Vi tilbragte noen herlige og late dager i Cape Maclear ved Lake Malawi, stedet som beskrives som en fasinerende blanding av fiskelandsby og backpacker sted. Det er langt fra et all inclusive sted hvor turistene holdes isolert bak et gjerde, her står damene å vasker tøy og tallerkener like nedenfor lodgen. Alle husene er bygget i samme materialer og med «strågjerder» rundt, så når man går i gatene er det ikke lett å se hva som er en privat bolig og hva som er lodge/ hotell. Første dagen gjorde vi strengt tatt ingenting, og det var også hele poenget: Bade, sole oss, lese bok, halvsove i hengekøya og bare slappe av. De neste dagene var ikke været helt topp, men det var fine dager uansett. Jeg tok meg en lang rusletur i landsbyen der jeg ble kjent med noen hyggelige damer som jeg satt og pratet med. De hadde det overhodet ikke travelt, dagen ble tilbrakt på en trapp mens de pratet og lo. De ville gjerne at jeg skulle ta bilder av dem, og spesielt babyene. Og dem var det flere av, ikke vet jeg hvor alle kom fra. Djambule djambule (photo photo), og når bildene ble vist frem utløste det høy latter og store smil. Jeg tror aldri jeg har sett gladere mennesker enn i Malawi, både voksne og barn smilte og var ivrige etter å pratet med oss.

Og plutselig var torsdagen der, og det var tid for avskjedsmiddag med Christina. Hvor ble tida egentlig av? Vi kjente hverandre ikke så godt før vi dro, bare som kollegaer, og det tar alltid litt tid å tilpasse seg hverandre. Det var virkelig vemodig når hun dro avgårde tidlig fredag morgen, nå som vi hadde det så bra! Vi har i hvert fall fått testet hverandre som reisekamerater, og det er ikke umulig at vi møtes igjen. I London kanskje, for å ta neste fly sammen? Eller i India, eller et annet sted?;-)

Heldigvis bestemte jeg meg for å bli igjen i Cape Maclear en dag til, og da kom endelig finværet og jeg fikk se Cape Maclear fra sin beste side, slik jeg hadde drømt om og sett for meg. Jeg fikk med meg en sveitsisk jente fra hotellet og dro ut på båttur for å snorkle. Lake Malawi er blant annet kjent for snorkling, og mange av verdens akvariefisk hentes nettopp herfra. Å snorkle i verdens største akvarium var litt av en opplevelse, det var enorme mengder fisk i mange fine farger. Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg ikke får Bilharzia etter dette, har fått noen piller som skal tas etter 6 uker så satser på det går bra. Dagen ble avsluttet med en fantastisk solnedgang (endelig!), og jeg gikk selvsagt amok med kamera igjen.

Så var det ut på veien igjen, nå skulle jeg sørover mot Mulanje. Å ta lokaltransport i Afrika er jo et kapittel for seg, jeg tar meg stadig i å tenke at man nesten ikke trenger å gå av bussen fordi man opplever så mye på veien fra et sted til et annet. Høner har jeg nevnt før, og det går nesten sport i å se hvor mange man kan klemme inn i en minibuss. Rekorden så langt er minst 30 (mulig det var noen flere barn jeg ikke fikk telt), men blant de jeg telte var det faktisk få barn. Apropos barn så er det ikke alltid lett å skjønne hvem som er moren til barna. Kommer man på bussen og det sitter et barn på setet, løfter man helt enkelt opp barnet og setter det på sitt eget fang. Jeg reagerte på dette i begynnelsen da en dame som hadde sittet lenge med et barn på fanget plutselig leverte det til noen andre og forsvant. Norske barn hadde sannsynligvis begynt å gråte om de hadde blitt løftet opp av fremmede på bussen, men har har de ikke annet valg enn å bli tolerante ovenfor fremmede - det er alltid plass til noien til hvis man bare klemmer seg sammen. Når det gjelder lokaltransport må jeg også si de er ganske kreative i forhold til hvordan de skal få med seg mest mulig. Her om dagen kjøpte noen en 1 meter lang fisk, den ble rett og slett hengt på vindusviskerne foran på bilen. En moped setter vi helt enkelt på taket sammen med en masse annen bagasje. Enkelte ganger er jeg overrasket over at sekken min fortsatt er med når jeg er vel fremme, men så langt har det altså gått bra.

