Ho Chi Minh City (HCMC)

Etter kun en kjapp 10 timers lang busstur fra Mui Ne, var vi fremme i den stoerste byen i Vietnam, Ho Chi Minh,ogsaa kalt Saigon. Det er en massiv og kanskje en litt upersonelig by saann ved foerste oeyekast. Vi var vel derfor redd for at det ville bli en nogenlunde upersonlig kulturopplevelse, gud hvor vi tok feil..

Carina ledet ann og fant et bra hotel uten for braaket fra en av turist hovedgatene. Man maatte inn gjennom noen smaa smaa gater som tok oss igjennom flere lokale, tja, hus. Du skjonner det, at Vietnamesere elsker aa sosialisere seg,uansett naar og hvor, saa hvis man har en leilighet saa skal det helst vaere slik at den peker rett ut i gaten, uten noe som hellst privat liv. Og det er jo dems valg, men naar vi kommer gaende, saa faar vi sett... litt av vaert av alt for mye. Men etter en kjapp gaatur fra den masate turistgaten, var vi fremme paa vaart nye hotel. Og like over gaten, eller smuget, var det akkurat begynt en begravelse. Tydeligvis en annen sosial ting de liker. En stor fest(somskulle vide seg og vare noget legre enn vi noen gang kunne se for oss..) , med liket som hovedperson.

Festlokalet/begravelsessermoien var ute i gaten, slik som leilighetene, ingen privatliv. Det var plassert bord og stolert hvor det enn var mulig, som folk satt og drakk og spiste paa. Noen hjemmelagde trommer og diverse andre hjemme lagde instrumenter, inni lokalene, sammen med kisten, maaange blomster og et bilde av en munk. Eller en nonne, sannsyneligvis den avdoede. Blandt de fremmoedte, var der massevis av munker, som slo paa diverse ting og ba, uten stans.Det var naturligvisaapen kiste, slik at alle(ALLE) kunne faa sett. Selv om du vil eller ei.

"Ja,ja,saa flott da gitt.." tenkte vi og sto aa kikket paa livet og festen en stund. Men det varte og det rakk, saa vi kom oss paa rommet for aa slappe av, men vi hoerte det hele like godt derifra.

Da vi stakk ut for middag, var det forstatt full rulle ute i gaten. Og naar vi kom tilbake 5 timer senere, holdt dem fortsatt paa. Bare da hadde lokalbandet dukket opp, saa da var det jamming med diverse instrumenter, i et lydnivaa som trolig har skadet de fleste av disse menneskene som messet rundt. De ga seg heldigvis i elvetiden. Men til gjengeld begynte de kl 6 dagen etterpaa. Men uten aa banne for mye, var det greit. Vi hadde ting aa gjoere tidlig uansett. Blandt annet fikse minipcen vaar. Som jeg tilfeldigvis kom borti med foten og oedla skjermen.. litt.. naar vi var i Bruma, ogsaa klarte jeg visst aa faa virus paa den i Hanoi. Virus sa du? Vaert niget uheldige med slikt paa turen kan man si, over norm..

Senere paa dagen dro vi paa krigsmuseet i HCMC. Jeg har alltid vaert stor fan av amerikanske filmer om Vietnam krigen. Og den forkjaerligheten, og min sympatitil amerikanerne dabbet kanskje litt av etter dette kan man si.. Det er liksom vanskelig aa beskrive inntrykk og folelser man opplever naar man faar det veldig opp i ansiktet paa den maaten. Og jeg hadde saa(vidt hoert Carina prate om Agent Orange, som var navnet paa et giftstoff amerikanerne brukte slik som en bonde sproeyter potetene sine.. Bare det var mennesker istede.) Resultatet var ikke bare momentant doed, slik som en vanlig bombe med sprengladning, men ogsaa generasjoner paa generasjoner som blir foedt med kraftige defekter. Og det var da bare en av tingene Vietnameserne ble utsatt for under krigen. Og med hundre vis av bilder og forklaringer, var det mye og fordoeye paa en dag. Naa skal det sies at det er et Vietnamesisk krigsmuseum som sikkert ikke er kjempe objektivt, men intrykk gjorde det.

Vel ferdig med museet, tenkte vi vi skulle booke en tur til de beroemte Ho Chi Minh tunnelene dagen etter. Saa vi stakk innom et byraa og spurte om priser, der han bak disken sa at vi kunne fa dette gratis, saa lenge vi underviste en gjeng unger i noen engelske gloser samme kveld. Lett, tenkte vi..

