Chicago levde over sine evner siste kvelden. Dagen var kjempevarm så vi holdt oss ved stranden. På kvelden besøkte vi "gamlebyen" og et lokalt bryggeri. At USA ikke kan lage øl er bare tull! Amerikansk øler så mye mer en Budweiser! I Chicago heter bryggeriet Goose Islander, og her fikk vi fantastisk mat og smaksprøver på de fleste, alle på fat. Vi fikk osgå med oss en stor "kanne" øl som vi nå bærer rundt på og lurer på når vi skal få tømt, haha! Så i Chicago bestiller man altså en gås når man vil ha en øl:)

Torsdag startet roadtrippen på ordentlig. De aller fleste amerikanere forstår ikke greia med Route 66 og hvorfor det er så populært blant europeere. De vi har snakket med bare himler med øynene, ser dumt på oss og sier: "but that road doesn't even excist anymore"... Nei nettopp! Det er derfor ikke helt enkelt å følge veien da det har kommet nye versjoner av den noen steder slik at det finnes flere å velge mellom. Det er heller ikke spesielt godt merket. Heldigvis har vi ett kart som hjelper oss i rett retning, og når vi har irra rundt altfor lenge tar vi beslutningen om å kjøre ut på motorveien til det står et skilt igjen. Det tar derfor litt lenger tid en forventet. Spesielt i Chicago var det vanselig å finne frem til hvor veien begynner da dette ikke er merket på noe som helst vis. Det gikk overraskende fint å komme seg ut av Chicago og et lite skilt viste at vi var på rett vei. Det ble mange stopp første dagen som i den lille byen Jolyn hvor det er et Route 66 museum, ett av veldig mange på reisen. Her fikk vi med oss ekstra kart og beskrivelser på hva man skal se. Vi fikk til et stopp på The Polka Dot inn, 50-talls diner med juxeboks og hele pakka. Vi så gamle bensinstasjoner, både nedlagte og i full drift. Tilslutt kom vi frem til Springfield som er "hovedstaden" i staten Illionois. En by som er Abraham Lincoln frelste, og forøvrig ellers helt død. Det beste var Bed and Breakfasten vi bodde på. Her bodde vi i et gammelt viktorianskt hus, med et rom innredd i gammel fransk stil med blomstertapeter og gullhåndtak på badet. Vi hadde i tillegg en egen stor balkong der vi satt på kvllden og hørte på den stille byen med alle gresshoppene. Deilig. Her hadde vi også den billigste middagen så langt! Vertinna var så søt at vi tok henne nesten med oss dagen etter da vi forlot Springfield for St. Lois, en ganske kort dagsetappe.

Her i St Lois lever vi som konge og dronning hos homseparet Michael og Jeff. Enda et viktorianskt Bed and Breakfast og nå har vi et enda større rom med stor himmelseng! Paret er så utrolig søte da de har flyttet fra California for å starte et B&B sammen i St Lois. De har ingen ansatte og gjør alt av matlaging, frokost og rengjøring selve. De løper rundt i sine kjøkkenforkler på morgenen mens de samtidig småprater med gjestene og gir tips om hva vi bør gjøre i St. Lois. Byen har vist seg fra sin beste side. Vi bor i en gammelt historiskt bydel med store fine hus, grønn park og en hel del restauranter. I går satt vi i en bakgård på en pub og spiste god mat før vi gikk videre til en sjokoladebar! En helt fantastisk ide der de bare serverer desserter, drinker og kaffe, alt har et snev av sjokolade i seg, yummie!

