LIMA - Turens hittil merkeligste dag...

I gaar var virkelig ikke dagen, eller var det akkurat det det var??!! Et eller annet var det hvertfall med den, dagen altsaa. Det begynte ganske fredelig med planer om litt sightseen og shopping i Lima. Vi hadde faatt en daarlig natts soevn siden vi delte rom med et stykk snorkende, spanskt sagbruk (eller ikke AK da, hun sover gjennom det meste, men det er bare et tegn paa god samvittighet, som hennes bestefar bruker aa si), og var kanskje en smule innstilt paa en stille, rolig og koselig dag.

Dagen foer ble jo tilbrakt paa en varm buss med spanskdubbede filmer paa hoytaleren. Linn var saa heldig aa ha selskap av en pratesyk peruaner som bare (!) kunne spansk, og Ida og AK hadde flaks og fikk et kyssende par i fanget, siden de insisterte paa aa ligge hele turen. Flott oppladning til de siste dagene i Peru.

Anyways, tilbake til D-dagen. Vi tok en liten lokalbuss til down town Lima, siden de flotte katedralene og de andre flotte bygningene var lokalisert der. Vi spaserte litt rundt der, registrerte at det kanskje ikke var det flotteste stroeket i byen, men vi tok noen bilder og kikket i de mange (mange!!!) skobutikkene i gatene der. Paa vei tilbake til busstoppet for aa dra tilbake til den finere bydelen, Miraflores, som vi bodde i, skjedde det forste av en rekke merkelige ting. Det vi hadde blitt advart mot saa mange ganger, skjedde faktisk. Vi stod der i krysset, ventet paa groenn mann, og ante fred og ingen fare. AK registrerer at en mann i lyseblaa skjorte og matchende caps, kikker litt ekstra paa ryggen og nakken til Linn (som staar aa skal fotografere gata). Helt plutselig kaster han seg framover mot nakken hennes, griper tak i smykket hun har rundt halsen, og drar og sliter det bakover helt til det ryker. Han river det med seg og loper for fullt nedover gata. Linn skriker (det var jo saa vondt og hun ble jo saa skremt) og AK forsoker aa stoppe han, men fyren var saa rask at det var ikke sjans. Smykket han fikk med seg var et gammelt gullsmykke med en perle og diamant, som Linn hadde faatt i gave av sin bestemor. Hun stod igjen med skrekken og en skikkelig roedt merke rundt halsen. Ida, som staar foran, har ikke faatt med seg det som hadde skjedd, og lurer paa hvorfor vi hojer saa faelt, nok en due??? Vi, eller Linn da, har blitt ranet.

Saa kommer det ei dame lopende, ei ganske kraftig og myndig dame, som roper og snakker som en foss paa spansk. Vi, som er i sjokktilstand, skjonner ingenting, men faar med oss ord som "policia". Hun begynner aa organsiere, drar oss over gata, snakker med alle hun moeter og forteller tydeligvis hva som har skjedd, mens hun ringer til politiet. Det flokker seg rundt oss av folk som fortsetter aa snakke spansk til oss. Vi forsoker aa sotre fram de faa spanskglosene vi kan ("no entendiendo" = "I don´t understand"), men ingen horer paa oss og fortsetter bare aa snakke. Og saa kommer det en hel horde med vaepnede politifolk, baade til fots og en stor bil full av dem. Ingen av dem kan engelsk heller, selvfolgelig, saa oppstyret paa spansk fortsetter. Dama forklarer og gestikulerer med hendene, peker i alle retninger og paa Linn, som staar der med taarevaate oyne og skjonner lite av det som har skjedd. Det ender med at vi maa bli med i politibilen, og at vi kjoerer av sted inn i noe som virker som et enda mer tvilsomt stroek.Paa veien stopper vi ved en gjeng mannfolk, ikke akkurat mors beste barn, som halvveis sitter og ligger paa fortauet. Politimennene hopper ut av bilen, og begynner aa rope til mennene, slaa mennene med balltre og rense lommene deres. De ville tydeligvis vite om det var de som hadde Linns smykke, noe det ikke var. Vi forsoker aa si at det til dem, men de hoerer jo ikke paa oss. Dermed er vi vitne til skikkelig politivold, og det er ingenting vi kan gjoere med det. Etter en stund kjorer vi videre, og ender opp paa politistasjonen. Der er det endelig noen som kan snakke bittelitt engelsk, og Linn faar levert sin forklaring. Tilbake paa hostellet, setter Linn i nok et hyl, og vi mistenker nok en rotte. Neida, hun fant faktisk igjen perla si fra det frastjaalne smykke i kjolen sin, da hun skulle paa do. Er ikke det litt av en solskinnshistorie??? Vi er fornoyde, har tatt av oss alt av smykker og jaaleri, og holder hardt i veskene vaare naar vi er utendoers. Dessuten er vi takknemlige for at det ikke ble verre, at det ikke inneholdt hverken kniv eller pistol eller noe annen form for vold. Takk og pris.

Etter dette, fortsatte dagen sin uvante gang. Paa hostellet vi har bodd paa, har det samtidig som oss bodd to rockeband fra Colombia her, som vi har blitt litt kjent med. De skulle ha konsert i gaar kveld, og inviterte oss med. Paa tross av en slitsom dag, og at vi egentlig hadde mest lyst til aa ligge paa sofaen og se film, ble det saa vi dro. Guri malla, for en kveld. Da vi kom dit, ble vi mottatt med stil. Vi ble eskortert inn forbi all koen, og inn paa "VIP-omraadet" og vartet opp hele kvelden; Saa mye drikke vi ville ha. Vi var de eneste blonde i hele lokalet, noe som gjorde at vi ble lagt merke til og fikk mye oppmerksomhet. Vi koste oss og noyt aa vaere litt i kjendisverden igjen (det er lenge siden India naa). Begge bandene som vi kjente, dedikerte sanger til oss ("los amigos de norvega"), skikkelig heavy metal rock, og tok seg godt av oss. Vi fikk signerte CD'er og plakater av begge bandene. Det er beromte i Colombia og forsoker aa bli store i spansktalende land, og har vaert bl.a. paa radio- og TV-show mens de har vaert her, for aa promotere seg selv i Peru. Det ble litt av en aften, og satte virkelig prikken over i'en paa den merkeligste dagen saa langt.

Naa naermer klokka seg flyplasstid, noe som betyr at i morgen paa denne tida befinner vi oss i Buenos Aires i Argentina.

Haaper vaaren er flott hjemme hos dere. Vi kommer snart. Det er akkurat 3 uker igjen foer vi lander paa trondersk jord igjen, saa vi faar gjoere vaart beste i aa nyte de siste ukene.

Adios amigos!