Endelig var dagen kommet og selv om vi nå hadde hatt ferie sammen i 5 uker er det noe spesielt med den dagen du har billett på et fly som skal ta deg avgårde til et annet land, et annet språl, en annen kultur og et nytt eventyr. Gutta våkna tidlig, proppfulle av forventninger. «Når skal vi dra??»

Vi kjørte tog fra Sande til Torp og fløy Norwegian fra Torp til London, men da vi nesten hadde kommet frem spraket det i mikrofonen og kapteinen ville informere om at vi dessverre hadde problemer med å få landet flyet pga en «ekstrem trafikk» i flyplassområdet. Jajavelnei.

Vi fikk beskjed om at vi skulle legge oss i lomme 1 , litt syd for London, og vente på klarsignal. Dette sammenfalt med et durabelig drittvær og tåka lå så tett på flyet og luftlommene rant så tett på at pulsklokka mi begynte å nærme seg alarmnivå. «Vad då och s***? Jag såg ett annat flygplan rätt bredvid!! Typ militär eller något sånt!» lød det fra setet bak meg, der Carolin satt med Ylva på fanget og Fabian ved siden av seg. Det hjalp definitivt ikke på mine nerver og da kapteinen igjen kom på høyttaleren begynte en gjennomgående analyse av hva jeg hørte. Var ikke dette en litt mer stresset utgave av kapteinen? Han avbrøt seg selv der? Var det fordi han plutselig skvatt da han så et nytt fly??? Kommer han til å brøle snart? Har han i det hele tatt kontroll? Jeg aner ikke hvor denne plutselige angsten kom fra, men for første gang i et fly følte jeg meg direkte utrygg. Lettelsen var stor da det endelig lettet litt og vi kunne se bakken under oss. Vel nede på bakken var jeg brått blitt mitt overentusiastiske jeg igjen og spratt opp av setet og gliste et «Welcome to London!» til mine glade barn, som fremdeles var lykkelig uvitende om det (sikkert ikke-eksisterende) flydramaet :)

Vi kastet oss på første tog til Victoria Station og tok deretter Victoria Line opp til Finsbury Park. Elliot ville kjøre buss og sitte på taket som han sa, men det fikk drøye til dagen etter. Her skulle vi kjappe oss opp til Highbury for pappa hadde ikke tid til å vente.

Da vi steg ut av Finsbury Park Station satte det i et durabelig regnvær og vi som hadde pakka så lett vi bare kunne hadde selvfølgelig valgt å la alt som kunne verne oss mot nedbør bli igjen hjemme.

Carolin er ganske så populær i Arsenal-land og da jeg kastet et blikk bakover på fortauet for å se om troppene fulgte på , så jeg at hun og Ylva trillet i et bedagelig tempo ved siden av en lokal gentleman som holdt et parasoll-lignende objekt over dem. Denne insisterte på å følge jentene til vi var fremme hos conciergen på Highbury Stadium Square.

Conciergen holdt til i den gamle hovedinngangen og bysten av Herbert Chapman voktet fremdeles entreen, som den også gjorde da den samme entreen ble frekventert av spillere og ledere av verdens mest fornemme fotballklubber som besøkte på Highbury Stadium.

«I've got an agreement with Mr Iain Whitfield» sa jeg. «I have been informed that I could pick up the keys to his flat here!»

«Jajamensan, just det. Det er inget problem alls. Lägenheten är upp mot South Stand, du går ner trappan och följer på rakt uppover Avenell Road. Ha det så trevligt»

Verden er som kjent liten, og conciergen, som hadde fanga opp at det var svensker i selskapet, benyttet sjansen til å friske opp språkkunnskapene han tilegnet seg da han bodde i Stockholm på 90-tallet.

Vi fant fram til leiligheten som lå på gamle Clock End, riktignok med vindu ut mot Clock End så vi var ikke på «historisk grunn» i så måte, men med litt godvilje kan vi kanskje si at kjøkkenbenken var to etasjer over den gamle Gunners Shop.

Leligheten var overraskende bra, ny og fresh naturligvis, men stor nok til å huse oss alle komfortabelt. Den bar preg av at eieren var mye ute og reiste og av møbler , innredning og bilder å tolke var Afrika det yndede reisemål.

Carolin tok ansvar for å innlosjere oss mens jeg, ganske frivillig, tok på meg ansvaret med å gå ut å handle for helgen. Jeg passet på å legge turen innom Highbury Wine Shop på toppen av Blackstock Road , en shop jeg alltid har passert i et annet ærend og som aldri riktig har tatt meg tid til å besøke. Denne gang hadde jeg nesten for god tid, og jeg ble stående vel og lenge å beundre sortimentet av øl og vin. Selv BeerLao hadde de her, en øl som så godt som kun selges i Laos og bare der. Etter å ha latt både BeerLao'n og diverse andre flasker falle i handleposen gjorde jeg opp og gikk raskeste vei i retning Emirates Stadium, der det finnes en Tesco Express. Det skal godt gjøres å finne en triveligere handlerute.

Hjemme igjen var det god stemning, gutta hadde bada og vi stekte pizza og nøt kvelden og jeg prøvde å ta innover meg at jeg skulle sove der jeg skulle , og våkne opp til lørdag og kun 500 meter unna Emirates Cup. Disse 500 meterne skulle jeg gå i sakte tempo, for en del av de skulle tilbakelegges på den gamle matta, blant annet over der Henry stod da han tverrvendte med en chip og en påfølgende volley som blafra i mål mot United for 15 år sida. Mektig.

Fabian og jeg varma opp med å se noen Bergkamp/Henry-videoer på YouTube, for å finne «spots» på banen som vi skulle finne dagen etter og forsøke å gjenskape scoringene.

