Etter 5 dager i Cape Town og en laaaaang busstur til Windhoek sto Namibia for tur. Vårt første møte med Windhoek var ikke spesielt positivt, da de på hostellet sa at vi IKKE måtte ha med oss vesker eller noen verdisaker inn til sentrum fordi det er stor sjanse for å bli ranet. Å ha med seg veske er som å skrive i panna: «ran meg». Ut måtte vi nå uansett, for å ta ut penger og handle litt småtteri. Vi ble hverken ranet eller opplevde noe annet guffent, men kom tilbake i god behold. Synd at de ansatte svartmaler sin egen by på denne måten, vi var ute flere ganger og møtte bare hyggelige folk (kan selvsagt være flaks, men tviler på at det er så ille som enkelte vil ha det til). Det lille vi så av Windhoek var foreløpig som en hvilken som helst annen storby, eller liten storby siden det bare bor 400 000 i Namibias hovedstad. I hvert fall, både safari og Sossusvlei ble booket den dagen, så neste dag skulle vi uansett igjen utenfor gjerdet på Chameleon Backpackers.

Lørdag - mandag tilbrakte vi i Etosha Nationalpark. Den er kjent for å ha høy konsentrasjon av dyr, og at det er gode sjanser for å se nesehorn, som ellers er vanskelig å finne i Afrikas nasjonalparker. Så fort vi krysset Anderson gate i sør begynte dyrene å komme, og selv om jeg har vært på safari i Tanzania for 2 år siden var det nesten like spesielt denne gangen. Den første dagen ble det mye kjøring og ikke så mye safari, men den første campen vi bodde på hadde også et opplyst vannhull der det kom utrolig mange dyr. Og endelig fikk jeg sett nesehorn også! Vi så både elefanter, giraffer, nesehorn, løver, hyener, sebraer, springbok og sikkert flere dyr ved vannhyullet, og jeg hadde faktisk vært fornøyd med å sitte ved vannhullet i 3 dager. På denne tiden av året er er det veldig tørt i Etosha, og nettopp derfor får man sett ekstra mange dyr hvis man bor ved dette vannhullet som dyrene ofte søker seg til. Stedet heter Okaukuejo Restcamp, og anbefales til alle som vurderer safari i Afrika. Man kan både sove i telt og mer fancy lodge, vi valgte telt. Mange vil nok tenke at det er primitivt, men med den fantastiske guiden D. og assistenten Matthew er selv teltlivet preget av luksus. Mens vi satt ved vannhullet og knipset bilder av flotte dyr ble middagen satt klar på bordet, og etter middag var det bare å løpe ned og ta flere bilder. Vi fikk med oss både soloppgang og solnedgang, begge deler var nydelig. Ingen elg i solnedgang, men klager ikke over elefant, giraff og andre dyr som spankulerer ved vannhullet i dagens siste solstråler. De neste to dagene så vi nok en gang nesehorn på nært hold, denne gangen i dagslys. Siste dagen så vi også nærmere 10 løver og cubs som spiste av en kudu de sikkert hadde tatt i løpet av natten, og vi var få meter unna den ene løven som gikk for å passe på da en hyene nærmet seg. Det er helt umulig å beskrive hvor fantastisk det var, en ordentlig safari i Afrika må rett og slett oppleves. Og for de som er usikre på hvor de skal dra er Etosha et godt valg. Jeg synes faktisk jeg så flere dyr på en 3 dagers tur til Etosha enn det jeg gjorde på en 7 dagers tur til Serengeti, Ngorongoro og Lake Manyara i Tanzania, der jeg var for 2 år siden. Wild Dog Safaris var en utrolig dyktig arrangør, og vi var ekstremt heldige med både guide og assistent.

