03.05.11-28.05.12

Etter fire spennende netter i La Paz var det endelig tid for ny gruppetur med Gap. Den tjuefiredagers lange turen tar oss med fra andesfjellene til atlanterhavet, gjennom Bolivia og Brasil. Vi startet kl 20.00 med et kort møte etterfulgt av en middag på en indisk restaurant. Cato er som vanlig litt vågal og prøver seg på den sterkeste retten. Utrolig nok klarte han å spise opp, og ble derfor belønnet med en t- shorte med skriften "i survived the deadly vindaloo.." Vi er totalt 15 stk i gruppen: fire par, fire jenter som reise på egenhånd også to unge sneller fra Oslo. De fleste er fra England, ei fra Canada, ei fra Slovakia og en fra Sør-Afrika. Den yngste personen er 20år og den eldste er 40år. Tidlig dagen etter var det avreise til Uyuni. Vi satt fire timer på lokal buss til Oruru, så syv timer videre på tog. Kjørte tog igjennom en innsjø som heter Poopo med masse fugler, blandt annet flamingoer. De har ikke noen værmelding i Bolivia, infoen får de fra Argentina og Chile. Den pleier ofte å være feil, derfor er det ingen bolivianere som følger med på værmeldingen. Dagen etter var det tidlig opp for å spise frokost, så kjører vi ut til verdens største saltørken. Vi gjorde et raskt stopp for å se på saltproduksjonen, hvordan de bruker saltet og hva de lager av det. Hilste på en liten gutt som viste oss hvordan han pakker salt i poser (barnearbeid?). Så kjører vi ut på saltsletta og ser hvordan de måker salt til små pyramider, for så å skuffe det opp i lastebiler. I Norge måker vi snø, mens her måker de salt. Vi kjører enda lenger ut for å se på det spektakulære landskapet, dokumenterer det med masse bilder også spiste vi en god lunch; lama med poteter og salat - nam nam. Lama smaker som svin, men mindre salt. Veldig magert kjøtt. Etter lunch var det tid for å besøke verdens eneste salthotel, som til og med har senger og stoler laget av salt. Er vel ikke feil å påstå at dette er det rareste hotellet vi noensinne har vært innom. Så forlater vi saltørknen og tar turen innom en togkirkegård. Etter å ha tilbring en snau time på togkirkegården var det tre timers kjøring på grusvei til den lille byen Alota, hvor vi tilbringer natten.
Dag to starter med frokost kl. 06.15 også to timer kjøring til den røde lagunen. Her finnes det hele tre forskjellige typer flamingo. Det er visst jern som farger vannet rødt og vi blir fortalt at det er her fuglene får den flotte rosafargen fra. Etter den røde lagunen hadde vi en liten tur innom geisirene for å se på vulkansk aktivitet. Det putret, boblet, kokte og freste, også luktet det som råttent egg (svovel). Vi kjører videre til den grønne lagunen, enda en fargerik liten innsjø i det dramatiske landskapet. Vi er nå så langt sør i landet at vi kan se over til Argentina. Runder av dagen med et herlig bad i en varm kilde, deilig!
Dag tre var det tid for å bevege seg ut av nasjonalparken og tilbake til Uyuni. Vi kjørte igjennom verdens høyeste ørken, og fikk med oss flere stopp på fantastiske plasser; Lavasteiner som ser ut som trær, flere fargerike laguner med flamingoer og snøkledde fjelltopper. Hadde ingen anelse om at Bolivia var så vakkert. Noe det flotteste og mest varierte lanskapet vi noen gang har sett, også så høyt oppe som vi er mellom 4000-6000 moh. Stoppet innom Alota for lunch også kjørte vi tilbake til Uyuni. Skulle egentlig tilbringe en natt på hotel her, men det er streik og all offentlig transport står stille i førtiåtte timer. Hmmmm.. For unngå at vi blir sittende fast, tar vi buss til Potosi samme kveld. Fem timer på privat buss med vin og rom, god stemning! I Potosi rakk vi å se litt av byen på leting etter et sted å spise lunch, samt et lite besøk til gruven. Potosi er verdens høyeste by som befinner seg hele 4069 moh. Det bor ca. 200 000 innbyggere her og byen er mest kjent for sølv og sink utvinning. En gammel og sjarmerende by omgitt av vulkanfjell. Trodde vi hadde to netter i Potosi, siden vi dro fra Uyuni en dag før, men streiken fortsetter og vi skal igjen ta privat buss tre timer videre til Sucre som er hovedstaden, også kalt den hvite kolonibyen. Vel fremme i vakre Sucre var det endelig tid for litt hvile og action. Vi ankom ca. 00.30 så det bar rett til sengs. Den påfølgende dagen var det ut for å booke firhjuling til jentene og motorsykkel til gutta. Etter dette tok vi turen til den koselige restauranten "the balkony", som har utsikt mot den flotte plassen i hjerte av hovedstaden. Vi delte en flaske rødvin til 55 bolivianos (tilsvarende 45 nok). Resten av dagen gikk med til å hvile ut, også rundet vi av med en felles middag på en lokal restaurant med mexikansk tallerken for to.
