First we take Sweden, and then we take Berlin...

«Åhhh, ingenting slår den känslan här», lød det fra baksetet, der Carolin satt klemt mellom Elliot og Ylva og vi nettopp hadde starta bilen for å kjøre av Verket-ferja på Hurumlandet. Foran satt Fabian og jeg og forsøkte å komme til hektene etter en hektisk juni med masse fotball, cuper, avslutninger og bursdagsfeiringer. I tillegg var EM i Frankrike godt i gang, så vi visste ikke helt hvor vi skulle rekke å trekke pusten. Målet for turen i første omgang var Karlsberg gård i Tvååker Kommun, som i år tjente som lokasjon for vår årlige midtsommerfeiring for 5. året på rad. Midtsommer er en av årets definitivt store «happenings» , noe som foruten det åpenbare i form av selskapet, rammen, aktivitetene, tradisjonen og vennskapet også skyldes at det ofte markerer starten på sommer og ferietid. Vi hadde derfor vært nøye også i år (som i fjor) på å legge ferien/den utsatte pappapermisjonen til rett etter midtsommer, slik at vi slapp en kjip søndagshjemreise med lange timer i bil for å kjøre jobbmandagen i møte.
Etter å ha festet og skravlet fra oss rundet vi tidlig av lørdags kveld for å kunne stå opp og være kjørbare til klokka 5 søndags morgen, da vi skulle rekke Nils Holgersson, ei ferje som frekventerte mellom Trelleborg og Rostock , i det gamle Øst-Tyskland. Det var sjelden god stemning i bilen nedover til ferjeterminalen, der det denne gang var Elliots tur til å sitte foran og være min kartleser.

Nils Holgersson var ikke en stor båt, og minnet mye om Sandefjord-Strömstadferjen. Vi slo til på en helt dugandes frokostbuffet, men da den var forsynt merket vi kjapt at det skulle bli 5,5 lange timer om bord. Det gikk på et vis , og rett over klokka 15 kunne vi fyre i gang motoren på vår høyt elskede Touran, bare for øyeblikkelig å bli påminnet om at det var tid for å fylle diese da alarmsignalet lød. Alarmen hadde gått allerede i Malmö-området, men som vanlig har jeg kun fokus på første deletappe og tar konsekvensene på den neste. Nå viste det seg at vi hadde ca 40 km igjen til tanken måtte fylles, og jeg så mitt snitt til å drøye turen videre for å finne et koselig Rasthof, et område som gjerne kombinerte bensinstasjoner med restauranter og lekeområder for barna. Carolin syntes det lød som en dårlig plan og ville heller at vi skulle svinge av Autobahn til en av de mange bensinstasjonene vi kunne se fra veien, men som likevel krevde en innsats i form av å komme seg på veien igjen. Jeg slang sjåfør-vetoretten i dashbordet og sa at vi nå var på Autobahn og at det naturligvis ville dukke opp en bensinstasjon langs veien før vi gikk tomme, og at tålmodighet var en dyd, en dyd det alltid lønte seg å lene seg på.

I det jeg hadde sagt disse ordene merket jeg at omgivelsene skiftet karakter, vi forsvant ut av forstadsområdene og kjørte nå i tilsynelatende endesløse slettelandskap, med sporadiske avkjøringsmuligheter. Vi hadde nå vært nede på 20 km en god stund ( i displayet som signaliserer hva vi har igjen før tanken er tom) og jeg visste det snart skulle bli kritisk. Jeg krøyp til korset og ba Carolin slå inn et søk på GPS'en over de nærmeste bensinstasjonene, og la merke til at vi hadde kommet oss ned på 10 km-merket. GPS'en svarte ikke slik vi ønsket og oppga en litt vel lang distanse til nærmeste stasjon. Dieseltanken var nå på verre enn kritisk nivå og vi hadde i realiteten intet annet valg enn å «lukke øynene» og satse på at det holdt. Etter en lang stund ble vi bedt om å kjøre av motorveien, over en bro og et godt stykke utover mot et tilsynelatende ingenmannsland. Da det sto at det kun var 350 meter igjen til målet ,forsto vi at et eller annet måtte være galt. Vi plottet inn søket på nytt, og ruten ble da re-kalkulert og viste oss i retning motorveien igjen. Vi visste at vi nå, når som helst, kunne få stopp, og mens vi tittet rundt oss nikket vi samtykkende til hverandre, da vi innså at det ville være «typisk» at det i så fall skulle hende her, «out of sight for anyone». Bensinstasjonen som hadde dukket opp på GPS'en nærmet seg, og da denne viste at det kun var 1 km igjen øynet vi håpet. I enden av den lange veien kunne vi skimte en del flagg, noe som kunne tyde på at det faktisk var en bensinstasjon der. Jeg kjørte så sakte jeg kunne, slik at forbruket var så økonomisk som overhodet mulig, og jubelen sto i taket da bensinstasjonen åpenbarte seg og vi kunne rulle inn til pumpe nr 5, for å fylle opp en tank jeg aldri har fylt så mange liter på tidligere.

Turen videre til Berlin gikk som en drøm, og selv med litt kø på slutten var kjøreturen fra Rostock unnagjort på ca 3 timer. Vi fant hotell Meininger i Schönhauser Allè, fikk gratis parkering rett utenfor hotellet, sjekket inn på rom 112 og så 2.omgang av 1/8-delsfinalen Tyskland-Slovakia fra fortauet utenfor en belgisk nabopub av hotellet. I Berlins gater feiret tyskerne sitt forventede avansement med måte, og vi la turen innom Kulturbrauerei for å suge til oss litt av den gjenværende stemningen. Her var et stort avsperret område som var rigget til å kunne se fotball-EM på storskjerm, men vi var sultne og partyfaktoren var litt for høy, så vi trasket videre. Praktisk talt alle fortausrestauranter viste EM, så vi valgte oss en plass der solen fremdeles holdt stand, på en trivelig indisk restaurant. Ylva sovna som en stein i vogna si, og vi koste oss med 1.omgang av Belgia-Ungarn mens vi åt deilig indisk og fråtset i nan(brød). Jeg fulge Carolin og barna hjem til Hotell Meninger i pausen og smatt ut på den belgiske nabopuben for å se Belgia maltraktere Ungarn i 2.omgang. Det tok av i gatene i takt med belgiernes oppvisning på banen. 4-0 endte det, og jeg plystret glad og ferieklar hjemover og stupte i seng på et ekstremt varmt værelse, og lengtet allerede til å våkne opp til mandags morgen i Berlin.