Hei! Først av alt: beklager at det tar så lang tid mellom oppdateringene, men vi har så mye gøy at vi ikke har tid til å sitte framfor pc'en! Det er vel egentlig bare et tegn på at vi har det bra? Og sannheten er at Tine brukte 1 ½ time på et innlegg for 2 dager siden, men det ble sletta så motivasjonen for å skrive har ikke vært helt på topp, hehe.

Vi har gjort og sett en hel del ting siden sist. Vi har blant annet besøkt:
- Sedona, en vakker grønn dal med røde fjell rundt, ferieparadis for amerikanske familier.
- Grand Canyon, som er akkurat som i filmene og bildene man har sett, helt magiskt!
- Williams, en liten by og et knutepunkt for de som skal til Grand Canyon.
- Seligman, en enda mindre by med masse rare butikker, cafeer og lokale mennesker.
- Oatman, en Westernby i fjellene med esler i gatene.

Sedona er en liten turistby lengst ned i en vakker grønn dal, med masse røde fjell og berg rundtom. Veldig mange amerikanske familier reiser hit på helger og det er tydligvis også hit par reiser for å forlove seg! Neida, ikke vi men i løpet av få timer møtte vi to par som hadde forlovet seg samme kvelden! De var ganske gammeldagse i sitt syn på bryllup, giftermål og forlovelse og hun ene var 29 år og syntes virkelig det var på tide at hun fikk en ring på fingerenJ Å være samboere er nok en veldig skandinavisk ting, og de vi snakker med forstår ikke helt hvorfor vi ikke er gift. Uansett det var et stort sidespor fra selve Sedona.

Det er en vakker, svingete og bratt vei nedover i dalen, og landskapet blir bare grønnere og grønnere jo lenger nedover vi kommer. Lengst ned i dalen renner Colorado river, og tilbyr fisking, bading og rafting til alle turistene. Byen ligger midt blant de røde fjellene, og ved solnedgang forandres lyset i hele dalen og blir nesten magiskt. De har cowboyshows, mange cafeer, puber og restauranter i tillegg til alle turarrangørene som tilbyr jeepsafarier, rideturer i solnedgang og rafting. Vi lot oss ikke friste av alle disse tilbudene, men lot oss heller sjarmere av selve byen. Vi bodde på et fint hotell litt utenfor sentrum, men det gikk gratisbusser frem og tilbake. Vi koste oss i svømmebassenget og på ettermiddagen fant vi veien inn til den lille byen. Vi spiste buffalosteak og fersk ørret rett fra elva, og fikk servert margaritas med saft fra kaktus. De elsker sine margaritas i dette landet, men man bør ikke drikke for mange! Vi lot oss friste siden det var lørdag men forstod lite da alt stengte i 21 tiden på kvelden... Vi fant tilslutt en bar som var åpent til klokka 22 der vi kunne sitte på en uteterrass og se på fullmånen over fjellene. Tine kom i kontakt med en gutt på 24, Jeff. Han var på helgetur i Sedona med kjærsten sin, eller forresten forloveden sin, for nettopp, de hadde nettopp forlovet seg! Vi hadde en hyggelig prat alle 4 og de hadde vært der før og forklarte at ville man fortsette kvelden måtte man ta seg til West Sedona der barene var. Der var det tydligvis mange lokale der og ikke spesielt mye å hurra for. Vi snakket en del om Europa og hva man bør se siden de skulle dit i september i 3 uker. Vi forlot det søte paret for å begynne på gåturen hjem siden siste bussen hadde gått.

Halvveis nede i veien hørte vi livemusikk og som vi alltid gjør fulgte vi musikken. Dette har satt oss i rare situasjoner før (som demonstrasjonstog i København, mot klimatoppmøtet) og så ble det også denne kvelden! Det var en ordentlig lokal bar vi fant og utenfor hang det cowboys. Inne spilte 3-mannsband klassiske rockesanger og noen turistjenter danset vilt mellom bordene. Planen var at vi bare skulle ta en Bud før vi fortsatte reisen hjemover. Plutselig reiser en stor neger seg med marinehatt og en saksofon i hånda. Han var tydligvis en lokal kjendis for folk begynte å klappe villt og han fikk selvfølgelig lov til å jamme med bandet. Han tok over hele showet og stemningen var på topp. Så fant vi et tomt biljardbord som bare ventet på oss og her kom Tine i snakk med Maggie. En stereotypisk amerikansk jente, kjempesøt, som selvfølgelig hadde blitt forlovet samme kveld! Mannen hennes snakket med 2 andre i baren og var tydligvis opptatt så hun hadde masse tid til å spille sammen med oss. Under spillets gang dukker plutselig den saksofonspillende negeren opp også og vil leke med oss! For en kveld, haha!! Helt fantastiskt. Paret skulle videre til West Sedona og hadde full bil så vi trasket videre hjemover, noe vi var glade for dagen etter!

