Oi. 6 ukers blogg. 2 år for seint. Beklager...

Etter 56 dager alene på tur, så skulle jeg ENDELIG få se et kjent fjes. En kombinasjon av å være sjuk og så lang tid alene, så må jeg innrømme at det kom noen tårer når min søster kom. 28 år gammel, ja jeg vet det..

Vi dro rett til noen varme kilder på 4000 meter, det var bare å kjøre på for å unngå høydesyke. På veien koooooste vi oss med surt, norskt godteri og jeg koste meg med noen tørre Ryvita knekkebrød. HIMMEL! Vi hoppa i de varme kildene, og Linda, som sa hun skulle holde seg våken, sovna rimelig fort.

Dagen etter dro vi ned i lavlandet og til jungelen. Der dro vi på grottevandring og en deilig kanotur på elva inn til et dyreherberg. På veien tilbake fikk vi med oss en nydelig solnedgang , og med vind i håret var vi bare to store smil. Natten ble tilbrakt i Baños, ekstremsportshovedstaden i Ecuador.

I Baños leide vi sykler og syklet nedover mot Puyo, og på veien stoppet vi for å gjøre Canopying, der man henger i en vaier og slenger seg ut over en elvedal. 1 km lang test på viljestyrke. Etterpå dro vi til el Nariz del Diablo, en stor foss man kunne gå inn bak.

Min søster har dårlig værkarma og på min planlagte fjelltur hadde de bare meldt regn, så derfor bestemte vi oss for å dra til Galapagos den neste dagen. Lett som bare det. Så plutselig var jeg tilbake på øya jeg aldri trodde jeg kom til å se igjen. Vi dro rett på stranda. Så utrolig deilig, og vakkert. Som tidligere nevnt, har min søster dårlig værkarma og det slo heller ikke feil på Galapagos, der jeg hadde vært i en måned uten regn. Det hølja ned, og de lokale sa at det ikke hadde regnet på denne måten på Santa Cruz på over tre år. Heldigvis var det bare på natta.

Selv om hele oppholdet var planlagt med ekskursjoner, så valgte vi å kjøre vårt eget løp og dro derfor kun til Isla Isabela, og den nest siste dagen brukte vi til å dykke. For en annerledes opplevelse. Denne gangen var sikten mye bedre og fargene mye sterkere. Vi så sjøløver som lekte med en av dykkerne, flokker av skilpadder, sjøhester og den merkeligste fisken jeg noen gang har sett, Batfish, som er endemisk til Galapagos. Den har røde lepper som et menneske, et spisst horn som nese, noe som ligner på bumerangvinger og små bein til å gå med. Merkelig. Minnet meg om en utrolig dårlig film jeg så en gang, der en hai fikk implantert en delfinhjerne og sprøytet inn menneske-DNA, noen år senere var den mye smartere og kunne løpe rundt i byen på menneskebein. JAJA.

Vi dro også på Baileterapia i 27 grader, en rimelig svett opplevelse, og så noen kamper med Ecuavolley.

På onsdagen etter at min søster dro, satt jeg meg på bussen til Puyo. Der ble jeg hentet av Medardo, eieren av dyreherbeget jeg skulle jobbe på det neste tre ukene, CEZA. For et herlig menneske, han resiterte dikt og sang sanger til meg hele veien. Vi kom fram seint, det var mørkt, vi ble møtt av to gjøende hunder og en symfoni av dyrelyder. Midt ute i jungelen skulle jeg bo, sammen med andre frivillige (Heldigvis, denne gangen). Den natten da jeg lå i senga, under myggnettinga, begynte det å øse ned og tordne, trodde jeg. Taket på huset vårt er av metall og man hører alt, inkludert de tjue apekattene som bruker huset vårt som hoppestativ om natten (=torden).