Vel fremme paa kveldsskolen ble vi moett av et par unger og en gammel laerer med litt gebrokken engelsk. Igjen, lett. Men da vi satt oss ned og pratet med den gamle om hva vi skulle gjoere den kvelden, stroemmet det paa med unger, og alle stilte seg opp vedsiden av Carina og meg og sa: ''Good evening, teatcher!!'' Litt perpleks over den VANVITTIGE forskjellen det er paa hoefligheten her og hjemme, klarte vi til slutt og stotre frem.. ehh, good evening students!Og det tik liksom ikke slutt. Dem kom som maur! Jeg lente meg over til Carina og sa at det var bra at vi i det minste skulle undervise sammen. Men jeg tok feil.. Vi fikk vaer vaar klasse med 40 elever mellom 6 og 14 aar. Og utstyrt med tavle og mikrofon til aa skrive og prate i, ble det vel en slags suksess etter litt. Grunnen til vi var der, hovedsakelig, var aa faa frem utalelsen paa de enkle engelske ordene. Siden resten av laererstaben hadde et helt ok ord forraad, men problemer med utalelsen. Og det var for oss ,som ikke AKKURAT er laerere, litt av et adrenalinkikk. Saa etter tre timer, avbrutt av en liten pause,maatte vi si ''good night'' og komme oss paa en pub for aa feire.Super opplevelse..

Gry tidlig neste dag var begravelse i full gang, igjen, slik den var naar vi kom hjemkvelden foer, men det gjorde ikkesaa alt for mye ettersom vi maatte komme oss i tunnelene. Det var kanskje mer goey for meg enn Carina. Men jeg tror ogsaa hun trivdes der vi kroep oss igjennom disse trange, trange tunnellene. Og at de sa den var gravd ut til oss turister, vet jeg ikke om jeg trodde noe paa. Men naar jeg tenker etter, er en gjennomsnittlig Vietnameser halve storrelsen min. Bokstavelig talt. Og der nede, under ris aakre og amrikanske leire hadde de laget tunneller i tre forskjellige etasjer. Med feller, kjoekken, kaserne, sykestue og alt annet en undergrunns millitaer leir trenger. Og tanken paa aa vaere nedi de klaustrofobiske tunnellene mens bakken over deg rister og uler av bomber ,fly og drap, er noe ikke den vildeste fantasi klarer og se for seg. Saa etter 50 meter med kravling 6 meter under jorden var JEG mer en fornoeyd. Mens min elskede ville gjerne fortsette. Men det var da annet og se! Massevis med ''kule'' feller ,en skyte bane, hvis man er sugen paa og skyte med feks en fullautomatisk M60 rifle med 7,62mm kaliber uten hoerselvaern som var limt fast til betong veggen OG som kostet $10 skuddet, saa var ogsaa det mulig. Jeg hadde ikke lyst. Men det hadde den ti aar gamle skole jenta som sto vedsiden av meg. Og faren syntes det var en god ide.. Saa etter aa ha ledd litt av dem, var vel dagen over og vi dro tilbake til byen og begravelsefesten.

Og siden det var siste kvelden med begravelse(utrolig nok..), skulle dem ha karaoke. Til klokken fire paa natten. Med maks volum. Saa etter diverse triks i aa proeve aa sove, klarte vi det da til slutt.( trikset var lokal bomull vi fikk av hotellsjefen, dette etter at han faktisk var saa allright aa gikk aa spurte om dem faktisk kunne skru ned musikken siden vi ikke fikk sove, dum ide. Musikken ble da bare enda mer intens..) Dette var siste kvelden vaar, saa vi skulle opp klokken sju igjen dagen etter, for aa ta bussen til Cambodia. Saa da vi vaaknet, av det stakkars begravelsesbandet klokken 5 neste morgen var det nok.Vi pakket sammen og gikk ut av hotellet, der vi saa hele begravelses sermonien gikk nedover gaten, med kisten paa skuldrene og var ferdige.. Vi foeler med henne..

Saa da , i loepet av mye frem og til bake, bokstavelig talt, var vi da ferdige med Vietnam, paa godt aa vondt faar man si. I den betydning at; (I da vaare oeyne..) At fra nord til soer, er to fullstendig forskjellige deler, saa og si nesten to forskjellige land, det med tanke paa menneskene du moeter. Nord er.. Eller for aa si det slik, hvor lenger nord du drar, jo mer vil de gjoere for aa faa mest mulig ut av hva de enn tilbyr, uansett hvor mye uaerlighet og utnytting det maatte frembringe, med NULL samvittighet. Soer var mer preget av det folket man oensker aa moete, imoetekommende, venlige folk, som hjelper deg, og som gjoer litt for at du skal ha det bra, og trives. Noe vi virkelig gjorde. Saa med blandede foelelser forlot vi vietnam, med steke oensker om engang aa komme tilbake, men da ved a kanskje velge bort et par steder,og da paa foersteplass , et varmt(tempraturmessig) , men et iskaldt nord. Nuh, derimot, med blanke ark, gikk turen videre til Cambodia.. (=