1. Etappe: Kaffe og sjokolademelk

Alarmen hamra løs allerede klokka 4.45, men i morges var det heldigvis ikke Lysaker og rushtrafikk som sto på agendaen.

Den nybakte 6-åringen og hans lillebror spratt vel ikke akkurat opp av sengene sine, men du verden så fort de fant humøret. Vi var i bilen allerede en time senere og hadde enormt god tid til oss å være.

Båten skulle ikke gå fra Larvik før klokka 8 og vi hadde til og med nok tid til å stoppe langs veien for å kjøpe kaffe, hvilket vi likevel ikke gjorde fordi vi ville nyte den første rykende ferske, doble espressoen på båten. I oppladningen til ferien hadde Elliot og jeg lengtet til feriestart ved å minne hverandre på at når vi endelig kom på båten skulle Elliot drikke sjokolademelk og pappa drikke fersk kaffe, helst fra Costa Rica. Vi hadde til og med forberedt oss så godt vi kunne ved å forhåndsbestille bord til buffetrestauranten, men det var åpenbart at ingen fra Color Line hadde fanget våre spede og lavmælte bønner, for alt de hadde å by på var stuevarm melk uten sjokolade og traktekaffe fra en automat som neppe hadde blitt rengjort på et par tusen kaffekopper. Men ellers var maten god. Og båten hadde tax-free butikk, så surheten satt ikke altfor lenge i kroppen.

I planlegginga hadde vi vært litt usikre på hvor langt vi kunne regne med å kjøre, så vi forhåndsbestilte ingen hotell, men ble enige om å se an sult, humør og søvn. Hamburg var greit, Göttingen ville være prima og et eller annet sted i mellom var realistisk.

Jeg starta å kjøre fra Hirtshals, men ble brått lammet av en uhelbredelig trang til å hvile øynene, så Carolin overtok allerede litt nord for Århus. Med innbitt mine og stålgrep rundt rattet raste hun nedover Danmark, over tyskergrensa og gav seg ikke før vi var så sultne at vi måtte trygle og be henne om å stoppe, i nærheten av Rendsburg.

Tyskland er fascinerende i sin ryddighet og struktur. Nesten alle veistopp er bygd opp over samme suksessformel; først en bensinstasjon, en pølsebod i midten ("wursthütte") og til slutt en restaurant med en liten lekepark. Vi raste videre, milene for avsted i samme tempo som fotballer farer forbi Hugo Lloris, og plutselig var vi i Göttingen.

Klokka var blitt like over 9 på kvelden, men stemninga i bilen var fremdeles like god. Gutta var overnysgjerrige på å sjekke ut byen, og etter å ha lagt oss inn på det supertrivelige herberget Hostel37 midt i byen, stakk vi avsted ut i de Göttingske strasser, fant en koselig pizzarestaurant og feiret lykken, harmonien og den perfekte starten på ferien.


2. Etappe: Bot, bedring og banen til Robben