Velkommen til Cowboyland!

Vi ville se rednexer, bygdetullinger og cowboyer, og det får vi!
Vi befinner oss nå endelig i road-movien som vi håpa på, og det er akkurat slik! Vi føler oss litt som Thelma og Louise som sover på møkkete, ekle og nedslitte motel, vi spiser på diners med superhyggelige servitører, hvor bordene er rakklige, og det er inngrodd fett på gardinene.

Etter St Lois fikk vi vår første motelopplevelse, og vi både elsker og hater det på samme gang. Det er helt surrealistisk å ta inn på et helt nedslitt motel som tydelig har sett sine glansdager for mange år siden. Det er brennmerker fra sigaretter på sengeteppet, selvom rommet i dag er røykfritt. Bilen kjører vi helt opp til døra og i løpet av kvelden og natten hører vi flere biler som ruller opp ved siden av vårt rom. Når vi våkner står det bare pick-uper utenfor og vi lurer på hvor alle disse pick-up kjørende mennene er på vei og hva de har for erendet? Første motellet var Motel Munger Moss. En eldre dame møtte oss med et smil, og vi benyttet oss av svømmebassenget. Ikkenoe luksusbasseng akkurat, men når det er 35 grader klokka 20 på kvelden hopper vi gladelig i ett slitt betongbasseng med gråe plaststoler rundt bassengkanten. Motellet lå ved en liten by som heter Lebanon, rett før Tulsa, og er med på lista over klassiske motel man bør overnatte på. Alle motel ligger selvfølgelig utenfor bykjernen, og det er alltid et stykke og ta seg inn til sentrum, derfor blir det ofte til at vi spiser på den nærmeste lokale cafeen, puben eller dinern som finnes. Det var også tilfellet i Lebanon, og det nærmeste var en nedslitt dinern. Det første som møter oss når vi åpner døra er røyken. Det er båser i oransjkledde skinnseter og synet av 7 lokale mennesker som alle snur seg om for å stirre på oss. En servitør i typisk servitørforkledet kommer løpende frem til oss med et bredt smil og spør om vi vil sitte på nonsmoking. Selv om vi gjerne ville sitte og se på de lokale med cowboyhattene og med siggen i minviken så takker vi ja, da vi nesten ikke får puste i den tette røyken. Vi blir derfor plasert helt alene i "spisesalen". Heldigvis kommer det noen flere par litt senere, også lokale.

Maten betalte vi 100 kroner for oss begge og da fikk vi salat, en stor porsjon mat med fritt valg av potet (potetmos, stekte poteter, pommes frites eller en masse andre typer av frityrstekte sorter), kjeks, brød og alkoholfri drikke. Til tross for det inngrodde fettet på gardinene, de oppflerrete røde skinnsetene, og de hakkete slitte plastkoppene så smakte maten fantastisk og servicen over all forventning. Og etter denne første opplevelsen har det blitt mang slike måltider. Vi møter damene og jentene som serverer oss som alle har sin historie, som jenta som var på vår alder i den lille byen Vinita. Hun hadde dagen før på jobben i den lille dinern alene ta seg av en fyllik som kom inn og lagde bråkk. I tillegg hadde ha kastet opp over hele gulvet. Senere viser det seg at hun kommer hjem til mannen sin som sitter på ræva foran tv'en uten å ha noen jobb å gå til. Vår servitør kommer hjem og begynner på husrengjøringen. Hun er i tillegg altfor tjukk for sitt eget beste og puster og peser når hun serverer oss. Hun har en far som er syk som i tillegg må forsørges. Det er mange slike skjebner vi møterpå veien gjennom småbyene som stadig påminner oss om at vi er heldige som bor i det landet vi gjør med et velferdssystem som fungerer. Det er tøft å vokse opp på landet om du ikke flytter til en annen by for å ta en utdannelse.

Route 66 har for oss alltid hatt ett glamorøst rock n roll preg over seg. Det er en stor del av USA's historie som vi stadig passerer og ser ut av bilvinduet. Det vi nok ikke var helt forberedde på var at dette er ganske så mye mer melankolskt og litt trist en hva vi hadde tenkt. Visst så sover vi på motellet som Elvis alltid sov på når han var i den lille byen Clifton, og vi ser stadig spor av storhetstiden for Route 66. Veien var hovedveien gjennom USA og gjorde at mange byer langs veien ble oppbygd. Veien skapte levebrød for tusenvis av mennesker, men så kom motorveiene. Det ble byggd nye store motorvei utenom småbyene og dette førte selvføgelig til at folk mistet levebrødet sitt, motellene fikk ingen overnattingsgjester og restaurantene ble stående tomme. Bensinstasjonene gikk i konkurs takket være noe store kjeder og alt dette ser vi hele tiden. Bøkene vi har til å hjelpe oss på veien, med kart og bilder snakker stadig om at vi må besøke den og den restauranten eller bensinstasjonenfra 1930-tallet som fortsatt eksisterer, men når vi vel kommer frem er de stengt eller nedlagt, og bøkene er bare ett år gamle! Det sier noe om hvor fort det går, at det ikke lenger finnes mulighet til å forsøke å holde det åpent lenger. Om kanskje få år så møter man ikke disse smågale entusiastene vi har støtt på som jobber som ildsjeler for å forsøke å bevare litt av den gamle atmmosfæren langs den historiske veien.