Dagen derpå var det tid for fart og spenning, Frida syntes det var gøy å kjøre ATV med gir, mens Cato lekte seg med 250-cross. Etter 20min så det ut til at vi ikke skulle få fortsette, for vi ble igjen stoppet av streiken og blokkaden, men etter en liten prat fra guiden slapp vi igjennom og fortsatte de tre timene turen tok. Etter leketimen var det tid for en liten lunch og gratis drink. Så tok vi buss til utkanten av byen for å se på verdens største dinosaurusspor, som forøvrig ikke var så veldig spennende som det høres ut som. Sporene var ganske langt unna, parken virket som om den var ment for barn og de skulle ha penger for alt. Senere på kvelden var det igjen tid for felles middag. Begge spiste en utrolig god biff, som må være en av de møreste biffene vi noen gang har smakt. Etter middag tok vi turen til en bar hvor det var salsa og jægeraften (merkelig kombo). Vi danset ikke så mye salsa, men drakk noen shots med jæger før vi spaserte hjem. Det ble ikke så sent, for dagen etter skulle vi ri på hester fra kl 09.00. Men det ble dessverre ingen ridning.. Vi hadde fått i oss noen bakterier som kroppen ikke likte. Cato startet med å kaste opp på natta, og Frida fortsatte morningen etter. Det kom ut av begge ender samtidig, så vi gikk fort tomme for det lille vi hadde med både vann og toalettpapir. Det utspant seg nesten til en krise. Hvem hadde energi til å gå ut av døra for å kjøpe mer??? Vi ble enige om at Frida skulle vaske dassen og vasken, mens Cato gikk ut i butikken. Grei deal! Og forsatte dagen ut med å løpe om kamp på do.. Uff for en dag, fikk litt flashback fra juleturen til Vegglifjell der alle fikk omgangsjuken på rekke og rad. Heldigvis gikk det over til neste dag, for da var det tid for å komme seg videre til den mindre sjarmerende byen Santa Cruz, som forøvrig er Bolivias største by i omkrets.
Flyet ble forsinket med en time fordi det regnet så mye i Santa Cruz, og når vi landet var det heller ingen guide å se. Han satt nemlig å ventet på fly fra La Paz med ankomsttid noen timer etter. Men vi hadde navnet på hotellet, så vi hoppet i en taxi og kom oss frem til noe som minnet om 80-tallet, sentralt, gammelt, men greit hotell. Senere på kvelden var det nytt infomøte med ny guide og to nye som joinet gruppen, nygifte Kate og Mark fra Australia.
Dagen etter var det tid for å flytte på seg igjen, vi sier farvel til Bolivia for denne gang, og flytter oss til Brasil med fjorten timer på det såkalte dødstoget. Navnet har det fått pga de dårlige sporene, oppløftende. Da vi ankom stasjonen fikk vi beskjed om at det ikke ble noe tog alikevell. Det hadde nettopp sporet av et godstog, så jernbanen var stengt. Guiden klarte raskt og ordne slik at vi kunne komme oss med en buss, ikke så altfor lenge etter egentlig avgangstid. Men selv om bussene i utgangspunktet har en avgangstid, er det ikke uvanlig at det gjerne går en time eller to før vi faktisk kommer oss avgårde. Ikke så rart, da det er minst ti forskjellige selgere innom bussen, pluss noen stakkars tiggere med trist historie. Ikke helt som hjemme i fedrelandet..