Etter Etosha hadde vi en natt i Windhoek igjen. Denne gangen var det fult på Chameleon Backpackers så vi måtte bo på Cardboard Box i stedet. Sistnevnte var en del dårligere, de hadde f.eks. ikke oppbevaringsboks på rommet. Jeg ble også litt overrasket da jeg skulle ta back up av safari bildene og fant ut at pc'en på hostellet ikke hadde en eneste USB inngang! Anyway, for en natt er det jo ikke noe problem, neste dag var vi klare for å se en ny side av vakre Namibia. Gleden var stor da vi fikk samme guide og assistent som sist. Denne gangen gikk turen sørover, til fjellandskapet Namib-Naukluft og deretter til de kjente røde sanddynenene. Hvis du noen gang har sett et bilde fra Afrika med røde og bratte sanddyner mot knall blå himmel er bildet sannsynligvis tatt i Sossusvlei området. Igjen - det er vanskelig å beskrive et nydelig landskap med ord, det må rett og slett oppleves. Jeg hadde sett mange bilder og blitt fasinert av de, men virkeligheten var mye vakrere enn jeg hadde forventet. Første dagen gikk vi opp Dune number 1 og så solnedganger derfra. Dagen etter sto vi opp 05.30 for å få med oss soloppgangen fra Dune 45, den mest kjente av dem alle. Det er noe helt spesielt med å stå opp mens det enda er mørkt og følge med mens sola sakte forandrer natt til dag, se hvordan fargene endrer seg og etter hvert kjenne at sola varmer mot huden. Selv et B menneske som meg nyter å få med meg denne magiske tiden på døgnet. Vel nede på bakkenivå sto frokosten klar - dette er virkelig luksus! Deretter tilbrakte vi de neste timene med å spasere blant sanddynene, ta bilder, kjenne på den stekende ørkenvarmen og ta enda flere bilder. Heldigvis tok vi turen fra morgenen av, for sola blir virkelig varm og det er ikke mange trær å søke skygge under (dagen etter var det 40 grader). Etter at vi hadde gått noen kilometer gikk vi opp en sanddyne som heter Big Daddy. og det var veldig spesielt å se endringen på hver sin side av sanddynen. På den ene siden var det noe grønt og vegetasjon, på den andre siden åpenbarte Dead Valley seg med de døde trærne på en plutselig hvit flate, og med røde sanddyner på alle kanter. Vi bodde på to utrolig flotte camper, som begge hadde et stort tre i midten med teltplasser rundt (bilder kommer senere...). Siste kvelden ble jeg, Christina, guiden D. og Annti fra Finnland sittende lenge oppe rundt bålet og filosofere. Ingenting er som gode samtaler på tur med helt ulike mennesker fra ulike verdensdeler, tett inntil bålvarmen (ja, ørkenen er kjølig om kvelden) og med lys fra månen. Eneste forstyrrelsen var en liten sjakal som gjerne ville sjekke ut søppelkassa for matrester, men som ikke riktig turte å komme nær nok. Men så fort vi kom oss i soveposen var levenet i gang;-) Den siste dagen ble det stort sett bare bilkjøring tilbake til Windhoek, mye flott natur og se langs veien. På kvelden samlet vi hele gjengen på Joe's Beerhouse (evt. "Bjørnehus"; Beer vs bear, got it???) til et fantastisk siste måltid med en veldig hyggelig gjeng. Vi har faktisk hatt to middager på Joe's, som spesialiserer seg på game kjøtt, dvs dyr du ser på safari. Så nå har jeg smakt både springbook, kudu, ostrich, zebra, crocodile (igjen), oryx og muligens et par til - og det gikk fullstendig i surr hva som var hva. Godt var det i alle fall;-)

Planen var å ha en natt i Windhoek (tilbake på Chameleon denne gangen) og deretter dra til Swakopmund i går, men slik ble det altså ikke. Vi ringte rundt til flere hosteller, men ingen hadde rom til oss fredag. Derfor utsatte vi Swakopmund en dag. Og det var vel en mening med det, for under avskjedsmiddagen snakket vi med guiden D. om at det hadde vært gøy å se Katuturu og områdene utenfor sentrum av Windhoek. D. ville gjerne vise oss rundt, og vi har hatt en fantastisk dag i township'en Katuturu. D. viste oss det turkise huset han vokste opp i, og beskrivelsene hans var som vanlig fargerike og engasjerende. For en fyr - og for en kunnskap! Jeg må si at dette ble noe helt ganske enn township turen i Cape Town. Denne gangen føltes det enda mer ekte, og ikke tilgjort for turister med søte barn som står på rekke og synger. Søte barn fikk vi nå sett likevel, som gjerne ville bli tatt bilde av. Det er utrolig hvor gøy man kan ha det med et kamera hvor man kan se bildet på en liten skjerm etterpå, ingen hindring at man ikke har felles språk. I områdene der standarden er dårligst bor menneskene i det vi vil kalle blikk skur. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve der, et av områdene vi så har hverken strøm eller innlagt vann. Vannet må hentes i store tønner og bæres tilbake til huset, og man må passe på å ikke bruke for mye før man får penger til neste vanndunk. Det skjer store endringer i Katuturu, men utviklingen går sakte. Mange har fått bygget hus med mer solide vegger, og har både strøm og vann. Andre steder går strømlinjene over husene deres, uten at de har fått noen glede av dette - enda. Jeg drømmer om å stå på det samme stedet om noen år og skue utover det samme området, og forhåpentligvis legge merke til at mye har endret seg siden sist. Og jeg drømmer om at alle jeg kjenner skal få bli kjent med denne verden, vi i Norge trenger å bli minnet på hvor utrolig priviligerte vi er som vokser opp i et land der mat og innlagt vann og alt mulig annet er en selvfølgelighet. Jeg drømmer om å ta med ungdommene jeg jobber med til Katutura og ta dem med på en tur med D., så de kan få se en annen virkelighet og få hjelp til å sette tingene i perspektiv. Det er ikke synd på oss om vi ikke har det nyeste Fifa spillet, eller at vi bare har 13 sorter pålegg, eller ikke har det brødet man liker aller aller best. Når jeg reiser blir jeg minnet på at ting og den materialismen jeg opplever i Norge overhodet ikke er noen garanti for at man er lykkelig. Derimot finner jeg gjerne de største og hjerteligste smilene i de fattige delene av verden, og det er smilene og fremtidshåpet i Katutura jeg først og fremst vil ta med meg hjem.

Sist men ikke minst, HIPP HURRA FOR MAMMA som hadde bursdag i går! Hadde en lang prat med hele familien i går på Skype, ganske så hyggelig;-)