Mer Peru - Nazca denne gangen

Nazca, som byen saa fint heter, har blitt vaart tilholdssted etter ei uke paa fjellet. 3000 meter lenger ned mot havoverflata paa en varm nattbuss med en skrikende baby paa. Vi ble sluppet av bussen i et mokkete veikryss, i noe som for oss virket som odemarken. Her stod det en liten mann med en sykkel, og spurte om vi trengte et sted aa bo. "Ja", sa vi, og ble med han. Det viste seg aa vaere et hyggelig lite hostell, der vi fikk et trippelrom til ca 30 norske kroner per pers for natta. Ingen vifte gjorde at natta ble veldig varmt, men det loste vi med aa sove med aapen doer. Vi kan vel si at vi foeler oss trygge her i Soer-Amerika.

Byen virket ganske ode da vi kom, og vaar nye vert kunne fortelle at det var streik og demonstrasjoner i byen, og at vi maatte holde oss unna stedene med mye politi. Det at byen var ode, viste seg bare aa vaere en illusjon, for jaggu er det mye folk og liv i gatene. Byen krydde av mannfolk, som visstnok demonstrerte for aa gjoere det lovlig aa kunne oppholde dynamitt. I tillegg moette vi horder med vaepnede politifolk med skjold og det hele. Nazca er en liten by, mye mindre enn Cusco, og det er nesten ikke en turist aa se. Det sier seg selv at vi tre blonde jentene tiltrekker oss en del oppmerksomhet naar vi beveger oss i gatene her. Vi har funnet ut at vi faar nyte det de tre siste ukene; All plystring, komplimenter fra fremmede, biltuting, tilrop og interesserte fremmede. Selv svette og udusjede er vi visst tiltrekkende her, saa vi faar bare leve i vaar lille fantasiverden i noen uker til, foer virkeligheten treffer oss i det kalde nord.

Uansett, her i Nazca har vi funnet roen. Vi kan puste og bevege oss litt uten videre problemer (for uten Linn med sin forkjolelse da) og vi kan ha paa minimalt med klaer igjen, uten aa fryse fingrene av oss. Ubeskrivelig deilig med litt sol og varme igjen. Uansett hvor mye det egentlig er aa gjoere her (Nazca er kjent for flyturer for aa se paa Nazca Lines), saa var vi klare for litt sol og fant oss et hotell med en nydelig bassengkant, vi har bodd ved paa dagtid. Litt solbrenthet er vitne til at vi kanskje har funnet oss litt for godt til rette, men hvem er det som klager? Ikke oss hvertfall. Kanskje sett bort i fra panikken vi foelte da vi skulle til aa forlate frokostbordet paa en restaurant i gaar, og Linn satte i et lite hyl. Det laa nemlig ei stor, doed rotte ved beina hennes. Flukten fra stedet kunne ikke skje fort nok, siden rotta bare understrekte den vonde og ekle maten vi hadde nippet saavidt i.

Bortsett fra vemmelige rotter, fins det uendelig mange raanebiler her i byen. Styla biler med neonlys og dunk-dunk-musikk og "avslappede", tilbakelente gutter bak rattet. Ida Karin og Anne Kjersti kjenner et stikk av hjemlengsel. Hehe...

I morgen setter vi kursen for Lima igjen, og haaper at dagbussen blir bedre enn sistnevnte nattbuss.

Haaper alt er flott hjemme og at vaaren behandler alle fint.

Nos vemos!