Ved frokostbordet snakket vi med et par som har bodd i St Lois før, og nå er på besøk for å se Baseball. Da vi sa vi hadde tenkt oss "downtown" i dag lurte de på hvor det var og de var egentlig ganske usikre på hvor downtown var i St Lois. Dette gjorde oss litt usikre men vi trasket da nedover dit kartet viste oss hvor sentrum var. Vi møtte ingen som gikk på denne halvtimes turen, og vi måtte krysse noen relativt store veier for å komme frem. Det går ingen t-bane der vi bor, og ekstremt lite busser. Vi har sett få taxibiler i dag så et av våre store spørsmål er hvordan folk tar seg rundt i denne byen. Svaret var lett når vi kom ned til sentrum. Det meste av sentrum er dekket av parkeringsplasser! Her kjører Alle bil, uansett hvor man skal! Vi gikk ned til vannkanten og Mississippi River. Her finner man the Gateway Arch, en stor bue i stål som man kan reise opp i. Altfor lange køer til dette så vi tok istedet en båttur med en hjuldampbåt på Mississippi. Ikke for at det var så mye å se, men mer for at det var så varmt at vi tenkte at litt frisk bris skulle hjelpe. Helt feil. Det var kokhett på båten, elva møkkete og det som var å se var nedlagte bygninger og falleferdige hus. Vi fikk likevel lære oss litt historie om byen, som at St Lois var den byen som klarte seg best under 30-tallet, da de hadde flest arbeidsplasser. Industrien var stor under 50 og 60-tallet med under 70-tallet gikk mange industrier i konkurs og St Lois befolkning ble halvert. Det er en spennende by med herlig blanding av svarte og hvite, mye blues og jazz og det er tydelig at vi nærmer oss sørstatene! Temperaturen har vært altfor høy til å gjøre spesielt mye idag, men vi tok oss likevel inn til gamlebyen som har mange forskjellige restauranter, mikrobryggerier og barer. Her satt vi på et mikrobryggeri og så på Baseballen og forsøkte å forstå reglene uten å bli særlig mye klokere. St Lois vant ihvertfall, det var ett som var sikkert!

Vi er generellt veldig positivt overrasket over dette landet så langt. vi hadde nok forventet oss betydelig dårligere mat blant annet. Vi ser at USA er på vei å forandres og vi har alltid funnet bra restauranter med bra mat, uten de altfor store posjonene. Vi er flinke til å dele det meste. Nå som vi kommer stadig mer ut på landsbygda ser vi likeve at menneskene blir tykkere og maten fetere. Det finnes liekvel alltid valg og muligheter for å ta et "sunnere" alternativ. Noe vi også har lært oss er at om du bestiller kjøtt så er det nettopp det du får og ønsker du grønnsaker eller noe annet enn pommes frites til må det bestilles ved siden av. Skatt er aldrig innregnet i prisene på menyene, eller i butikkene, noe som gjorde oss litt overrasket over regningene til å begynne med. Det er majones og sennep på ALT, de simpelthen elsker det. Grønnsaker er et sjeldent syn, det samme med frukt. Så langt har vi fått servert pannekaker og eplekake til frokost når vi selv ikke har valgt. De har fantastisk italiensk og meksikans mat, og de kan sine biffer!

Så hvordan er det å være på roadtrip da? Det er som det skal være. Vi ler stadig av at alt er så stort i USA, Tine sovner i passasjersetet innimellom, vi stopper på rare restauranter og diners for å spise frityrstekt mat, vi blir småirriterte på hverandre når vi ikke finner frem, vi kjører oss bort i småbyer og tar den lette løsningen når tiden renner av gårdet (gps). Vi har blitt god venn med vår Hundai som har blitt vårt hjem, og den begynner å se ganske så bebodd ut også. Vi kjøper på oss masse saker uten å tenke på hvordan vi skal få fraktet det hjem og vi er glade og fornøyde når vi kommer frem til planlagt destinasjon.

Vi gleder oss til å komme enda lenger ut på landsbygda, bo litt mer "shabby" på motel og føle oss ensomme på landeveien.
I morgen vet vi ikke hvor vi skal stoppe eller bo. Det blir første gangen så vi får se hvordan det går! Ut på tur!