Mitt første møte med Mulanje ble en flørtende fyr på motellet, som var av den løsningorienterte sorten. Han ville gjerne prate, men jeg var ikke så veldig interessert i det etter mange timer på buss, et halvt døgn siden jeg sto opp og enda ikke hadde spist mitt første ordentlig måltid. Etter hvert begynte han å spørre og grave, om meg og Norge og alt mulig. Spørsmålet om jeg hadde kjæreste kom ganske raskt, og når jeg skjønte hvor dette bar sa jeg at jo, jeg har kjæreste. (Du kjenner vel Schybert??? Han høye, mørke og kjekke, som dessverre ikke kunne være med på turen fordi, ehh, øøøø, Jo! Han har nettopp fått seg ny jobb). Men det at man har kjæreste er det ikke alle som er så nøye på, han svarer da: "Men du kan jo være utro, bare juge litt?" Dere som kjenner meg skjønner selvsagt at jeg ble hodestups forelsket med det samme han sa dette, det er jo slike gutter jeg liker! Usjarmerende type som sto i stil med motellet, det er virkelig et av de styggeste stedene jeg har bodd på. Stedet var modent for maling og oppussing for mange år siden, og dusjen minnet mest om et gasskammer fra Auschwitz. Mulanje har ingenting å by på med mindre du vil gå i fjellet, hold deg gjerne unna Mulanje Motell og Mountain View Motell. Måtte flytte til sistnevnte siste natta, stedet var av samme kaliber som det første. Den første "grocery shop'en" jeg var innom hadde ikke engang vann, så man kan trygt si at det ikke var så mye fasiliteter i Mulanje.

Selv om Mulanje "by" ikke var spesielt givende, var Mount Mulanje desto flottere! Masse farger, topper så langt jeg kunne se, og det føltes som vi hadde hele området for oss selv. Dessverre var det ingen gruppe som skulle på tur, så det ble nå meg og guiden Anthony. Engelsken hans var sånn passe, og jeg kan trygt si at jeg ikke fikk med meg halvparten av det han sa. Var det et spørsmål, et statement eller hva? Å, en gåte ja, say that again please? Jeg gjorde mitt beste for å forstå sammenhengen, men det var ikke alltid så lett når han byttet ut det essensielle ordet med et annet. Prøv å få en fortelling om tvillinger til å henge sammen, når det viser seg at han snakker om tog. Ellert hjerte i stedet for hytte. Den morsomste var når han fortalte at han hadde bursdag dagen etter og håpte han fikk "attack". Hmm, angrep? Det var da et merkelig bursdagsønske? Attack eller turkey, "same same but different" som de sier i Laos, definitivt different! Han var også nysgjerrige på om det var sant at to jenter kunne gifte seg i Norge, veldig spennende dette her. Anthony ønsket at han en gang kunne få møte "those people". Those people? Lurer på hva han ser for seg - at de har horn i panna, 3 armer eller hva da? Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og måtte poengtere at "sånne lesbiske" faktisk er helt vanlige mennesker, akkurat som meg og deg. Jeg tror ikke han riktig trodde på det men...

Vi vandret i 2 dager og sov 1 natt på en enkel hytte på fjellet. Dag nummer 2 startet vi 05.30 for å få med oss toppen på ca 3000 meter, og så bar det nedover nedover nedover til Likhubula på 800 meter. Det ble flere blemmer og slitne muskler, men turen var likevel helt fantastisk. Spesielt partiet fra hytta og til toppen var bra, her ble det "klatring light" der man virkelig måtte bruke hele kroppen for å klatre over enorme steiner og smyge seg gjennom smale sprekker. Moro! Det ble en lang siste etappe, hvor det også kom frem at Anthony ikke hadde trodd jeg skulle greie det - fordi jeg er jente. Grrrrrr, det var vel kanskje ikke den smarteste kommentaren han kunne komme med. Er det noe som får meg til å tenne på alle plugger så er det folk som er forutinntatte og tror ting om meg, for eksempel fordi jeg er jente. Han kjenner overhodet ikke meg, og kjønn har da ingenting med saken å gjøre. For eksempel kjenner jeg flere som har gått Kilimanjaro, og alle er faktisk jenter. Så det så! Da fikk jeg bedrive litt manneoppdragelse til fjells også...

Neste etappe var østover til Mosambik, det er alltid spennende å se hvor langt man kommer seg på en dag. Minibussene går når de er fulle, det betyr at enkelte dager har man bra flyt, og andre dager blir man sittende på et gudsforlatt lite sted og vente på at det skal komme folk nok til at man kan reise. Denne dagen gikk det ganske bra, men grenseovergangen viste seg å bli en liten utfordring. Visumet var dyrere enn det jeg hadde fått beskjed om på forhånd, så jeg hadde rett og slett ikke nok dollar. Fyren i skranken svarte ja på at de tok visa, men når jeg kom med kortet kunne de ikke det likevel. Løsningen ble en "ulovlig" utflukt i Mosambik uten pass, jeg fikk skyss med en motorsykkeltaxi som hadde to høner hengende etter beina over styret. Vel fremme i Milange begynte hønene å kakle - jeg trodde faktisk ikke de var i live! Det kan tyde på at de er litt som små barn i vogna; så lenge man går og det gjerne rister litt er de rolige, men de begynner å skrike når vogna stopper. I hvert fall, penger fikk jeg omsider tak i, kom meg trygt tilbake til grensa, og nok en gang tilbake til Milange fikk jeg haik med selveste Manager of Immigration Office. En staselig fyr i dress, som plutselig så det som sitt ansvar å få Mzungu'en trygt til "bussholdeplassen". Der var det kun en lastebil som ventet og de påsto at det ikke gikk flere minibusser (klokka var 11.00) den dagen. Og siden det regnet tenkte jeg det kunne vært greit med en bil med tak. Plutselig dukker det opp en fyr med en bil allikevel, som etter et par timer får meg over i neste minibuss, og vips så var jeg i Quelimane.

