De siste dagene på Galapagos viste seg å bli de mest interessante. Ikke bare skulle jeg på dykketur og møte hammerhai og andre type haier, men jeg skulle også oppleve mennesker løpende i gatene mens de grein på flukt fra tsunamien.

Det var to dager igjen til avreise fra Galapagos og mye skulle skje på to korte dager, en ting mer enn jeg trodde. Tirsdags kvelden fikk jeg med meg en kamp med ecuavolley før jeg gikk til Baileterapia (zumba). Ikke før hadde vi begynt treninga før de avlyste og sa at alle måtte gå hjem og pakke sakene sine fordi Galapagos øyene befant seg i en «red alert»-sone. Jeg gikk hjem til leiligheten og ringte til mine venner, som sa jeg måtte kommer over til dem. Der var stemninga en helt anna. De stod og lagde middag mens de ventet. Når klokka nӕrmet seg at bølgen skulle komme, satte vi oss i bilen og kjørte ned til brygga (!). Der var det masse mennesker som stod og kikket utover havet. Advarselen ble etterhvert avlyst og jeg var en opplevelse rikere.

Dagen etterpå var jeg nede ved brygga klokka 6:00 for å dra på dykketur. Vi dro avgårde nord for Santa Cruz til North Seymore. Her hadde vi to dykk. Galapagos har kanskje ikke den vakreste og mest fargerike faunaen under vann, men de har til gjengjeld store, imponerende dyr. Vi så massevis av haier, mest spesielt var jo selvfølgelig hammerhaien.

Tilbake i Quito. Tilbake i bukse. Tilbake i poncho. Et gjensyn med varmeflaska mi.

I Quito har de en taubane, a la Ulrikken, som til motsetning går opp til 4200 moh. Utsikten er slående, i likhet med de antall menneskene som er der oppe. Det er så utrolig deilig å komme seg vekk fra eksosen, bilalarmene og opp til gresset og den friske, om enn tynne, lufta.

Hostelet jeg bor på drives blant annet av en guide, som, sammen med ei polsk jente, Ela, har tatt meg med på en reise nord for Quito opp til grensa (ca en fot over til Colombia, der man ser kokaplantasjer og geriljaen). Han lovte meg før turen at vi skulle reise dit ingen andre turister vanligvis drar og på de mest utilgjengelige veiene som er. Noe vi også gjorde. Stakkars bil.

Hele turen begynte med 4 timer hos en bilmekaniker, da bilen streiket før vi kom ut av Quito. Men vi kom oss avgårde etterhvert og kjørte opp gjennom bølgende landskap, dype daler og mektige utsikter. Vi kom fram til Tulcan som ligger på grensa. Da var det rett i seng etter en lang dag.

På turen besøkte vi blant annet en liten landsby som heter Maldonado der det kun er en elv som skiller Colombia og Ecuador og som sagt så kan man se rett over til geriljӕn. En av de lokale ville ha oss med over og ta en øl med El Comandante, men vi kom fram til at det kanskje ikke var det lureste man kunne gjøre. I Maldonado har de en stor kaffeproduksjon og vi fikk en hel dag med omvisning og prøvesmaking, og selv om jeg ikke liker kaffe så var det veldig hyggelig. Vi tok noen øl med de istedetfor.

Etter Maldonado dro vi sydover til La Reserva del Angel, der vi skulle campe på 4000 meter. Vi møtte her en spansk fotograf som i et år har syklet fra Chile til Ecuador og som håper å ende reisen sin i Alaska. Sammen med ham lagde vi et bål i peisen og satt der og hutret en god stund før vi stakk utenforog tok noen bilder av den imponerende stjernehimmelen. å telte på 4000 meter der det i tillegg er høy fuktighet, er en prøvelse i seg selv. Vi hadde satt opp teltet på parkeringsplassen der det kun er hardpakka jord og gjennom hele natta strålte det kulde fra bakken. Men dӕven for en utsikt.

Etter en stop over i noen varme kilder, dro vi videre til turens hittil høydepunkt, bokstavlig talt. 4700 meter. Imbabura heter udyret og vi skulle ingen andre veier enn opp. Vi begynte klokka 4 på ettermiddagen på 3400 meter og bevegde oss sagte oppover. Utrolig slitsomt å gå på fjelltur i høyden. Klokka 7 var vi oppe på 4000 meter og overalt rundt oss var det mørkt. Blåste gjorde det også. Men vi hadde en vakker fullmåne og en utrolig utsikt over byen under oss. Ibarra. Vi satte opp teltet mens vi hutret og hoppa så fort vi kunne opp i soveposen. Inne i teltet lagde Chasqui guacamole til oss. Det tok over en time å få varmen der vi lå som slanger mellom de høysete gresstustene jeg noen gang har sett. Men som alltid kommer man til et punkt der man må ut av soveposen for a gå på do. Utenfor teltet var det friskt. Og utrolig vakkert. Nedenfor lå byen, ovenfor var fullmånen, som denne kvelden skulle gjennomgå en måneformørkelse, og rundt oss var det fuglelyder og muligens noen rever. Chasqui kaller dem lobos, som betyr ulver. Jeg kunne ikke skjønne hvordan han kunne vӕre så rolig. Utenfor teltet fikk jeg prøvd noen fototriks jeg lӕrte av Juan (spanjolen).

Klokka 04:00 stod vi opp for å se måneformørkelsen. Det var overskya. Så vi begynte å gå oppover med hodelykter. Det er en utrolig bratt vulkan. Jeg merker at under sånne situasjoner må jeg jobbe litt med å tenke positivt. Work in progress. Etter et stykke iført klatreseler og en vertikal utsikt man helst ikke vil utforske nӕrmere kom vi oss opp til toppen. 4700MOH!!! Stolt, sliten og ferdig med hoydeklatring for en lang stund.

Når vi hadde kommet oss ned, fikk jeg et enerom! For en luksus.

Vi dro videre til Valle Intag, en dal full av insekter, varme kilder, elvebrus og kaffeplantasjer. Dette var så og si siste stopp på denne touren.

Etter tre dager i Quito uten plan og fem stykk igjen før min søster skulle komme, fant jeg ut at, jo, Machu Picchu er relativt sett innenfor rekkevidde. Så hvorfor ikke. På søndagen ble flybilletten kjøpt og mandagen var jeg i Cuzco. Steike for en by. Man skjønner hvorfor den er på verdensarvlista.

Machu Picchu. JA. Where to start.

Det var alt jeg hadde forestilt meg og mer. En mektig opplevelse og vel verdt alle pengene. Jeg har lenge hatt en stor fascinasjon for Peru, inkaene og Machu Picchu, uten noen annen åpenbar grunn enn at det er hva det er, og det er absolutt nok. Landskapet her er helt anderledes enn de jeg hittil har sett i Ecuador. Mektig og grønt.

På denne snarvisitten har jeg blitt kjent med endel nye mennesker. Alle spansktalende, minus et reisefølge på 10 nordmenn, der to av dem kjenner enn venninne hjemmefra. Liten verden. Eller, Norge er ganske lite. Jeg dro sammen med to av mine romkamerater fra sovesalen, begge fra Argentina, ut på en guidet tur av Valle Sagrado, den hellige dalen. Dalen er full av gamle inkaruiner, med steiner på flere titalls tonn de har flyttet fra et fjell til et annet og en presisjon uten sidestykke. Alle vegger har en inklinasjon (?) på 13 grader for å forebygge skader fra jordskjelv.

I morra kommer min storesøster på besøk. Hun har med seg brunost, surt smågodt, grove knekkebrød og forhåpentligvis makrell i tomat. Gleder meg.