Det viste seg at bussturen heller ikke skulle bli som planlagt, for etter tre timer sto vi bom stille, på grusvei, i kø!!?! Det var en lastebil som hadde kjørt ut, og den var så lang at den blokkerte veien i begge rettninger. Ikke før solen sto opp, seks timer senere ble det slutt på tålmodigheten til folket som sto i kø. Løsningen på den håpløse situasjonen ble å samle rundt femti mannfolk også dytte lastebilen, det funket utrolig nok. Pga dette tok bussturen totalt tjuetre timer. Vi ankom Pantanal kl. 20.30 på kvelden og rakk akkurat å få med oss middagen. Alle sammen ble innkvartert i en slags sovesal og vi skulle for første gang tilbringe en hel natt i hengekøye. Det var overraskende komfortabelt å sove i, men merkelig å våkne opp som en banan. Neste morgen var det tid for hesteridning. Det ble ikke så mye galopp som vi håpet på, men absolutt en fin måte å oppleve "the wetlands" på. Vi så hjort, villsvin, villstruts, og en del fugler. Etter rideturen var det lunch. Vi bor på en liten ranch, og maten var noe av det enkleste i har opplevd hittil på turen, men den gjør nytten sin og fyller opp magen. Når lunchen var inntatt dro vi ut for å fiske piraja. På veien til og fra så vi mange kaimaner, store rotter, tukaner og en hel del gribber. Noe ukomfortable vasset vi ut i vannkanten barfot, med en lang tynn bambus pinnne med tråd på og krok, pluss litt svinekjøtt som agn. Det var lett å fiske, samtlige i gruppen dro opp det lille beistet med sylskarpe tenner, en etter en. Da vi hadde fisket en 10-15 stk var det tilbake til farmen for å tilbrede jæveldyret som vi skulle spise til middag, nam nam. Etter mat var det tid for nattur, her fikk vi se rev, flere rotter og masse kaimaner.
Dagen derpå bar det videre, etter fire timer var vi fremme i vakre Bonito. Slappet av, spilte kort og dro ut for å spise biff og drikke god vin. Deilig å være tilbake til sivilisasjonen, på toalettet på restauranten hadde de til og med tanntråd og munnskyll.
Neste morgen leide vi sykler og syklet 15km til en flott elv. Her var det muligheter for zipline, spille sjakk med brikker på strl med dverger, bordtennis, biljard eller volleyball. Så en stor og søt rotte, flere makaws og rett før vi skulle sykle tilbake kom det en gjeng med kapusin aper som vi var så heldige å få mate. På vei tilbake så vi en armadillo løpe over veien. Kl.18.00 var det tid for å trene på rapelering, for dagen etter skulle vi til Ahnubas abyss for å rappelere 72m ned i en dryppstengrotte også dykke. Spennende!
Rappeleringen ned gikk greit, litt skummmelt da det var vanvittig høyt. Flott hule på strl med en fotballbane, spektakulære formasjoner og et kaldt dykk. Så skjellett av en giant ant eater og en rotte som hadde vært uheldig å falt ned. Etter en liten båttur var det tid for å kommme seg opp. Dette var slitomt, men moro. Spennende å prøve noe nytt, spesielt med litt høydeskrekk :) Vi rakk en rask men sen lunch før vi igjen satte oss på bussen. Neste stopp tar oss med til verdens bredeste fossefall.
Vel fremme i byen Iguassu falls etter tolv timer på buss. Vi rekker en rask dusj før vi drar ut for å se fossefallene fra den brasilianske siden. Fossefallene er ca. 2,5 km bred, har over 300 individuelle fosser og 23 000 000 liter vann passerer hvert sekund. I nasjonalparken finnes det over 200 forskjellige sommerfugler og 400 forskjellige fugler. Etter noen timer vender vi snuten tilbake til hotellet for å spise middag og slappe av. Dagen etter var det nok en tur til fossefallene men denne gangen fra den Argentinske siden, som visstnok skal være flottere. Vi tilbringer mesteparten av dagen med å vandre rundt i den spektakulære parken. Etter ca. åtte timer drar vi tilbake til hotellet og gjør oss klare for grillfest. Det er broren til sjåføren som inviterer. For 60 reales, tilsvarende 180 nok, kan vi spise så mye vi vil og drikke så mye caipirinha og øl vi orker. Det tok ikke lange tiden før noen av jentene i gruppen hadde fått for mye å drikke og måtte derfor kjøres hjem. Veldig god mat med litt for sterk drikke, en veldig hyggelig aften!
