Turen fra Probolingo til Yogyakarta tok rett rundt ni timer med en middagspause. Om vi trodde at den forrige bussturen var jævlig, så slo denne alle rekorder. Det var til og med så ille at sjåføren måtte snu seg å be om unnskyldning den ene gangen. Igjen, beste medisinen her var å prøve å sove, noe selv jeg hadde problemer med denne gange på grunn av den ekstreme bevegelsen i bilen.

Vi stolte på anbefalinger fra boken "Lonely Planet" og ringe for å booke rom til oss i Yogyakarta. Det eneste som var ledig var et enkeltrom, men han trodde det vil bli mer ledig utover ettermiddagen da han trodde det ville komme en avbestilling på et dobbeltrom. Den eneste andre passasjeren i minibussen vår fortalte oss at det var flere andre hoteller i området, så det var ikke vanskelig å finne noe sted å overnatte om det viste seg og være fult likevel. Da vi ikke hadde mer kreditt igjen på telefonen, gikk vi for gull og ba om å bli sluppet av på dette hotellet.

Da vi kom frem til Yogyakarta var det en som viste meg veien til hotellet som vi først var i kontakt med, mens Hauge og Jon sto å passet på bagasjen med bilen. Da dette var fult, måtte jeg ut på leting etter ledige rom på andre hotell mellom små smug og bakgater. Jeg var glad for at jeg hadde en som viste meg veien, for her kunne man lett gå seg vill. Til slutt fant jeg et hotell som hadde ledig rom til tre. Jeg hentet de andre, men da vi kom tilbake med all bagasjen, viste det seg at det bare var et dobbeltrom som var ledig. Hauge tilbøy seg å sove på gulvet, og vi tok rommet. Det var vist ikke snakk om å bruke mer tid for å finne et rom.

Etter å ha lagt bagasjen på rommet, skulle vi ta turen ut for å få oss noe mat. Vi kom oss ikke lengre enn ned i resepsjonen før vi ble anbefalt et galleri med "batik art". Vi hadde ingen anelse hva dette var, så vi ble lovet en introduksjon i kunsttypen helt "free of charge". Vi ble vist bort til et galleri hvor en utrolig hyggelig herremann tok oss i mot og ga oss en kopp kaffe. Etter introduksjonen fikk vi et litt annerledes perspektiv på arbeidet som lå bak hvert kunststykke. Alt av farger blir malt på i flere omganger i en kombinasjon av voks og maling, mens andre områder er dekket av ren voks for å ikke la fargen smitte over mens en farge blir malt. Vi fikk se redskapene og hvordan det ble gjort. Noen av "maleriene" som alle er på tekstil, er laget neste utelukkende av små prikker som til sammen danner et mønster i form av ansikt, blomst eller andre abstrakte motiver. Etter en times tid vi ut med to og tre forskjellige kunststykker, hvorav et av de var presang til oss fra han.

Etter handelen dro vi for å spise og se hva slags by vi hadde kommet til. De var ikke lett å komme seg gjennom gatene uten at ivrige indonesiere med sykkeltaxi prøvde å trøkke på deg transport. Da vi kom frem til hovedgata Maloboro Street, var det kvartaler med sykkeltaxier som sto langts fortauet og ventet på kunder. Førsteinntrykket var at det var en relativt rolig by i forhold til størrelsen (6-700 000 innbyggere), og det var ikke så mange andre turister å se. Da Jon fremdeles hadde problemer med magen, ble vi enige om å gå på McDonalds for første gang. Vi var skrubbsultne og bestilte alle sammen en stor meny med ekstra hamburgere. Det viste seg og bli et av de dyreste måltidene vi hadde hatt til en sum av rundt 50-60 000 rhupi (rundt 40 kroner).

Dagen etter sto vi opp i nitiden for å få ordnet med nytt hotell, tøyvask og andre praktiske ting før checkout klokka 12. Før vi ga oss ut på dagens gjøremål, fikk vi med oss den gratis frokosten som fulgte med rommet. Igjen, ikke akkurat noe frokost buffe nei - toast med egg og en vond appelsinjuice (som viste seg å være appelsinsaft). Til forandring så inneholdt denne toasten faktisk ikke bare egg, den hadde også tomat og pittelittegranne salat. Smakte forferdelig.