Neste dag skulle jeg ta meg fra Quelimane til Beira, noe som skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Overgangen til Mosambikk var ganske stor - plutselig snakket nesten ingen engelsk lengre! Mange svarer "yes, yes" på "hvor" og "når" spørsmål, så det var ikke bare bare å finne ut når bussen gikk. I følge bibelen (Lonely Planet altså) gikk den 05.00, så da fikk jeg bare satse på det. Jeg var på plass ca 04.30, ingen buss å se. Heldigvis møtte jeg noen hyggelige folk, som ikke bare var hyggelige men som også snakket engelsk, og som kunne kjøre meg til der bussen gikk fra. Vi kjørte inn i en mørk liten gate, og jeg begynte å lure på hvor vi skulle, da vi plutselig kom frem til bussene. Joda, vi var på rett spor, og bussen skulle gå kl 6.00. Gutta ville gjerne kjøre meg til den andre bussholdeplassen for å se om det gikk noen tidligere buss der, hvilket det ikke gjorde. Når jeg skulle gå tilbake til den første holdeplassen klarte jeg selvsagt å gå feil. Heldigvis begynte det å bli lyst, men det var mørkt da vi kjørte, og et eller annet sted hadde jeg i hvert fall gått feil. Noen taxi var heller ikke å se, og som sagt så vokser ikke folk som snakker engelsk på trær i dette landet. Klokka nærmet seg 6 da jeg til slutt fant en fyr som fikk en annen fyr til å følge meg til bussholdeplassen. Kun 4 minutter igjen sa han (tror jeg) - og 4 minutter blir til 15 og jeg tenker at mitt eneste håp for å rekke bussen er "Africa time". 6.00 sharp når vi bussholdeplassen, i det bussen er i ferd med å rulle av gårde. Puh - just in time! Herregud for en start på dagen... Men for å se det på den lyse siden er det ikke verst for et b-menneske å være gjennomsvett og ferdig med dagens treningsøkt før klokken seks om morgenen;-P Of we go!

Og bussproblemet gjentok seg i Beira. Noen sa at bussen går 04.00, bibelen sier 04.30, nestemann sier 05.00, en annen svarer omkring 7 og mannen på hotellet sier 15.00. Det siste tror jeg i hvert fall ikke noe på, er det en ting jeg har lært så er det at langdistansebussene går tidlig om morgenen, veldig tidlig. Jeg får uansett ikke sove stort den natta på grunn av fest i nabolaget, så 03.30 står jeg like gjerne opp i det utestedet setter på de to siste klinelåtene før de stenger dørene. Jeg ankommer bussholdeplassen en liten stund senere - og søren er det ikke 15.00 som er avgangstid. Litt kjedelig å være på plass nesten et halvt døgn før avgang, eller? Heldigvis vet taxisjåføren (som strengt tatt ikke er en taxisjåfør, men i alle fall en fyr med en bil) om en annen bussholdeplass, og heldigvis fikk jeg litt flaks på morgenkvisten: De har en buss med avgang 05.00. Og det er en stor buss som heller ikke denne gangen er nær halvfull selv etter norsk målestokk, og som i tillegg drar presis. Nå som jeg trodde jeg "kunne" dette kontinentet - hva har skjedd med Africa time? Jaja, klager ikke, med en hel seterad for meg selv kan jeg ta igjen litt av søvnen jeg gjerne skulle hatt i natt. 1,5 timer tidligere enn forventet (nok en overraskelse) er jeg fremme i Vilanculos, og etter en svett spasertur med all bagasjen finner jeg det jeg har lengtet etter: Bak de små hyttene, innimellom palmetrærne og nedenfor bassenget og baren ser jeg hvit strand og grønnblått hav og en liten apekatt som hopper i trærne like over hodet på meg. Yes, jeg er fremme! Ingenting er mer tilfredsstillende enn dette synet etter 3 dager med bussreise, vekkerklokke som ringer umenneskelig tidlig, slepe rundt på sekken og forsøke å gjøre seg forstått. Og mannen i resepsjonen snakker engelsk! Hipp hurra, tror denne uka skal bli ganske så fin;-)