Bussturen fra Siam Reap til hovedstaden Phnom Penh (8$) gikk relativt greit og uproblematisk, helt frem vi og alle andre store kjøretøy ble vinket til side og vi ble stående i over en time. Hver gang vi spurte hvorfor, og hvor lenge vi skulle bli, var svaret enten på kambodsjansk, eller en av de andre som jobbet på bussen klarte å få stuttret ut "one hour". Mens jeg tidligere var imponert over den lille tiden landet hadde klart å bygge opp en så god engelsk kunnskap, var jeg nå mer frustrert over hvor lite vi klarte å kommunisere med crewet på bussen, som heller var sjenerte og forsvant fremfor å prøve å kommunisere. Vi fant ut at vi befant oss ca. en halvtimes tid fra byen, og vi kapret derfor en tuk-tuk resten av turen inn til byen.

Her fant vi et koselig lite gjestehus som heter Green Lake Village, som ligger, bokstavelig talt, på innsjøen i hovedstaden. Vi hadde blitt anbefalt dette stedet av Jonar som var naboen til Jon i Bangkok. Det var en stor koselig terrasse på vannet med utsikt utover innsjøen, med egen restaurant som var åpent 24-7. Når vi gikk ut fra smuget der gjestehuset lå, kom vi inn i ei anna trang gate hvor biler akkurat hadde plass til å passere mellom restaurantene og småbarene. Dette skulle være backpacker området i hovedstaden. Vi gikk bortover gata og hadde en indisk buffé til den store summen av 2$. Nam nam!

Rommet vi hadde leid hadde ingen AC, bare ei vifte. Når vi skulle lade telefoner, kamera og lap-top, måtte viften av, og svetten ut. Det ble en rolig kveld i Phnom Penh, da vi viste at vi hadde en stor dag med mye gjøremål foran oss.

Det først vi gjorde var å få ordnet mitt visum til Vietnam. Normalt sett er det et dyrt visum til rundt 50-60 USD, og tar ei stund å få. Jeg hadde fått nyss om at den enkleste plassen å få ordnet dette på i sørøst Asia, var på ambassaden til Vietnam i nettopp Phnom Penh. Jeg var relativt fornøyd da jeg bare måtte betale 35$ og fikk det ti minutter senere. Det var da rett over til Laos sin ambassade og betale 50$ for visum inn i Laos (40$ + 10$ ekspress samme dag). Vi hadde nå mulighet til å hente visumet til Laos rett før stengetid, eller dagen etter.

Vi tok deretter tuk-tuken som vi hadde leid for en dag (10$ hver) til torturfengselet, også kalt s-21. Det var i utgangspunktet en skole, som Khmer Rouge gjorde om til "sikkerhets anstalt" på 70-tallet. Det først som møtte oss var fjorten graver utenfor den ene bygningen. Dette var de siste 14 personene som var blitt drept i fengselet før frigjøringssoldatene kom inn. Disse fjorten likene ble funnet i cellene, i så forferdelig tilstand at det var umulig å identifisere dem etter torturen og skadene.

Det var tre store bygg i tre etasjer som utgjorde bygningene med cellene. Gjennom S-21 var det tusenvis av folk som var innom, og de som ikke ble drept her, ble fortalt at de skulle til et nytt sted, som viste seg å være ei massegrav hvor de ble likvidert.

Etter fengselet tok vi tuk-tuken en god halvtime for å komme oss ut til massegraven utenfor byen. Dette er bare en av flere hundre massegraver rundt om i Kambodsja. Vi hadde en guide som tok oss med rundt og fortalte litt om hva som hadde skjedd, funnene som var gjort. Det første vi gikk bort til, var et tempel som gikk over syv etasjer, fylt med hodeskaller fra massegravene. Disse symboliserer likene som er funnet på dette stedet. Det er ikke alle som har blitt funnet, da noen av massegravene ligger litt under vann og ikke er gravd opp. Valget av massegravene er ikke tilfeldig, da dette i utgangspunktet var en gammel kinesisk kirkegård, som de benyttet for å skule hva som skjedde. I en massegrav kunne det være opp til 400 mennesker, som ble drept på en dag mot slutten av krigen. De ble enten drept med øks, spade eller andre måter for å spare kuler, og for ikke å lage for mye lyd. Da det var mange som skulle bli drept på en dag, og metodene innebar slagkraft, var det derfor flere som ble begravd levende da de ikke døde av skadene de ble pådratt. Vi kunne også se treet som ble brukt for å drepe babyer og små barn. Babyen ble holdt i bena, og hodet ble slått mot treet. Ved siden av treet er en massegrav med rundt 160 mødre med barn, alle mødrene uten klær. Når vi gikk rundt kunne man se biter av klær og bein komme opp under oss på stien. Guiden vår fortalte at det var først de siste to-tre årene at man kunne se bein og klær komme opp av bakken, da regnværet gjennom de siste årene har fjernet jorden over. Det er store inntrykk og en forferdelig historie. Faktisk så store og mange inntrykk at det på en måte var litt vanskelig å forestille seg det.

Vi gikk fra massegraven til vår trofaste tuk-tuk som sto og ventet på oss. Vi dro til elvebredden for å ta oss noe mat mens vi ventet på at visumene våres ble klare på ambassaden. Vi plukket opp visumene uten problem og dro tilbake til gjestehuset og begynte å undersøke forskjellige bussruter for å komme seg inn i Sør-Laos på. Vi endte opp med å betale 13$ (i motsetning til 19-25$ hos andre som kunne tilby akkurat det samme) for en buss med AC og do, som gikk fra Phnom Phen direkte til grensa. På andre siden av grensa skulle det stå en ny buss og ventet på oss for å ta oss til Don Det og 4000 Islands, et par timer inn på Laos side av grensa.

Kl. fem på halv åtte morran etter sto vi klare og ventet på pick-up utenfor reiseselskapet. Vi hadde fått beskjed om at vi ikke kunne være fem minutter for sene, men endte opp med å sitte i minibussen til litt over åtte. Vi kom ned på busstasjonen, hvor ingen viste noe, og sjåføren selvfølgelig ikke kunne engelsk. Vi klarte å komme oss på en buss som vist nok skulle dra til Don Det.

Det var ingen do i bussen (som vi satte som betingelse da det var over 12 timer busstur totalt), og vi hadde også blitt lovet at bussen skulle dra direkte med kun et par stopp, og hele veien opp over grensa samme dag. Det var derfor til stor fortvilelse at vi ikke kom lengre en til Stang Trang, en av de siste byene før grensa..