Vi fikk ordnet oss med nytt hotell og slengt tøyet til vask. Etter et par timer på Internett tok vi turen ned til hovedgaten for å se litt mer av byen. Det ble hestetransport ned til sultanens palass som vi hadde blitt anbefalt dagen før. Det skulle nemlig være oppvisning med dansere i lokale tradisjonelle kostymer. I det vi skulle til å betale inngangsbilletten, kommer et to danske jenter og forteller oss at vi ikke burde betale og dra inn dit da det bare er en liten plass på innsiden av gjerdet som er åpent, og resten av palasset er stengt grunnet seremoni. Vi ble derfor med jentene nedover gata på leit etter fuglemarkedet, som også skulle være en attraksjon.

Det viste seg å ikke bare være fugler på dette trange markedet som befant seg i ei lita gate hvor bodene med krydder, mat, drikke og fuglebur var plassert utover så det var lite plass til passasje. Her kunne man kjøpe det man kunne tenke seg av krypdyr, kaniner og krypdyr. Jeg fikk også spørsmål om jeg ville se slanger. Da jeg lå litt etter de andre som hadde beveget seg litt raskere enn meg med speilrefleksen, takket jeg pent nei og gikk beveget meg mot resten av følget mitt.

I enden av gaten var det en som ville vise oss "vanntempelet", "free of charge". Vi skjønte at det var noe muffins, men han ville absolutt vise oss og fortelle oss om dette tempelet og et par andre ting. Vi ble med han alle sammen, og han viste oss rundt i det forfalte tempelet som det viste seg at en gang var omringet av vann. Etter dette ville han vise oss sultanens svømmebasseng. De to danske jentene ville ikke betale de 7 kronene det kostet og komme inn, og benyttet anledningen til å dra mens de ennå ikke måtte betale noe. Vi ble med inn og han viste oss et området med et svømmebasseng som var ganske flott, med unntak av at det ikke var mye vann igjen, og at vannet var blitt grønt og skittent. Men det var her sultanen en gang hadde sitt utvalg av damer, og så på dem fra et tårn som hadde utsikt rett ned i bassenget. Sultanen valgte den damen han ønsket, og hun ble da med inn i hans basseng som var på den andre siden av tornet før de hadde, sitat: "boom boom", inne på et soverom under tårnet.

Både meg og Jon begynte nå å merke titals små stikk, sannsynligvis fra div. småkryp vi hadde fått på oss etter å ha gått gjennom fuglemarkedet. Vi ble med han inn på et batikk art galleri, som vi regnet med var noe av betalingen hans for å vise oss rundt. Men da vi ikke kjøpte noe der, tok han oss med til "familien" hans sitt galleri, hvor de plasserte alle kunststykkene strategisk plassert foran døra slik at vi ikke bare kunne gå rett ut. Vi holdt oss for å kjøpe noe her, men vi kjøpte noen mindre kunststykker som var til postkort i huset over gata.

Vi ba om å komme oss tilbake til palasset på en måte slik at vi unngikk å gå gjennom fuglemarkedet en gang til da vi ikke ønsket flere bitt av ukjent art. Da vi endelig kom tilbake til gata nedenfor palasset tok vi en sykkel-taxi med en litt slukøra fyr som vi ikke gav noe tips. Det høres litt kynisk ut å ikke gi han noe penger for den halvtimen han viste oss rundt, men etter hvert blir man lei av å bli lovet noe som skal være gratis, når man vet at han får betaling for å dra oss med til de forskjellige galleriene. Alle er ute etter å få penger ut av deg, og når man var så veldig til å påpeke "free of charge" som han var, var det akkurat det vi sa til han når han strakk ut hånden og sa takk for oss. De er mange "småbanditter" som skal prøve å lure deg hele tiden, og man blir lei av det. Det handler også om å ikke gjøre det vanskelig for andre backpackere som kommer senere.

