Etter Ubud dro vi tilbake til Kuta i et par dager. Planen var å få komme inn til byen for å få booket en dykkertur til skipsvraket "US Liberty" som ligger på østkysten av øya. Uheldigvis så var det litt dårlige mager i et par dager, så vi bestemte oss heller for å ta et par rolige dager i Kuta, slappe av, surfe litt på det håpløst treige Internett og heller ta noen pils på kvelden om vi følte for det, noe vi følte for begge kveldene.

Det var på tide å bevege seg videre vest og nord i Indonesia til øya Java. Vi fant ut at det enkleste var å booke transport i en pakke som inkluderte fire timers busstur til ferja, inkluderte et lite måltid, ferja, og fire-fem timers busstransport til byen Probolingo. Dette var får første busstur i Indonesia, og vi følte flere ganger at det kom til å bli vår siste. Makan til kjøring og forbikjøring har jeg aldri sett makan til. Turen tok ca. 10 timer alt i alt, og det virket som at vi kjørte fra en eksploderende vulkan. De smarte av oss fant ut at det beste var å ikke se frem, men heller se på film på iPoden, eller prøve å sove litt. Heldigvis har jeg et godt sovehjerte, så jeg klarte å ignorere den ekstreme akselereringa, svinginga, røkkinga, bråbremsinga, dytinga og sukkene fra medpassasjerene. Det var som livet som innsats vi kom til ferja, som heller ikke akkurat var etter Norske Veritas sine foreskrifter for å si det slik, og så videre til Probolingo.

Vi kom frem til Probolingo rundt tretiden på natta. Her sto da kompisene til han som hadde solgt oss bussbilletten hit, klare til å selge oss, som eneste alternativ, bussbillett videre til fjellet Bromo som vi ønsket å dra til. Vi fikk forhandlet prisen ned til 55 000 rhupia og måtte ikke vente lengre enn femten minutter før minibussen kom. Mens vi ventet på sjåføren, kom det en som samlet inn 25 000 rhupia som var avgiften til å komme inn i nasjonalparken. Vi luktet musa på gangen, og ba om å få kvittering. Han skulle gå å hente kvittering med en gang, men vi så selvfølgelig ikke noe mer til han da sjåføren "tilfeldigvis" kom da han gikk og kjørte med en gang.

Grunnen til at vi valgte å komme til fjellandsbyen var fordi vi ønsket å gå på en tracking på vulkanen Brumo. Det viste seg at det ikke var så mye labbing, men først en kjøretur kl. 4 på natta til fjell for å få soloppgangen over vulkanene i området, og så kjøre ned til bunnen av vulkanen Brumo for å gå opp på toppen av krateret.

Det tok oss en times tid å klatre med bilen opp til fjellandsbyen som viste seg å ligge 2400 moh hvor vi skulle være de neste to nettene. Vi hadde ingen anelse om at landsbyen lå så høyt oppe, så da vi kom oss ut av bilen, ble vi møtte med en totalt forskjellig temperatur enn det vi hadde da vi satte oss inn i bilen bare en time før. Vi kom i shorts og t-shorte, og alle rundt oss hadde dynejakker, skjerf og luer. Vi fikk beskjed om at hotellet var så å si fullt, så vi kunne kun velge mellom "economy room" til 90 000 rhupia eller "supreme room" til 600 000 rhupia. Da vi så hvordan det rimeligste rommet så ut, var det et naturlig valg der vi sto i shorts og t-shorte og velge "supreme room" som faktisk var isolert, og visstnok hadde varmtvann, sammenlignet med "economy room" som hadde en åpen utedoløsning som var under bakkenivå. Heldigvis klarte vi å forhandle oss frem til at vi betalte for en natt, men fikk den i to netter da vi i utgangspunktet måtte sjekke ut etter bare sekst timer.

Det var ikke alle som var like forberedte når det kom til pengene, så vi satset alt på at han ikke skulle gi oss et skjevt blikk da vi spurte fyren i boblejakke i resepsjonen etter en minibank. Heldigvis! Heldigvis, så fantes det en minibank to hundre meter fra hotellet inn i nasjonalparken. Men som han sa, det var ikke alltid den fungerte. Vi viste at alt vi hadde av kontanter kun ville holde til en natt på det billigste rommet, og transport ned igjen til byen. Vi krysset fingrene for at den fungerte og fant veien i mørket opp til minibanken. Jeg hadde en del kontanter, men det var ikke nok til å rekke til alle tre, bare så vidt for meg selv. Vi var alle fornøyde da vi så at minibanken var på, og at den fungerte. Vi var da litt mindre fornøyde da Hauge ikke hadde nok kreditt igjen på MasterCardet sitt, og Jon måtte gå for de minste uttaksbeløpene for å få ut noe som helst på de to kortene han hadde. Da var det litt greit å ha Henrik som hadde MasterCard med dekning (for Visakort mitt er nå tomt nemlig).

Vi betalte rommet og bestemte oss for å vente med å ta turen på vulkan til neste natt, da Jon hadde problemer med magen og ikke følte seg helt i form. Vi sto opp kvart på tolv for å få med oss den gratis frokosten som vi ble lovet frem til kl. tolv. Da vi kom ned til "restauranten" som heller lignet på ei fjellstue, sto det stengt med store bokstaver på døren. Sultne som vi var så var vi frekke nok til å leke dumme og spørre om vi kunne få frokosten vår. Vi ble fortalt at det var for sent, men han spurte heldigvis om hvilket rom vi bodde på. Da vi sa nummeret på rommet vårt, ble det plutselig mulig å få frokosten. Magen rumlet etter næring, og vi var alle klar for en god frokost. Det var derfor litt skuffende da det kom ut to lunkne loffskiver som sikkert hadde sett toastjernet for et par timer siden, et par skjeer rørte egg og en porsjonspakke med syltetøy. Det var riktignok en trøst at teen var god, og den var varm. Vi smilte og lo litt av det hele, og gikk tilbake til rommet for å ta igjen en time av søvnen vi ikke fikk den siste natta på bussen.