Vi tok et bad i et vannhull ved elva før vi suste videre mot Grand Canyon dagen etter. Ved vannet hadde familier tatt med seg piknikk for å tilbringe hele dagen her. Både voskne og barn klattret oppover i fjellklippene for å hoppe ned i vannet, den ene høyere enn den andre. Vi nøyde oss med å doppe tærne i det kalde friske vannet før vi satte oss i bilen igjen.

På veien mot Grand Canyon fikk vi mange fine utsikter utover Oak Creek Canyon. Vi kom gradvis tilbake til det flate, tørre landskapet vi var kjent med, med en kaktus innimellom. Det er rød sand så langt vi kan se med noen fjellklipper her og der. Vi kom tilsutt frem på ettermiddagen og Grand Canyon er akkurat slik man har sett på filmer og bilder, bare enda mer magiskt. Vi brukte lang tid på første utsiktspunktet på bare å suge till oss utsikten, og det utrolige ved å se utover verdens største dal. Her handlet vi også i en liten butikk hvor vi møtte en eldre mann vars bestemor var norsk (det er de alle). Han snakket og snakket om hvor fint Norge var og at han ville tilbake, og han glemte helt at han stod i kassa. Køen bak oss ble bare lenger og lenger og vi følte oss litt forlegne som fikk denne oppmerksomheten.

Vi kjørte videre langs Desert View som er veien som går langs kanten, bortover mot Grand Canyon village. Vi koste oss masse på utsiktspunktene og ved et tok vi med oss litt mat og teppe og satt og bare nøt av utsikten. Selvfølgelig kom det stadig vekk en amerikansk familie som hylte og skrek og stelte seg rett framfor oss for å ta bilder selvom de hadde kilometervis med andre steder å stå. Det må jo være noe spesielt med akkurat det stedet vi sitterJ

Vi kom frem til hytta i skogen vi skulle sove i klokka 18, fikk raskt i oss litt mat før vi igjen satte kursen mt et utsiktspunkt for å se solnedgangen. Og for en solnedgang! Det var litt skyer , men rett før sola gikk ned forsvant skyene og vi fikk et vakkert solskinn som farget fjellene enda rødere enn tidligere. Samtidig så tordet og lynte det på andre siden av dalen. På veien hjemover kjørte vi forbi flokker med hjorter som trasket over veien. De har også fjelløver i nasjonalparken, men de fikk vi ikke sett heldigvis.

Dagen etter gikk på tur. Man kan gå hele veien ned til elva lengst ned i dalen, men da må ma bestille overnatting et halvt år i forvei siden man ikke kan gå frem og tilbake samme dagen. Vi nøyde oss med en av de tilrettelagte stiene langs klippekantene for å nyte det siste av utsikten før vi reiste videre. Halveis begynte det å lyne og tordne og vi forstod att det hastet med å komme oss til bilen før stormen kom. Vi kom oss så vidt i dekningen i ett hus før regnet øste ned, og huset vi hadde funnet var tilfeldigvis parkvokternes hovedkvarter. Her ble vi sittende i en times tid å bare se på stormen utenfor før regnet endelig avtok litt og vi kunne komme oss til bilen uten å bli helt gjennomvåte.

Etter Grand Canyon overnattet vi i en liten, men koselig by som heter Williams. Dette var den siste byen på Route 66 som ble forbikjørt av motorveien. De kjempet lenge i mot, men byen har likevel klart seg bra da det er et knutepunkt for turister til Grand Canyon. Mange overnatter her, og det går også et turisttog herfra til nasjonalparken. Vi bodde på det eldste hotellet i byen, fra 1892. Det spøkte helt sikkert her, men vi koste oss hos mannen som eide hotellet og som hadde svensk familie. Vi spiste til live countrymusikk og så på cowboyene. Vi rakk også en øl på en ekte 50-talls diner med et eget lokalt bryggeri.

Dagen etter kom vi tildig til den søvnige lille byen Seligman. Vi var usikre på om vi skulle overnatte her, men damen som lagde super espresso gjorde oss overbeviste. Vi er på stadig jakt etter sterk, god kaffe og da vi så skiltet på den rare cafeen og turistbutikken hennes om espresso løp vi nesten inn. Hun anbefalte motellet på andre siden av gata, og det var virkelig bra! Vi fikk et James Dean rom, med kjøleskap og mikro for 50 dollar. I tillegg hadde vi en stor balkong vi kunne sitte på. Etter å ha utforsket alle de rare butikkene og cafeene i byen satt vi her på ettermiddagen og slappa av. Da kom det et par i 50-års alderen fra California og slo seg ned for en prat. Han hadde mistet jobben sin for ett år siden pga finanskrisen. Dagen etter ringte en kompis å spurte om han ville være med å reparere vanntanker i småbyer i Arizona. Dette takket han ja til men innebærer at han kun er hjemme en gang pr måned for å se kona og de 2 døttrene sine på 20 år. Han bor på motels og reise rundt. Kona var lærer så hun hadde 8 ukers ferie nå som hun brukte til å være sammen med mannen. Atter igjen fikk vi en liten refleksjon og vi fikk forklart for oss at grunnen til at alle de nedlagte cafeene, dinersene og motellene vi har reist forbi er stengte er pga finanskrisen.

