På tide med en liten oppdatering igjen, skjer mye når man er ute på tur. Lørdag morgen skulle vi ta lokal bussen til Swakopmund, men må først fortelle om en dame fra dormen på Chameleon i Windhoek:

Dama kom på hostellet sent fredag kveld og havnet på vårt rom. Det var voldsomt mye sukk og stønn, alt var tydeligvis feil. På kvelden kom hun plutselig gående med dyna under armen, måtte finne seg et annet rom for var ikke mulig å sove der (fikk øverste køya, det er jo håpløst....) Anyway, dagen etter våkner jeg av at dama og Christina har en herlig diskusjon på rommet. Da har dama satt seg på do for å gjøre nummer 2, med døren inn til rommet åpen, vi får lyder og det hele servert inn på rommet. Chrsitina tenkte at hun kanskje ikke fant lyset og derfor hadde døra åpen. Christina skrudde på lyset for henne og sa at nå kunne hun lukke døren. Dama blir kjempeforbanna, roper «turn of the light, turn of the light! You are not my boss, you don't decide what I can do!» MEN hun kan tydeligvis bestemme at vi skal høre på hva hun produserer på toalettet... Flott å ta hensyn på dorm, ikke alle er helt med på den...

Så var det Swakopmund! Det var myyyye kaldere på kysten, så det har vært noen kalde dager (sikkert ikke kaldere enn hjemme, men man blir fort vant til varmen). Swakopmund ser ut som et lite Tyskland, og er tydelig preget av at Namibia er tidligere tysk koloni. Det var også flust av tyske, gamle turister der - hurra! Bodde på Dunes Backpackers, fikk til og med dobbeltrom for prisen av dorm, med TO bad. Rene luksushotellet i forhold til det vi er vant til;-) Søndag hoppet jeg i fallskjerm for første gang, det var vanvittig kult! Bra utsikt over sanddynene, og med 30 sekunder i fritt fall rekker man å få med seg ganske mye. Det ekleste var nesten i begynnelsen av flyturen, det var nemlig ikke dør på flyet og vi satt mer eller mindre i døråpning. Litt kjipt å ramle ut 100 meter over bakken, da rekker man vel ikke å løse ut skjermen, eller?!? Det gikk nå bra i hvert fall og jeg gjør det mer enn gjerne igjen;-)

Mandag dro jeg på sandboarding utenfor Swakopmund. Jeg leste en artikkel i et reiseblad om dette for 4 år siden, og har siden da vært bestemt på at jeg skal til Namibia og jeg skal prøve sandboarding - en eller annen gang. Jeg kan love dere at det var god trening å traske opp sanddynene i snowboardsko, men veldig gøy å kjøre ned. Det var ikke så ulikt snowboard, men det er nok lettere å styre på snø. Prøvde også å ligge på magen på en plate og «ake» ned sanddynene, det gikk vanvittig fort! Det sies at man kan komme opp i en hastighet på 80km/t, det var nok ikke så fort jeg kjørte da, men det føltes i hvert temmelig fort. Det var bare jeg som kjørte den dagen, så ble godt kjent med instruktøren på Ultimate Sandboarding. Jeg og Christina møtte han på kvelden og ble med på en bar i en Township utenfor Swakopmund, det var jo en artig opplevelse. Uvant at det var gitter rundt hele baren, det kunne visst bli litt slossing der når folk hadde fått i seg litt mye alkohol. Kostet ca 10 kroner for en 0,75 liter med øl, litt billigere enn hjemme med andre ord.

Egentlig skulle vi videre til Caprivi Strip og Ngepi Camp som vi ble anbefalt av sjefen på Nyseter, men etter å ha sjekket mye frem og tilbake ble det for vanskelig å komme seg dit. Derfor ble det bare buss tilbake til Windhoek i dag, og i morgen fortsetter turen over grensen til Botswana og i retning Maun (vi får nå se hvor langt vi kommer oss). Namibia har vært helt fantastisk, vi har møtt mange hyggelige folk, og sett og gjort masse forskjellig. Dessverre fikk vi en avslutning på turen vi helst skulle vært foruten: Vi spiste middag på en restaurant ikke langt fra hostellet, og på vei hjem kom det en fyr bort til oss og sa at han ville prate. Vi er avvisende og fortsetter å gå. Jeg skrur opp tempoet og spør om Christina henger på. Når jeg snur meg like etter står han fyren mellom meg og Christina, og han river i veska hennes. Jeg forsøker å dytte han bort, men han løper av gårde. Jeg fikk ikke med meg at han sa til Christina: «I have a knife, I will stab you!» Det dukket opp en til fyr også, og vi så noen flere på avstand. Vi forsøkte å få hjelp fra noen biler, men ingen stoppet, guttene var uansett forsvunnet. Hell i uhell - det var ca. 100 kroner i veska, ingen kameraer, ingen mobiler, ingen pass og ingen bankkort; mistet altså ingenting av stor verdi. Vi mistet også nøkkel og kode til hostellet da, men de var veldig forståelsesfulle og hyggelige når vi fortalte hva som hadde skjedd. Det kunne gått så mye verre, og heldigvis klarer vi å le av det begge to. Christina har ikke lenger noen tøyveske, men hun har nå et bånd hun kan bruke som belte på shortsen - kjekt å ha! Snart ny dag og nye eventyr - Botswana neste;-)