Etter å ha nytt dagene i Kroatia med sightseeingturer, både av den bedagelige (sykkeltur i pulssone 1) og den mer heseblesende (rallycross i fjellheimen) sorten, merket vi at vi hungret etter litt større strender, litt finere sandkorn og litt annerledes matkultur. All den tid vi også burde vende bilen og sette kursen nordover, falt valget på den lille kystbyen Sottomarina ved Chioggia, nordvest i Adriaterhavet.

Mange av de beste ferieminnene mine fra barndommen var fra nettopp dette stedet, der vi ferierte både sommeren 1986 og 1988. Jeg var litt usikker på hvor smart det var å vende tilbake, med tanke på at jeg fort kunne tråkke bort gamle spor og minner og risikere å erstatte de med noe helt annet, men det fikk stå sin prøve.

Kjøreturen fra Bol starta veldig fint. På ferjeturen inn til Split logga vi på nettet og det første som møtte oss var synet av Alexis Sanchez iført en splitter ny pumadrakt med Arsenallogo på brystet. Du verden. Praten gikk livlig i bilen på vei nordover Kroatia, vi ble bedre kjent med denne Sanchez og før vi ankom Rijeka hadde han allerede blitt guttas nye favorittspiller og ingen av oss kunne skjønne annet enn at Arsenal nå ville vinne ligaen med 10 poeng. Minst!!!

Ruset på de gode nyhetene og den hyggelige passiaren freste vi ut av Kroatia, over en liten flik av Slovenia og inn i det varme, sjarmerende og deilige Italia. Allerede før vi passerte Trieste hadde Carolin og jeg blitt enige om at det var DETTE som var HJEMME. Nå høres det litt ut som vi ikke har trivdes i Kroatia, men det er så langt unna sannheten som det kan få blitt. Det er bare det at følelsene og forelskelsen til Italia har en tendens til å vekkes til live ganske så umiddelbart etter ankomst.

Vi kjørte videre uten særlige stans og nådde Sottomarina allerede kl 15 (fredag 11.07). Vi la oss inn på Hotel Ideal for 6 netter, et hotell som scoret lavt på snobbefaktor og antall gjester med duckface, men som til gjengjeld la lista høyt for god service og beliggenhet.

Rett over gata for hotellet lå stranda, og på stranda var det både basseng og tivoli. Dagene i Sottomarina var behagelig monotone; vi starta dagen med hotellfrokost, dro på stranda eller til bassenget og av og til tok vi oss en sykkeltur til Chioggia. Vi spiste pizza omtrent hver dag og dro på tivoli omtrent hver kveld. Puh!

På søndag var det VM-finale mellom Argentina og Tyskland. Det morsomme var at de samme landene også spilte VM-finale for 28 år siden, og da ladet jeg opp til kamp med å spille fotball med bruttern og en gjeng italienere på grasset utenfor feriestedet vi bodde. Jeg husket ikke navnet på stedet vi var, ei heller hvor det lå, men etter å ha forhørt meg litt i resepsjonen på hotellet vårt fikk jeg noen direksjoner mot et område han antok det kunne befinne seg. Vi hev oss på syklene og dro i vei nedover strandgata.

Etter å ha surra og sykla og jabba og gitt opp ganske ofte, kom vi til slutt inn i et område som kunne ligne på noen av de bildene jeg stadig får av barndommen når jeg lukker øynene og tenker på Italia. Jeg tok de bildene på alvor og fulgte den lille veien med stadig økende spenning, helt til det ut av intet åpenbarte seg en port, akkurat den samme porten som stengte gata ved feriestedet for 28 år siden.

Og skiltet som hang over lot minnene strømme på; Welcome to Nova Marina. Det var jo selvfølgelig det det het.

Befriende lite så annerledes ut. Det var de samme leilighetsblokkene, og fra der jeg stod kunne jeg like gjerne holdt et fotografi fra 1986 og ikke evnet å finne fem feil. Men når jeg gikk lenger ned i gata så jeg endringene klarere. Kontoret til vår gamle vertinne Ulla hadde blitt både større og freshere, på fotballbanen var det blitt lekepark i den ene enden, mens de hadde fått på plass ordentlige mål med nett i den andre. For 28 år siden måtte vi ta til takke med sandaler til mål (men de funka å score på de også). De aller største forskjellene fant vi på høyre side av strandpromenaden, der det tidligere var åkre og uutnytta mark. Her var det nå to tennisbaner, 3 svømmebasseng og en liten bar. Men det passet. Det sto i stil med resten, uten å bli for prangende, for lukseriøst eller for kaldt. Det var i det hele tatt et fenomenalt sted, som hadde greid det kunststykke å beholde sjarmen og samtidig supplere med enda flere goder. Terningkast 6!

For å sette prikken over i'en og slutte ringen og det som var ble Fabian og jeg invitert med på å spille fotballkamp. Norge, bestående av Fabian (6) og Rune (37) mot Italia, bestående av 3 unge gutter fra ca 5 til ca 8 år. Italienerne dro i land seieren med 5-2, etter å på sedvanlig italiensk vis ha "limt" fast en mann i målet og utnytta overtallssituasjonen ved å lokke oss frem på banen for så å sette inn det dødelige stikket i det vi mistet ballen. Varmen talte også i disfavør av nordmennene. Det var uutholdelig varmt, og banens eldstemann ble oftere sett i posisjoner med hodet i knehøyde, gispende etter både luft, vann og potensielle innbyttere. Kampens prestasjon var det likevel vi som sto for. Et nydelig raid av den gamle nedover ytre venstre ble fulgt opp av en like nydelig pasning bakover (Lato-ish), i retning Fabian som møtte ballen på direkten med en klokkeren bredside som utmanøvrerte forsvareren og fant den knøttlille åpningen som keeperen aldri hadde klart å lime igjen. På sidelinjen sto forbløffede italienske besteforeldre og påsto de ikke hadde sett lignende scoringer på denne gressmatta på nesten 30 år. Selv om vi tapte, ble kampen en snakkis utover kvelden, og hele sulamitten av opplevelser denne søndagen var så vidunderlige for meg at jeg blir svært overraska om jeg skulle late til å ha glemt dem når VM-finalen på nytt skal spilles om 28 år.

Antakeligvis mellom Tyskland og Argentina.