I dag var dagen da Berlin skulle gjøres. Etter å ha funnet en ny parkering til bilen (takstameteret utenfor hotellet begynte å gå på mandager) gikk vi i samlet tropp ut fra Hotell Meininger og nedover Schönhauser Alle. På programmet hadde vi ikke våget å sette opp noe særlig, annet enn et ønske om å gi gutta litt innføring i historien og rekke over noen historiske steder. Aller øverst på agendaen sto is, tyske pølser, god stemning og Checkpoint Charlie. Jeg hadde prøvd meg litt som historieforeleser innenfor et tema der bestefar tydeligvis hadde servert grunnfaget, og Checkpoint Charlie var åpenbart noe som fenget. Etter å ha fortalt alt jeg visste om denne Charlie, og forsøkt å pakke det inn i termer de både kunne forstå og forholde seg til, var de sprengferdige av forventning. Men først måtte vi ha oss frokost. Vi la som vanlig lista høyt og jaget det perfekte stedet, trodde noen minutter at vi hadde funnet det, bare for å bli fortalt at det var et kaffebryggeri som ønsket stillhet fordi de var i gang med brenningen og ikke kunne risikere at prosessen ble forstyrret av at de overhørte viktige detaljer pga barnestøy. Vi labbet derfor videre og stoppet ikke før vi var på en svært trivelig og fin fortauskaffe i den verste turistvrimmelen ved Alexander Platz. Det smakte utsøkt, de voksne nøt sin første riktige feriekaffe og barna helte i seg varm sjokolade som om det ble avholdt Europamesterskap også i det. Vi gjorde opp og dro oss videre mot og inn i Unter den Linden, Berlins paradegate som vi hadde lært på ungdomsskolen.

Ved Brandenburger Torvar det tid for å slå seg ned med en is. Elliot passa også på å kjøpe seg en lommebok med Berlinlogo, muligens (og egentlig svært sannsynlig) den kuleste lommeboka som lå i noen bukselomme i Berlin denne mandagen.

Nå var vi klare for Charlie. Vi gikk fra BT og ned til CC, og der nede tror jeg alle ble litt forvirret av hva vi så. For det første var det et ganske kaotisk bilde av gammelt og nytt, og helt umulig å sette inn i et historisk perspektiv. Det var tydelige forsøk på å fange historien i diverse info-områder som var satt opp rundt der, og som vi riktignok ikke tok oss tid til å besøke. Blant annet var det satt opp en del av muren her, som hadde blitt frakta fra Potzdamer Platz, noe som egentlig sammenfattet totalopplevelsen. Grensebua med rissekkene og det amerikanske flagget utenfor står der, jeg er usikker på om det er ekte, men jeg tror kanskje det fra gamle bilder å dømme. Her sto to oppstilte «soldater» og voktet grensa med våpen og poenget var at du kunne betale for å ta bilde med disse. Heldigvis skremte synet av gevær gutta, for i deres verden var jo dette det mye omtalte Checkpoint Charlie, som bestefar hadde fortalt at var ganske brutale til å passe grensa si og de så derfor ingen grunn til å hisse opp stemninga ytterligere ved å be om bilde i tillegg.

Vi slapp unna med både eurosedler og livet i behold, og la turen videre innover i gamle Vest-Berlin og litt «ørkenløs» vandring til vi ble sultne og slo oss ned for en god lunsj.

Deretter dro vi tilbake til Alexander Platz der vi rett og slett kasta bort en solid dose penger. Vi hadde nemlig sett fjernsynstårnet ved Alexander Platz på avstand hele dagen, og Elliot var veldig sugen på å ta seg en tur opp. I mangel av noe særlig annet spennende og barnevennlig gjorde vi en hestehandel og bestemte derfor at vi skulle runde av dagens opplevelser med en tur opp i tårnet. Fabian ville naturligvis også og da var det ikke snakk om at Ylva fant seg i å bli eneste barn igjen på bakkeplan. Carolin trakk vinnerloddet og gikk alene bort og satte seg i sola med en bok og en utepils, mens jeg forsvant inn i en lang kø med 3 barn konstant løpende i ulike retninger med meg etter, på en slik måte at jeg gjentatte ganger ble konfrontert med at jeg forsøkte å snike.Etter endelig å fått levert fra seg flesteparten av sedlene i lommeboka i bytte mot noen billetter bar det videre til nok en lang kø og venting på det som skulle vise seg å være en like grundig sikkerhetssjekk som på flyplassen. Til slutt sto vi i heisen som brukte imponerende kort vei på sin lange ferd opp i det over 200 meter høye tårnet. Oppe løp vi rundt tårnet 1 gang mens vi jaktet Ylva og passet på at hun ikke skulle klatre under gjerdet og legge seg ut på vindusglassene , som antakeligvis var like trygge som gulvet, men som uansett ikke hadde blitt testa ut av meg (eller noen andre i samme lokal) og som definitivt ikke var et sted det var lagt opp til at man skulle være. Når vi hadde gått nesten en runde la vi merke til at køen til heisen ned hadde startet, så vi forsøkte å stille oss i den. På de 5 minuttene jeg var på toppen rakk jeg så vidt å skimte ei bro vi nettopp hadde passert på vei bort hit.

Det begynte nå å nærme seg 1/8-delsfinale mellom Italia og Spania, og vi hadde gode grunner til å heie på Italia ettersom vi snart skulle dit, og ikke minst fordi en seier i dag ville bety kvartfinale mot Tyskland på Fabians bursdagskveld i Sottomarina, 2.juli. Vi tok raskt banen tilbake til hotellet for å legge fra oss unødvendig stæsj, og dro ut på en italiensk pizzarestaurant i nabolaget. Stor stemning da Italia avanserte med 2-0. Vi dro hjem på det varme hotellværelset for å legge barna og jeg forsvant ut for å se på England-Island i den siste åttendedelen. Jeg gikk meg en tur til Kulturbrauerei for å sjekke stemninga her, men da denne var på det jevne valgte jeg å dra hjem i pausen, for å se Island slå ut et nok en gang så patetisk England 2-1 sammen med Carolin.

På tirsdag var det på tide å reise videre til Seefeld i Østerrike, og vi inntok frokosten på spesielle, men knallgode Zimt und Zukker nede ved Spree før vi la i vei på den vel 6 timer lange kjøreturen.