Vi forlot paret for å spise middag på en av de to restaurantene byen har å tilby. Etterpå våget vi oss inn på den lokale baren the Black Cat. Her satt det et turistpar fra Hellas, en meksikaner og 3 lokale rednex i tillegg til bartenderen. Den ene rednexen begynte raskt å snakke med oss. Han het Dan, var en arbeidsløs snekker som drakk litt for mye. Han bodde sammen med broren sin, Ben som var bartenderen denne kvelden. Ben var en reservert, veletablert og gift. Han hadde bodd i Minnesota, men da finanskrisen kom flyttet han til Seligman pga jobb (og for å ta seg av broren sin tror vi...). Dan, rednexen prata på om at Bush hadde ødelagt landet hans, og at O Bama ikke hadde gjort det så mye bedre. Han hadde hatt en dansk kjæreste (som ikke likte temperaturen i Danmark) som militæret hadde "tatt". Nå gjør hun 8 års militærtjeneste i Afganistan for veldig lite penger. Han var en reflektert person med tydelig syn på politikk og velferd. Det er alltid interessant å møte disse menneskene med sine historier. Det var tydelig at broren hans, Ben var glad i han, men skammet seg litt for han. Dan fikk servert øl av broren sin, og stadig sjekket Ben til oss at det var okei at han satt der. Det samme gjorde Mexicanern som virket som en slags sjef/sheriff i byen. Servitøren vi hadde hatt tidligere på kvelden kom også innom, tok to drinker og kjørte hjem i sin pick-up. Vi spurte om det var helt okei i USA. Svaret var ganske enkelt: blir man tatt er det fengselstraff, men i Seligman har man ikke politi så alle gjør som de vil. Dette gjorde oss litt skremte og gjorde at vi var ekstra forsiktige når vi gikk hjem til motellet litt senere. Vi fikk også svaret på hvorfor alle har pick up: det er symbolet på frihet.

Plutselig kommer det en stor gjeng med indianere inn på baren. Vi hadde tidligere fått forklart at indinaere ikke har det enzymet i kroppen som behøves for å bryte ned alkohol, noe som gjør at de lett blir alkoholikere. De tåler heller ikke den vestlige maten og gjør de ekstremt overvektige. Om dette med enzymet stemmer vet vi ikke helt sikkert, men det synet som møtte oss når de dundra inn døra var urovekkende. Alle var store og tjukke og tydelig berusa. Det ble også en rar stemning i baren blant de som var der, og det var tydelig at det ikke var helt ok at de var der. Han som sjefen for gruppa gikk fram til mexicanern for å bekrefte at det var ok at de var der, og Ben sjekket med oss at det skulle bra. Veldig merkelig for oss. Ronny ble raskt bestevenn med høvdingen og Tine fikk en ny mexicaner etter seg som hadde sitti i fengsel i 19 år. De var overlykkelige for at vi ville snakke med de siden det ofte ikke var tilfellet og de åpnet opp sine hjerter for oss. Vi har etterpå snakket litt om hva det er som gjør at vi alltid havner i disse litt merkelige situasjonene, og hva vi gjør. Mennesker må vel merke at vi er åpne og vennlige, men likevel interesserte. Vi hadde en hyggelig kveld, og atter igjen fått noen nye refleksjoner. Dan sa hele tiden til oss at vi var heldige fordi i Europa er vi enten 100 % norsk, eller svensk, eller spansk etc, men i USA er alle litt av alt, og at det er det som skaper problemene. Vi fikk ihvertfall en smakebit på raseforskjellene i landet og hvordan det fungerer i virkeligheten.

Dagen etter reiste vi igjennom en liten by oppe i fjellene som heter Oatman. Det er en ekte westernby hvor eselene går frie i gata, de har cowboyshow i gata, og det finnes en saloon der vi fikk servert litt lunsj. En helt merkelig opplevelse, men det beste var likevel reisen dit. Veien slingret seg på smale veier oppover i fjellet og vi fikk fantastisk utsikt utover dalen.

Vi overnattet i Kingman, et knutepunkt for mennesker som skal til Las Vegas. En by vi fikk lite forståelse for egentlig, men vi fikk oss et godt måltid på en italiensk restaurant, og bodde bra litt utenfor byen.

De 2 siste dagene har vi vært i Las Vegas, og for en opplevelse! Men det får vi nesten fortelle om senere siden det krever et helt eget innlegg. Nå skal vi til Los Angeles og avslutte vår Route 66 reise i dag. Det blir en lang reisestrekke i dag, og det er ganske vemodig å vite at vi er ferdige med alle småbyene, de lokale barene og de hyggelige menneskene på veien. Nå venter en uke med storbyer før vi er på vei hjemoverJ