Livet på herberget delte jeg med mange fantastiske mennesker, bl.a. et belgisk par og to canadiske søstre, vi lagde middag sammen, gravde grøfter og lagde nye stier, matet dyra, lagde grønnsakshager av plastflasker fylt med sand og rev uthuset. Det var tre fantastiske uker der jeg også fikk mulighet til å bli kjent med eierne av herberget, Medardo, Lucero og David, tre sjarmerende og inkluderende mennesker, som setter stor pris på at man tar av sin tid for å hjelpe til. Som jeg kanskje har nevnt tidligere er ikke Ecuador en kulinarisk bistro, heller et gatekjøkken styrt av den lille, søte bestemora og hennes litt late barnebarn. En kveld etter at vi hadde hatt jamsession på kjøkkenet deres, lærte jeg de å lage kanelboller og foccaccia. For en lykke! Både for meg og for dem. I tillegg fikk vi undervise en dag på den lokale skolen, der de har kanskje 10 elever i hver klasse, og 3 klasser på skolen for elever mellom 5 og 14 år. .........

I Baños bodde jeg på dorm, og det tok vel 2 minutter før vi fant ut at alle var sultne, og vi gikk derfor ut og spiste sammen. Jeg, en brite, en nederlender og en nordmann... En nordmann ved navn Jon Petter, som selvfølgelig kjenner en jeg kjenner (Magnus I.M.). Sånn er det alltid. På lørdagen leide vi oss firhjulinger, og jeg satt bak John, som klarte å daue den 10 ganger før vi kom oss opp til «the swing at the end of the world». Det var en ronse/disse/huske (take your pick) på 2600 mters høyde som gikk ut over en skrent. Egentlig ikke skummelt, selv om det er det de vil ha deg til å tro. Nedover gikk det mye bedre. Jeg kjørte... Vi avslutta dagen med bading i de varme kildene. Før jeg stakk tilbake til jungelen, sa jeg av Jon måtte stikke innom, han skulle jo allikevel den veien på sykkel. Og det gjorde han. Den opprinnelige turen var vel en 60 km, for å komme ut til oss var det 37 ekstra.

Lange bussturer i Ecuador kan i sammendrag beskrives slik: det blir selvfølgelig vist en film (gjerne en elendig Wayans brothers film og dubbet på overdramatisk spansk), mens du samtidig har to stykk som hører på musikk på mobilen uten høretelefoner...

I Quito fikk jeg pakket om og bestilt bussbilletter til kysten, der jeg skulle på surfekurs. Jeg dro til Canoa, til Betty's Surf and Yoga, som ble drevet av den amerikanske Patricia. Fordi det var lavsesong, var det kun jeg og Eva, ei canadisk jente, som skulle på 4-dagers yoga- og surfekurs. Det var veldig hyggelig, fantastisk gøy og ganske vanskelig. Det var noe jeg kunne gjort mye mer av. Surfing er ikke min sterkeste side og jeg har sjeldent følt meg mindre grasiøs. Det var flotte fall og nydelige saltoer under vann. Mens vi var der fikk også dristet oss til å ta en paraglidingtur, det var spektakulært.

Ela og vår greske venn møttes meg i Canoa og vi dro nordover langs kysten og endte til slutt opp Cojimies, en liten uunseelig by på tuppen av en halvøy. Grekeren hadde funnet et hotell ved navn Santorini, så da måtte vi selvfølgelig dit. I starten var det ganske kjedelig og da han ble syk (i 4 dager) så det litt mørkt ut. Heldigvis var vertinnen en tro kopi av bestemor og vi endte opp med å lage middag sammen inne på hennes kjøkken, hun lærte oss hvordan man lagde ceviche og gav oss småfigurer de hadde gravd opp der hun kom fra. Hun var et fantastisk menneske og hun fikk sønnen sin til å ta oss med på omvisning på rekeoppdrettsanlegget sitt. Det var spennende. De 4 dagene gikk altfor fort og det var veldig trist å dra.

I Puerto Lopez dro vi på hvalsafari der vi så knølhval. Vi dro på et fantastisk fiskemarked tidlig om morgenen, der det virket som hele byen var samlet. Spennende.

Ecuador har bydd på så utrolig mye og har vist seg fra alle sider, både gode og dårlige. Fantastiske mennesker, massevis av farger, imponerende og storslått natur og utrolige opplevelser. Gracias por tu generosidad, tu alma viva, tus sonrisas brillantes, tus ritmos interesantes y tus sabores exóticos.