Det var ikke så enkelt. De har gjort minimalt for å la noe minne om den gamle matta , og de har delt den opp i en rekke kvadrater som er avgrenset av viltvoksende siv, usjarmerende glassmontere fylt med vann og litt tidsriktig og «kald» belegningsstein. Parkbenkene står plassert i symmetri med hverandre, men miljøet rundt er såpass kaldt at vi aldri så det benyttet av noen. Det var tomt. Ubehagelig tomt.

Det var derfor umulig å leke gamledager med Fabian og Elliot og litt trist var det, men det var ikke verre enn at jeg kunne løfte blikket litt og få tilbake følelsen av å sitte på tribunen og kikke rundt meg , på East Stand , West Stand og North Bank. Clock End var naturligvis verre å se for seg, med fraværet av de malplasserte, men akk så severdige VIP-boksende ruvende over en sped liten tribune.

Etter et skarve kvarter var min historieleksjon over, jeg tror nok ingen satt igjen med noen minnerik kunnskap, men for meg var det jo greit å få det ut. I Highbury Hill, gaten utenfor, skottet vi ned mot den legendariske stasjonsveggen som kunne informere om at dette var Arsenal Tube Station. Vi la da merke til at gatene allerede begynte å rigges til kamp, så vi la turen om Gillespie Road og gikk runden inn mot Emirates.

Vi hadde vært litt slappe mtp billettbestilling til kampene og antok at siden det var treningskamp kunne vi bare møte opp på stadion. Skuffelsen var derfor enorm da vi ble fortalt i billettluka at de ikke hadde annet enn separate billetter igjen. Etter å ha kjørt alle triksa i boka om sesongkort-innehaveri, Junior Gunnere, fly fra Norge etc og steinansiktet fremdeles ristet på hodet, ble skuffelsen eksponert i form av tidenes kollektive hakeslepp og hodeheng. Haka og hodet ble først løftet igjen da vi skvatt av at det banka på ruta til billettkontoret, og snart fant vi ut at bankinga ble utført på innsiden av kontorlokalet av en mann som åpenbart hadde fullmakt til å gjøre noe «utenom det vanlige». Han signaliserte at han skulle ta en telefon og da det like etter kom et «tommel opp» fra samme kar ble stemninga høy på utsida. Vi skulle sitte lavt på langsida, og viktigst av alt - vi skulle få sitte sammen. Nå var det fremdeles over 4 timer igjen til kampstart og det var lørdag, og siden det var lørdag var det også stormarked i Camden Passage ved Upper Street, så vi gav oss i vei mot Holloway Road. Nå skulle Elliot få kjøre buss.

Vi hoppa av ved kirken i Upper Street og starta med en medbragt lunsj i kirkeparken. Alle fikk spist seg mette på billigste måte, sola skinte og lykken var total. Vi nøt Upper Street og vi nøt livet ellers, og når vi nyter så innmari og det samtidig er sommer er veien kort til innkjøp av is. Vi fant en herlig italiensk isbar like ved favorittlekebutikken After Noah og trasket så med dansende steg i retning Camden Passage Market.

Klokka begynte nå å dra på, og vi besluttet at vi måtte ta kjappeste buss tilbake for å rekke innom leiligheten og litt rask pre-match food for matchen. Arsenal skulle møte Lyon og vi kunne ikke overlate noe til tilfeldighetene til denne viktige treningskampen.

Stemninga utenfor stadion var ganske så lik en vanlig kamp, og når vi kom over broa og skulle finne veien til inngang S var det tydelig at det allerede var stor stemning inne på stadion. Adrenalinet pumpet, vi fant inngangsdøra og ikke lenge etter satt vi ringside, 7 rader unna matta. Utrolig!

«Wow, jeg kan jo nesten ta på Özil» sa Fabian da tyskeren sto i posisjon til å motta et innkast langs venstrekanten. Elliot var tidvis like ivrig , mens Ylva syntes det var morsomst å se motsatt vei enn der spillet foregikk. Etter 90 minutter med praktfotball og 6-0 seier var stemninga like høy og vi tok oss god tid til å forlate stadion - vi hadde jo uansett ikke rare veien å gå før vi kom hjem.

På søndag var det også Emirates Cup, men vi fant ut det vanskelig skulle gå å toppe opplevelsen fra lørdagen. Samtidig ønska vi ikke å forsøke å gjenskape dramaet i billettluka en gang til, så vi besluttet å ta tube'n ned til Covent Garden og gå på Transportmuseet i stedet.

Transportmuseet er noe vi har hatt på agendaen også på tidligere turer, men siden det i dag var drittvær passa det spesielt godt. Selve museet var mer lærerikt enn underholdende og passa nok eldre barn og voksne i litt større grad enn våre. Det ble mest til å løpe gjennom t-banevogner fra ulike tider uten helt å legge merke til utviklinga. Det regna bøtter og det var liten vits i å henge noe særlig utendørs så vi tok t-banen hjem og dro på Bank of Friendship og så første omgang mellom Arsenal og Wolfsburg. I 2.omgang dro Elliot og jentene tilbake til leiligheten for å lage middag, mens Fabian og jeg så 2.omgangen på The Gunners Pub. Arsenal vant 1-0 noe som betød at vi hentet hjem bøtta. Emirates Cup-bøtta altså.

Vi dro hjem til middag og pakking - vi skulle jo tross alt forflytte oss neste dag - og etter endt pakking og barnelegging koste Carolin og jeg oss med en flaske vin og playlist med Travis, Coldplay og Keane som tema. Du verden for en stas avslutning på en stas weekend.