Vi sto opp et par timer senere og tok turen ned i landsbyen for å se oss litt rundt. Denne gangen med litt mer klær på.Det var en fattig landsby, og det så ut til at den største inntekten var jordbruk. Hvor det ikke var vei eller hus, var det dyrket mark. Det hadde ingenting å si om området var tilnærmet lik vertikalt.

Vi dro tilbake til hotellet og "restauranten" for å få i oss mer mat, som betyr næring, som vi merket at vi hadde manko på. Det ble "nasi goreng" med kylling. Det er stekt ris og grønnsaker med kylling. Vi ble alle enige om at indonesisk mat ikke akkurat var en innertier av eksotiske smaksopplevelser. Resten av denne første dagen gikk med på å booke Jeep til nattens gjøremål, lære Jon poker (Texas Holdem), skrive blogg og sortere bilder. Det var faktisk litt delig med en dag uten spesielle gjøremål, eller noe spesielt å gjøre i området denne dagen. Jon hadde fremdeles problemer med magen og valgte å kjøre safe på middagen med nudler, mens vi valgte spagetti bolognese, som smakte alt annet en spagetti bolognese. Jon humret godt av oss og fortalte oss igjen at asiatiske land ikke kan lage vestlige matretter i det hele tatt.

Halv fire på natten banket det på døren.Det var på tide å stå opp for å komme oss i Jeepen. Et kvarter senere banket det på døren igjen. Bilen var klar, og han ventet bare på at vi skulle komme. Han lurte på hvor vi skulle, og han forklarte at han kunne ordne med transport ned fra fjellet, og videre til Yogyakarta for 175 000 rhupi for oss til vi kom tilbake fra vulkanen. Vi takket ja til tilbudet og betalte 105 000 rhupi (inkludert nye 25 000 rhupi for å komme inn i nasjonalparken).

Det var bekmørkt og tågete. Vi viste at vi skulle opp på et utsiktspunkt som lå på 2600moh, og at turen kom til å ta en time. Det viste seg å bli en lang time gjennom en ekstremt humpete vei. Vi var flere ganger i luften før vi kom oss opp på noe som var litt mer normal vei og klatret opp langs fjellsiden. Da vi kom opp var vi langt fra alene. Det må ha vært mer enn hundre Jeeper og en del busser som hadde tatt turen opp for å få soloppgangen. Kontrasten var stor på hva de solgte i bodene sine her, og hva de solgte i byen Kuta på Bali. Mens de i Kuta solgte shortser og solbriller, så var produktene her dynejakker og luer. Vi fikk smykt oss frem til gjerdet og en plass for å få tatt bilde. Soloppgangen var utrolig flott, og synet av vulkanene som sto over tåga var utrolig vakkert. Det eneste som var synd var at man omtrent måtte knuffe seg frem for å få tatt et bilde.

Etter solnedgangen dro vi tilbake til Jeepen for å komme oss fortest mulig ned av fjellet for å få gått opp på vulkanen Bromo. Jeepen hadde flyttet seg, så vi brukte en fem-ti minutt på å finne den bland alle de andre. Grunnen til at vi ville komme oss raskt av gårde, var at vi skulle rekke transport ned av fjellet for å rekke bussen videre til Yogyakarta en time etter at vi i følge planen skulle være tilbake på hotellet. Det var derfor til stor irritasjon at vi måtte vente på et indonesisk par som ble igjen på toppen i en time ekstra, for å lete etter mobiltelefonen som hun hadde mistet. Med så mye folk så skal du ikke være så veldig smart for å forstå at om man ikke finner den i løpet av ti minutter, så er den borte!

Da de endelig kom var vi nesten de siste som kom oss ned fra fjellet. Vi så at vi lå langt bak tidsskjemaet, og jeg spurte sjåføren hvor lang tid det ville ta å kjøre fra vulkanen tilbake til hotellet. Han fortalte at det tok en time å gå opp og ned fjellet, og en time å komme tilbake til hotellet. Det var da så knapt med tid, at vi tok avgjørelsen å få han til å kjøre oss tilbake til slik at vi var sikre på å rekke transporten ned fra fjellet. Det var med stor skuffelse vi oppdaget fem minutter senere at vi neste var tilbake til hotellet. Turen kan maks ha tatt ti minutter, og vi kunne har rukket turen opp på vulkanen som var grunnen til at vi kom opp hit. Grunnet to treige indonesiere, og missforståelser i språk, ble vår to netter på høyfjellet derfor en liten pause fra varmen, en flott soloppgang og dårlige mager.Selv om det var utrolig kjipt at vi ikke fikk opplevd det vi kom hit for, var vi likevel fornøyd med et vi hadde fått sett og opplevd. Selv om vi ikke fikk gått opp på vulkanen, så hadde vi riktignok utsikt rett mot den fra rommet, og klimaet og vegetasjonen var annerledes her oppe enn det vi hadde opplevd i lavere strøk.

Vi inntok enkel lunsj med velkjent kald toast og en boks med varme nudler før vi kverket to timer på hotellrommet med film på laptoppen min før transporten gikk ned fra fjellet. Da vi kom ut av bussen igjen var det igjen som å komme til et annet land. Da var det av med gensere og sko, på med flippflopper og brette opp buksene, for her var det varmt!

(På vei ut av minibussen mistet forresten Hauge et nytt kamera)