Vi stoppet på den eldste bensinstasjonen langs Route 66 som fortsatt er i drift. Der møttes vi av en handikappet mann i rullestol. Han fortalte oss historien om bensinstasjonen og at den fortsatt er familiedreven. Han selger souvenirer da det ikke lenger er noen penger å tjene på bensinen siden leverantørene av bensinen tar alle pengene.

Verdt å nevne er også Gary, vår nye venn. En Route 66 fantast, smågal, men verdens hyggeligste eldre mann. Sammen med kona har de rustet opp en gammel nedlagt bensisntasjon. De selger ikke lenger bensin men lever vel på at sånne som oss kommer inn for å småsnakke. Vi kom inn i Garys lille kontor, et totalt kaos av gamle aviser, postkort som turister har sendt, gamle oljetønner, og utenfor står det gamle nedslitte biler. Bensinstasjonen er fra 20-tallet. Gary snakket og snakket og det var tydelig at det var dette han levde for, fortelle historien og anbefale turister flere steder på veien. Han fikk oss til å kjøpe en kartbok som skulle forandre vår reise, og som vi nå ikke aner hvordan vi tidligere har klart oss uten. Kartboken beskriver alt vi ser på veien, og leder oss inn i spøkelsesbyer vi aldrig hadde finni uten boken. Vi fikk ta så mange bilder vi ville så lenge vi lovte å sende han et postkort hvor vi forklarer hvor godt vi likte bøkene vi kjøpte av han.

Mennesker som Gary kommer det ikke til å finnes så mange igjen av om noen år. Amerikanee har ikke mye kunnskap over hva som er historie og er heller ikke flinke til å bevare den. De som holder Route 66 ved like, og merker veien er frivillige foreninger som forsøker å holde liv i veien. Når vi har snakket med andre amerikanere rister de bare på hodet når vi sier at vi kjører the historic Route 66. De synes vi er idioter som leter etter vei som ikke lenger eksisterer. De vil istedet anbefale det og det musset, de elsker museum av en eller annen grunn og tror at så fort man har besøkt et museum i byen har man sett byen. Vi gjør vårt beste for å forsøke å hjelpe. Vi fyller kun besnin på de gamle bensisntasjonene som forsøker å gå rundt, vi velgr stort sett bort hotellkjedene og spiser sjelden på restaurantkjedene. Vi forsøker å støtte det lokale, men synes det er skremmende når vi kommer kjørendes inn i den ene spøkelsesbyen etter den andre.

Det skal også sies at etter kun 3 netter på superbillige motel begynte vi å savne luksusen av å ha et kjøleskap, eller en ordentlig dusj som fungerer, og for bare 100 kroner ekstra kan vi bo skikkelig bra på et kjedehotell langs veien, Så vi jobber med å finne en balanse som fungerer slik at sjåføren er godt uthvilt hver dag også. Vi har nå kommet inn i skikkelig Cowboyland, Texas. De snakker skikkelig bredt, går med cowboyhatter og spiser steaks til frokost. Vi fikk smake en skikkelig biff i går kveld på et steakhouse, og gud så godt det var:) Vi forsøkte å bo på et cowboymotel, men siden det var fult endte vi opp på et kjedehotell langs veien.. fy skam på oss! Vi nyter av kingsize bed, gratis internett og fullt fungerende aircondition. I dag skal vi ta oss enda mer ut på landet, kjøre over prærien og ta oss til Santa Fe. Vi kommer nok til å kjøre forbi mange rancher på veien oog bli bemøtt av "Howdy folks!" (det blir vi forøvrig allerede..)

Reisen er akkurat slik vi forventet oss og enda mer. Route 66 er ikke bare en gammel nedlagt vei som gikk fra Øst til vest, men det er alle historiene og skjebnene vi møter på veien.. Og vi er fortsatt ikke halvveis til Los Angeles!