlet i et lite lokalet omgitt av venner. Sammen med de på scenen var det mange av vennene deres, 12 var de tilsammen. Det var som om noen satt å jamma hjemme i huset. Fantastisk stemning, fengende musikk og flotte mennesker.

La meg fortelle dere litt om hva som skjer på den politiske arenaen. Argentina har en god stund hatt et lite nasjonaliseringsprosjekt på gang. Nylig så nasjonaliserte de YPF ved å kaste ut spanske Repsol. Presidenten har nå problemer med å finne utenlandske investorer som vil finne seg i Argentinas byåkrati og evige innblanding. Snakk om å bite seg sjøl i halen. Argentina betaler nå 24% mer for energien enn de gjorde før... hm.

I bydelen San Telmo, som er den eldste delen av Buenos Aires, har de, som jeg har nevnt tidligere, antikkmarked hver søndag. Gatene er trange, husene er små og koselige og det finnes allverdens merkelige butikker der. Man kan få alt man vil ha, fra en grønn avstøpning av hånden din og et foto av deg selv i gammeldagse klær (type flosshatt) til svære, gamle lyskastere.

Vi var innom der for litt siden og mitt i gata stod det et blåseorkester omgitt av dansende tilskuere. Det var fantastisk.

Som noen av dere har sett så har jeg vært rundt omkring i byen og tatt en del bilder. Det har seg sånn at jeg fikk det som har blitt min nye kjærlighet i bursdagsgave, et fujifilm x10 kamera. Da jeg er å regne for grønn på alt som har med fototeknikk å gjøre, valgte jeg og Maren å melde oss på et fotokurs en hel dag. Her fikk vi personlig oppfølging av en profesjonell fotograf, og vi besøkte 3 ulike områder i byen som hver hadde noe unikt å by på. Ideen for å bli med på dette kom da jeg og min ene samboer var med på noe som heter fotoruta, som går ut på å ta bilder i 2 timer i en barrio i byen utifra ulike stikkord. Jeg nevner: Creeping and crawling. Urban decay. Sleeping on the job. Osv...

Den 14. mai fikk jeg en lapp i posten som jeg har lengta etter lenge. Min kjære mor, stefar og bror sendte meg en nødpakke fra Norge. Det har seg sånn at jeg befinner meg i det eneste (tror jeg) landet i Sør Amerika, sjokoladens vugge, der god sjokolade ikke er å oppdrive. Ikke som jeg har sett ihvertfall, og jeg har lett MYE. Siden jeg følte sterkt på denne sjokoladenøden måtte jeg be mamma om å forbarme seg over meg, selv om det kosta flesk. Etter ca 3 uker kom den frem og jeg tok taxi for å hente den. Taxisjåføren var en armener og sang i et band. Jommen sang han ikke for meg óg. Vet ikke hvor mange ganger han inviterte meg, men iherdig var han. Jeg måtte tilslutt si at jeg hadde en kjæreste i Norge (en liten hvit løgn må til), men han mente dette ikke var en hindring. Jaja. Men jeg kom til slutt frem, og jeg måtte vente i godt og vel to timer på postkontoret. Man kan vel ikke akkurat anklage argentinere for å effektivitet. Men når jeg endelig fikk pakka mi var jeg likeglad. Hadde bare ikke ørene vært i veien ville smilet gått rundt og rundt. Stakkars min nye taxisjåfør, jeg holdt ikke kjeft et sekund, men han fikk en liten sjokoladebit som plaster på såret. Pakken inneholdt 14 (!) sjokolader, kakao, 4 pakker fetaost, og masse SURT smågodt. Man kan si jeg har vært konstant høy på sukker siden.

17. mai ble først feira hos Maren og siden vi hadde eksamen uka etter brukte jeg hele dagen på å lage mat. Hvem gidder å lese til eksamen? Vi var 7 stykk, argentinere og nordmenn som spiste så vi stønna. Det var veldig hyggelig. 17. mai, versjon 2, ble feiret på ambassaden den 19. mai. Der var det leker for barna, pølser i brød, vafler og brunost og selvfølgelig, nasjonalsangen. Mange hyggelige mennesker samlet på et sted. Lette å kommunisere med var de også, språkbarrieren mangla. En veldig hyggelig kveld, som ble avsluttet med en innflytningsfest hos to kamerater.

Når man nå en gang befinner seg i fødebyen til tangoen, så bør man prøve å absorbere litt av elegansen. En gang iblant drar vi til et sted som heter la viruta. Her har de to dansekurs om dagen i enten tango, salsa eller rock'n roll. Sist vi var der var vi heldige å få med oss semifinalen i en stor tangokonkurranse. En av gruppene var for den eldre generasjonen, der par som sikkert har danset sammen i 50 år konkurrerte. Det var utrolig sjarmerende og flott å se på. Håper jeg kan bli en sånn en en gang.

I går var jeg på min første Asado. Grilling Argentina style. Selv om jeg til tider føler de kommer litt til kort matmessig sett, så er de nå til gjengjeld utrolig gode på å grille biffer. Her snakker vi ikke weber-grill, neida det er et stort mursteinbeist som produserer nydelig mat. Man får nyte det mens man er her, og drømme om det når man kommer hjem. Plusser man på gode venner, en god flaske vin (!), litt ufrivillig pianospilling og generelt buena onda (god stemning) blir det bare bra.