Vi møtte jentene igjen senere på kvelden for å ta ei pils på en lokal pub som det ikke fantes mange av i dette muslimske området. Generelt så var det ikke engang mange turister her. Det var faktisk slik at man følte seg beglodd fra alle etasjer når man tok rulletrappene opp i kjøpesenteret. De to danske jentene var noen av de får turistene som vi i det hele tatt så. Vi fant ut at det hadde vært godt med ei pannekake til dessert etter middagen vi hadde fortært før vi møtte jentene igjen på kvelden. Vi ba om å få ei pannekake med banan og vaniljeis, med sjokolade topping. Det var da for mye og be om, da et var en av de tingene som var "finis", tomt. Vi synes da det var litt morsomt når vi da fikk pannekakene, med sjokolade topping på. Eller som vi fant ut at det måtte være "imaginary chocolate topping".

Det ble tidlig kvelden på oss da vi viste at vi skulle møte sjåføren vår klokka fem på morran dagen etter for å få med oss soloppgangen fra ett av verdens syv underverker: Borobudur tempelet.

På vei til tempelet kunne vi se en enormt stor vulkan som fremdeles var aktiv, og som sist hadde hatt sitt store utbrudd i 2006. Langs veien kunne vi se det som var kirkegård for de kinesiske omkomne etter utbruddet. Både meg og Jon ønsket begge om at vi hadde vist at vi var så nærme en aktiv vulkan, og at vi ikke hadde planlagt en dag med tracking opp for å se lava.

Da vi kom frem til Borobudur tempelet så vi inngangen, men ble fort diriger opp til en annen inngang for "VIP - foreigners" (utlendinger). Likestillingsloven som vi kjenner i Norge er ikke akkurat like godt representert i dette landet. Her måte vi fint finne oss i å betale skyhøy sum for å komme inn, tror det var ti ganger så mye, bare fordi vi var utlendinger.

Vi gikk bortover en sti med flotte grønne områder og parker på begge sider, og så kom underverket til syne for oss bak morgentåka. Vi var tidlig ute, og det var heldigvis ikke mange andre turister som var kommet ennå, så vi fikk tatt noen bilder av tempelet før resten av bøtteballetten kom, og vi fikk faktisk muligheten av å se, gå, og nye underverket i en halvtime før vi merket at busslast på busslast hadde nådd tempelet. Det litt vanskelig å forstå hvor enormt stor det er, og hvor ufattelig mange timer som ligger bak denne kolossen av et steintempel med uthogninger over alt. Det er en grunn til at det er ett av de store underverkene. Mens vi var der fikk vi se solen komme opp bak skyene, sammen med turistene som veltet opp trappene. Vi traff tilfeldigvis også på de to danske jentene som vi hadde gått sammen med dagen før på tempelet.

Etter å ha gått rundt litt på tempelet, ble vi plutselig en del av engelskeksamenen til en gruppe indonesiere. Eksamen gikk ut på å ha en samtale med turristene, mens læreren sto i bakgrunnen og fulgte med på samtalen. Etter eksamenen og gruppebilde, tok vi turen ned fra tempelet for å ta turen videre. Da vi kom ned til foten av tempelet ble vi igjen møtt av ivrige selgere som skulle selge oss buddafigurer som var hugget ut i lavastein. Vi fikk til og med "morning price" av de.

Neste stopp var et lokalt fiskemarked, før han tok oss til et verksted hvor de lagde alt mulig i sølv. Her kjøpte jeg en ring og en, litt frekt, tannpirker i sølv, i tillegg til en liten klump med sølv. Vi hadde litt tid før flyet gikk, så før vi komoss til flyplassen, måtte vi stoppe innom både batikk art galleri til familien, var innom familiens hus hvor de skulle selge oss seronger til 250 kroner (som er mange ganger prisen på markedene), og en dukkemaker som lagde de tradisjonelle dukkene som er typisk for området i bøffellær. Når han forsto at vi ikke var interessert i å kjøpe noe som helst noen av plassene, tok han oss til flyplassen. Det var ikke akkurat den største flyplassen, og jeg sørget for å ta bilde av bagasjen i det den forsvant da jeg så sannsynligheten som stor at det ville bli et "det siste vi så til bagasjen-bilde". Det er litt av hvert av flyselskaper her, så vi håpet vi hadde valgt er sikkert selskap, og at vi kom oss helskinnet til Jakarta. Da vi landet i Jakarta var vi glade for å både ha kommet helt frem, og for å se all bagasjen vår igjen.