Så.. hva har skjedd siden sist, annet en at Tine har glemt førerkortet hjemme..?

Vi har opplevd 3 storbyer på litt over en uke, tilbakelagt 2 lange etapper i vår Hunday Sonata, passert 2 grenseoverganger med kilometervis av kø, spist den beste italienske maten noengang, hengt med canadensere en helg, sett VM-finalen og drukket kanadensiskt øl til... ja ganske mye vil jeg tørre å påstå!

Toronto var en trivelig by! Langgt mindre stressende enn New York, mindre turister og en herlig bris som kom inn over Lake Ontario. Vi kom sent fredag siden alt tar lenger enn planlagt, men klarte likevel å time inn solnedgangen over Niagara Falls. At Niagara var et mini Las Vegas visste vi derimot ikke! Alt for å tjene penger og få familiene til å bli hele dagen og gjerne noen netter på luksushotellene ved demningen. Så vi tok kjapt våre bilder og kastet oss inn i bilen igjen. Det beste med Toronto var likevel å få bo hjemme hos noen, og for en service! Vi var overlykkelige for å få musli, youghert og ferskt frukt til frokost istedet for muffins, donauts og croaissanter! Vi slappet helt av, behøvde ikke bestemme noe av hva vi skulle gjøre for det hadde vår kjære Maureen allerede planlagt. Gjestfriheten var overstrømmende og det ble snakket gamle minner fra CEntral-Amerika. Vi fikk møte noen av vennene hennes som tok oss med hjem til seg slik at vi fikk se hvordan de bodde og hilse på deres bulldog, Buckley. Vi fikk med oss 10 cd'er med kanadensisk musikk siden han ene jobbet for universal music, og vi prøvde masse kanadensiskt øl på et lokalt bryggeri. Maureen hadde selv aldrig vært oppe i CN-Tower så hun var veldig entusiastisk da hun fikk være tuist i sin egen by. Det var betydelig kortere kø til detet tårnet sammenliget med Empire Stata eBuilding og var ganske så mye kulere. De hadde tilogmed et glassgulv der vi så rett ned over 400 meter! Vi hadde klar utsikt og kunne se helt til Niagara Falls! Maureen lagde deilig Paella til oss, serverte vin og vi bare tok i mot os nøyt i fulle drag.

Etter en fantastisk helg i Canada gikk turen videre mot USA igjen. Ca 1 1/2 times bilkø for å komme over grensen og de syntes nok vi skulloe være lege borte. Noe Maureen lærte oss var at vi er superheldige i Scandinavia. I Canada og USA har de bare 3 ukers ferie i året!!! og det er mye tøffere krav her. Så når vi fortalte at vi skulle være i USA i 5 uker måtte vi vise flybilletter for hjemreise.

Chicago har alt og er en by man som turist nok ikken helt tenker på finnes. Men vi elsker det! Her er du nære vannet hele tiden, store grønne områder, strand, elv, frisk bris gjennom byen, verdens lengste shoppinggate, det gamle som møter det nye. Byen er tøff og herlig slitt, samtidig som du finner de nyoppussede delene. Her har du massevis av amerikansk sport, lite turister og god nternationell mat. Det var hit alle mørkhudede flyttet fra sørstatene og bomullsplantasjene, til storbyen og industrien for å få jobb. Derfor lever Bluesen og jazzen i beste velgående. Det er en riktig mafiaby med Al Capone som regjerte. Ja i det hele tatt er det en spennnde by, som også kalles Skyskrapernes by siden det var de som først bygde skyskrapere og nå sitter med nord-Amerikas høyeste skyskraper: the Sears Tower.

Vi har gått langs shoppinggata fram og tilbake, vært på stranden, drukket Strawberry Daquiri med utsikt utover hele Chicago. Vi har kjørt oppover floden med båt og fått forklart Chicagos arkitektur for oss. Vi har spist en ordentlig Chicago hotdog slik den skal være, og spist verdens godeste italienske mat som forøvrig var veldig billig. Det beste med den restauranten var at vinen også var billig, og opplegget gikk ut på å dele alt, genialt! Høydepunktet kom likevel i går da vi tok t-banen ganske langt t til Andersonsville. Som navnet sier er det et gammelt svensk nabolag med mange svennske røtter. Dette området er kjent for mange restauranter og puber, og det fikk vi merke! Etter et godt måltid lokaliserte vi oss frem til the Green Mill, en gammel klassiker. Dette var Al Capones favorittsted, en gammel live jazzklubb. Vi kunne kjenne Capone sitte i veggene mens vi selv drakk rødvin og hørte på kveldens band. Det er et liten mørkt, innrøykt lokale med ca 10 båser rundt scenen, i mørkgrønn plysch og noen stoler. Det er iskalde bartendere og servitører som forsøker å slukke tørsten til de øldrikkende publikumerne. Lokalet er helt fullt da en ukjent trio begynner å spille klokken 3. De er alle mørkhudede, litt eldre og piianospiller er i tillegg blind og ligner helt på Ray Charles. Og visst kunne de spille! Stemningen var høy og klokka sent da vi tuslet tilbake til t-banen i går kveld.

Vi har fortsatt en hel dag igjen i denne byen før vår ordentlige roadtrip begynner i morgen. Dagen skal kanskje brukes til å leie noen sykler og ta oss oppover langs strandpromenaden så langt vi orker, eventuelt ta oss et bad, eller kjøpe en piknik på en butikk og spise i parken. Valgene er mange!

Håper alle har det bra og det er fullt lov å komme med en hilsen ved å skrive inn en kommentar under:) Vi er jo nysgjerrige på hvordan ting er hjemme også! :)