Etter hele 4 uker på skolen, kom endelig ferien! Denne gangen var vi litt mer bestemte angående reisemål og reisemåte, man kan jo ikke bruke 14 timer med planlegging hver man skal ut og reise. Turens mål var de nordligste delene av Argentina, opp mot Bolivia. Vi snakker her 21 timer i buss! Noe mindre hadde jeg ikke godtatt. Vi bestilte nok en gang plass på luksusbuss, med 180 graders senger (vinkel altså, ikke temperatur). Jeg lover at jeg aldri mer skal klage over den 11 timers togturen mellom Bergen og Arendal. For å si det sånn, så virker en 4 timers busstur sydover mot den nærmeste stranden som en lek. Herregud, det blir jo som å reise fra Grimstad til Oslo for å bade.

Tilbake til historien... vi var som vanlig seint ute. Bussen skulle gå 20.00 og jeg satt i taxi klokka kvart på. Her er det viktig å nevne at hele byen var i kaos. Det var protester mange steder i byen, flere av hovedgatene var stengt og trafikken stod bom stille. Det endte med at jeg måtte løpe mellom 8 rader med tutende biler, med en tung sekk på ryggen i 28 grader. En varm og stressende opplevelse. I tillegg så var Maren og Espen enda seinere. Heldigvis så påvirka trafikken ikke bare taxier, men også vår buss, som viste seg å være enda seinere enn oss. 1,5 time for å være eksakt.

På veien hadde vi en natts pit-stop i byen San Salvador de Jujuy, som er provinshovedstaden, før vi dagen etterpå reiste videre til den lille landsbyen Tilcara. Jujuy, som provinsen heter, er et sted med en overveldende natur. Når man er vant til Buenos Aires' flate landskap, blir fjell opp til 5000 meter et ganske imponerende syn. Tilcara ligger på 2600 moh, og ligger i en dal som er på UNESCOS verdensarvsliste, Quebrada de Humahuaca. For mange millioner år siden bestod området av store innsjøer, der det i bunnen samlet seg sedimenter med ulike kjemiske komponenter. I dag kan man se disse restene i fjellsida som striper av grønt, rødt, hvitt, blått, osv. Det er nesten som å være på besøk hos regnbuen. Vannvittig flott.

Fra Tilcara, som var vår base i 4 netter, dro vi ut på turer. En av disse var en times kjøretur fra landsbyen Purmamarca (her har de fjell med 7 farger) til Salinas Grandes, som er en stor saltslette. Det er hvitt så langt øyet rekker, og står man ute i vannet ser det ut som man går på det, ikke i det. Kjøreturen opp til Salinas, som ligger på 3000+, var kjempeflott. Vi kjørte opp til 4170 moh, noe man lett merka på pusten. Herfra kunne man også se 5000-metere dekket av snø, og lamaer nå og da.

Jujuy, som til tross for sin golde natur, er et utrolig fargerikt sted. Ikke bare pga fjellene, men også de utallige grønne oasene langs elvene, og de fargerike menneskene. I denne delen av landet er det flere innfødte, og det føles på en måte mer ekte. I tillegg så bodde vi på et hostel som het casa de colores, som bestod av alle verdens spenstige farger. De hadde også Tilcaras eneste trafikklys, som beleilig nok er plassert utenfor doen. Rød mann = opptatt.

Vi dro på nok en ridetur. Vår husvert hadde anbefalt oss en lokal guide som kjente til steder ukjent for de fleste. Det var en 4 timers tur, inkludert lunsj. For et eventyr. Vi red i et 100 meters bredt elveleie, som fylles av enorme mengder vann (ødeleggende mengder) etter kun 30 minutters regn i fjellene. Disse vannmassene har gang på gang ødelagt veier. Heldigvis for oss så var det klar blå himmel. Rundt oss var det flotte fjell, det ene mer fascinerende enn det andre. Og kaktus, masse kaktus. Visste du at det ytterste laget på kaktusen beskytter en kjerne av tømmer man kan bruke til husbygging? Ikke jeg heller. Etter en time på hesten skulle vi plutselig ri opp på et av disse fjellene. Vi snakker her 35-40 grader helning. Min stakkars hest løp oppover 10 skritt av gangen før han måtte stoppe og hive etter pusten. Han løp i sand... men vi kom oss opp til slutt og der skulle vi spise lunsj. Der satt vi, jeg, Maren, Espen og guiden vår, helt alene på et fjell i et av Argentinas mest imponerende steder. Helt stille var det, sola skinte og utsikten var imponerende. Man føler seg utrolig heldig når man opplever sånne ting. Må bare nevne at jeg for anledningen, på oppfordring fra husverten, hadde kjøpt meg en en hatt. Av typen cowboy.

På rideturen ble vi tilbudt coca av guiden vår. det skal visst hjelpe mot høydesyke. jaja.

Etter fire herlige dager i Tilcara, reiste vi avgårde på en liten 8-timers busstur sørover til et sted som heter Cafayate. Her lager de vin. Masse vin. Vi prøvde her den noe mer sofistikerte versjonen av pub-til-pub, nemlig vingård-til-vingård. Jeg er jo egentlig ikke så veldig glad i vin, men morro var det. Her ble vi i to dager. Jeg fikk handla meg litt tepper til kaldere netter i Buenos Aires. Den siste dagen skulle vi 4 timer nordover igjen, til byen Salta der vi skulle ta buss hjem dagen etterpå. På vei oppover hadde vi meldt oss på en sånn gruppetur med guide. For mellom Cafayate og Salta er det nok en rift/dal, Quebrada de Cafayate, som den heter. Her føltes det enda mer som et ørkenområde. Var guide sa 30 minutter ut i en gåtur at her finnes det mange farlige dyr, som skorpion og slanger. Han hadde bare glemt å nevne det tidligere. Enda godt jeg gikk i sandaler. Men not to worry, jeg overlevde turen. Vi fikk også sitte på taket til bilen et stykke av veien, spennende. Landskapet var også her utrolig fascinerende. Mye likt med Humahuaca, men også endel forskjellig. Vi stoppa ved et lite hus, der de hadde lamaer i bånd (det var jo litt trist det, det var veldig turistete). Men de hadde også søte små kattunger, valper, hunder, gjess og ender. Søtt.

Etter siste stoppet på denne turen, måtte vi vente ute i ingenmannsland på en buss som kom 1,5 time senere. Vel framme var behovet for en dusj, sterkt trengende. Etter å ha tilbrakt 5 timer i steikende sol, i et ørkenlandskap der vinden pisker deg med ørkenstøv så ser man betraktelig brunere ut enn man i virkeligheten er. Dusjen var en litt deprimerende opplevelse. Men jeg kom meg etter sjokket og hoppa lykkelig med beina først inn i drømmeland.

Om bussturen tilbake er det ikke så mye å si. Den varte i 20 timer, jeg var kvalm i 4 av disse, nesten alle filmene var dubba til spansk, med lyd som hang 5 sekunder etter helle filmen igjennom. Man kan irritere seg av mindre. Men fram kom vi. Deilig! Det var et eventyr uten sidestykke, men også deilig å komme hjem til muligheten til å unnslippe restaurantmat.