Morningen etter var det en forholdsvis slapp gjeng som sjekket ut. Vi setter oss på kveldsbussen til Paraty og tjuetre timer senere var vi endelig fremme. Vi rekker en herlig middag før det er natta. Da Paraty ligger ved kysten var det sjømat som stod på menyen. Vi står opp kl 02.30 for å se en vakker soloppgang 1700 moh, med utsikt over hele byen. For komme hit måtte vi kjøre jeep et par timer og gå i 45min. Da solen hadde stått opp kjørte vi innom et cachaca destilleri, brennevin som er brygget på sugarkane (hva nå enn det er på norsk?). Cachaca er en av hovedingrediensene i den tradisjonelle brasilianske drinken caipirinha. Etter litt prøvesmaking var vi blitt varme i kroppen og tok turen innom en naturlig vannsklie. Etter badingen var det tid for å utforske den pittoreske kystbyen med båt. Vi drakk så mange caipirinha som vi orket, var innom to forskjellige øyer, hoppet fra båten, badet i det azurblåe vannet og matet noen søte små aper, en herlig dag! Dagen derpå var det nok en gang tid for å flytte seg videre, etter to timer på buss og 30min på båt var vi fremme på den vakre øya Ihla Grande. Her tilbringer vi to dager i en sjarmerende cabahana. På kvelden var vi med på nok en god grillfest, også med "drikk så mye caipirinha du orker". Etter å ha drukket caipirinha i noen uker har vi endelig klart å få med oss hva den egentlig består av, og det er ikke rarere enn litt lime, mye sukker, mye is og mye cachaca. Neste dag var det tid for å gå to timer, over til den andre siden av øya for å slappe av på den fine stranden Lopes Mendes. Sanden her er så fin at det kjennes ut som om vi går i potetmel, og det kommer et lite pip for hvert skritt vi tar. Cato prøvde seg på surfebrettet, noe som viste seg å være veldig moro. På grunn av alkoholinntaket dagen før var det naturlig å ta båt tilbake. Da det var blitt kvelden dro vi til en restaurant som befinner seg på stranden. Vi hadde sand mellom tærne mens vi spiste en bedre skalldyrgryte. Livet er herlig!
Det var igjen tid for å flytte seg videre til Rio de Janeiro, siste stopp med den flotte gjengen som vi har tilbringt de siste tjuefire dagene sammen. Alle hadde en natt sammen før en etter en forsvant, hjem eller videre på tur. Vi sjekket inn på Bamboo hostel i nærheten av Copacabana og tilbringte ytterligere fire dager i den flotte byen. Vi slappet for det meste av på stranden, men rakk også å bli med på en city tour. City touren tok oss med til den berømte Christ reedemer, som ga oss en fantastisk utsikt over byen. Deretter var det tid for å prøve noen vakre karnevallkostymer. Etter dette tok vi turen til en stor, merkelig kirke som var formet som en pyramide, etterfulgt av en snarvisitt til noen flislagte trapper, som er laget av en kunstner som samler på fliser fra hele verden. City touren inkluderte også en god grillbuffet, og da lunchen var inntatt, tok vi taubanen opp til Sugar Loaf for å se en vakker solnedgangen over Rio de Janeiro.
Etter tjuefire flotte dager på tur med gruppe og mye reising, hadde vi behov for litt hvile og alenetid. Vi satte oss derfor på bussen til Arrial do Cabo, en bitteliten by tre timer nord for Rio, for å slappe av og kose oss på de vakre strendene. Etter tre fantastiske og innholdsrike måneder i Sør-Amerika er det tid for å komme seg videre til nabokontinentet Afrika. Vi tar vår siste lange busstur i Brasil og ankommer Sao Paulo etter ni timer. Sao Paulo er den største byen i Sør-Amerika med over 22 millioner innbyggere. Vi tilbringer en natt i den gigantiske byen før vi setter oss på flyet til Johannesburg, hvor det venter en ny og spennende tjuefiredagers tur!