PERU - Paaske, fjelltur, inka, marked, lama & alpakka, hoydesyke og Machu Pichu

God paaske alle sammen. Naa er vel strengt talt paaska over da, men haaper alle har hatt ei fin paskeuke.

Som forventet og planlagt, ble det ei annerledes paaskefeiring paa oss i aar. Eller, tror ikke vi hverken hadde forventet eller planlagt alt som skjedde, men lokalisjonen for paaskefeiringa var hvertfall det. Vi befinner oss midt oppi Andesfjellene i Peru, og tok paasketuren her. Jaggu sa du fjelltur. Vi hadde booket oss paa en ukes tur med GAP Adventures, som er samme selskapet som vi reiste med i India. Egentlig skulle vi gaa den beromte Inka Trail, en hikingtur paa 4 dager opp til Machu Pichu, men pga. odeleggelser etter massivt regnvaer den siste tida, var denne turen stengt. Det ble til at vi gikk The Lares Trek i stede for, en tur paa 32 km fordelt paa 3 dager.

Cusco

Etter en dag og en natt i Perus hovedstad Lima, som forresten var utrolig mye renere og hyggeligere enn vi hadde trodd paa forhaand, tok vi fly til fjellbyen Cusco. Cusco er en by med ca 350 000 innbyggere, den ligger 3400 meter over havet og det er 30 % mindre oksygen i lufta her enn nede ved havoverflata. Man kan si vi var spente paa om noen av oss ble paavirket av hoyden og ble daarligere. Hadde hort at de fleste klarer seg fint, mens noen faa ikke taaler hoyden saa godt. I verste fall kan det ende med hjerneodem og dod, men det er altsaa i ekstremtilfeller. Ettersom vi tok fly direkte opp hit, og ikke tok hoydeokninga gradvis, var sjansene storre for at vi skulle kjenne det, noe vi gjorde den forste dagen. Litt tyngre aa puste naar vi gikk, noe hjertebank og tett folelse i hodet.

The Lares Trek

Den forste dagen i Cusco tok vi alt i et rolig tempo. Vi ble innkvartert paa hotell (halleluja), moette guiden vaar og hele gruppa vi skulla paa tur med, gikk rundt i byen og kikket. Vi drakk masse coca tea og spiste coca candy, som er te og godteri laget av kokainplanten, og som skal hjelpe mot hoyden. Gruppa vaar bestod av 17 stk. Simone og Annemette (to jenter paa 20 aar fra Danmark), Lee & Rachel (et ektepar i 30aarene fra USA), John og Vicky (nygift par i 20aarene fra England), Kendra, Trevor og Cindy (familie paa henhaaldsvis 13, 16 og 50 aar fra Canada), Sandra, Brenda, Ken og Joe (i alderen 45 til 65 aar fra Canada), Britney (30 aar fra New York) og oss tre jentene da. Jose var hovedguiden vaar, og Victor var den andre guiden vaar. Ei herlig gruppe med god spredning i alder, kjonn og land.

Andre dagen var det klart for tur. Vi la i vei og begynte rett paa en stigning. Anne Kjersti kjente hoyden litt mer enn andre, hadde hodepine og var tungpust bare naar hun satt stille paa sengekanten, og hadde hoy puls og hjertebank som vistes utenpaa klaerne. Hun spurte guiden vaar flere ganger om hun skulle vaere bekymra, men han sa at det ikke var noe grunn til bekymring. Da vi begynte paa gaaturen, gikk det ikke lenge foer pusten ikke fungerte og hun ikke hang med resten av gruppa. Det endte med at hun ble skikkelig daarlig, maatte stoppe og kaste etter pusten bare etter et par meter selv paa flat mark, og hadde det ikke noe godt. Guidene og Linn og Ida ble mer og mer bekymra, og spurte etter symptomer hele tida. Det ble til at hun fikk fastvakt. Victor tok dagskiftet forste dagen, Jose og Linn tok dagskiftet andre dagen, mens Ida Karin hadde kvelds- og natteskiftet og fulgte med pust og allmenntilstand, siden vi delte telt. Linn var med litt overalt. Andre dagen, ble det organisert med en hest som gikk bakerst i tilfelle krise, og paa toppen av den ene bakken, kommanderte Jose AK opp paa hesten. Hun maatte hvile lunger og faa igjen litt energi. Bakkene maatte hun gaa selv, siden Santos da hadde nok med seg selv. Hoyeste punktet denne dagen var 4700 m.o.h. og der var lufta utrolig tynn. Vi var ganske redde alle tre da det stod paa som verst, men guidene var utrolig dyktige, saa vi folte oss trygge hele tiden. Etterhvert som vi kom lavere i hoyde, ble AK bedre, og tredje dagen hang hun til og med med gruppa.

Ida Karin var som vanlig supersporty, kjente ikke hoyden i det hele tatt, var i den raskeste gruppa hele turen. Linn slet litt med kvalme og oppkast andre dagen, og knaerne siste dagen, men var rask og sprek hun ogsaa. Alle tre fullforte med stil og vi er veldig stolte av oss selv. Paa tross av litt dramatikk, hadde vi en flott tur. Nydelig fjellandskap med de gronneste og bratteste fjellene og dalene, lamaer og alpakkaer overalt, inkabefolkningen i sine smaa hus og landsbyer langs hele ruta, alle de smaa barna som vi hadde kjopt med gaver til, en del regn og litt sol. Vi bodde i telt, og fikk servert tre maaltider per dag. Nydelig hjemmelaget mat. Paa kveldene satt vi i hovedteltet, snakket skit og spilte kort. Det var kaldt, under null grader paa natters tid, vi var saa skitne og luktet saa vondt som vi aldri har gjort foer, men saa sjarmerende da du. Fantastisk opplegg og fantastiske folk.

Machu Pichu og andre inkaruiner

Bonusen paa turen, var at vi fikk besoke Machu Pichu likevel. Machu Pichu er et av verdens underverker, og er ruiner etter en gammel inkaby flere tusen aar gammel. Det har som sagt vaert stengt i noen maaneder naa, men hadde forste aapningsdag 1. april. Vi var der, og det var fantastisk. Dette var paa lik linje med Taj Mahal.I tillegg fikk vi med oss et par andre inkaruiner og noen byer her oppe i Andesfjellene.

Naa har vi vaert tilbake i Cusco noen dager. Vi har bodd paa et hostell sammen med Simone og Annemette, og hatt det utrolig artig sammen med dem. Vi har vaert paa lokalmarkeder, spist god mat og smakt litt paa utelivet her. Cusco er en like fantastisk by som alle sider. Hoyden kjenner vi fortsatt litt, saa det blir godt aa komme til lavere land i dag. Vi gjoer oss klare for en 18-timers busstur i dag til Nazca Lines, 3000 meter lavere enn her. Det blir godt det.

Paa loerdag setter vi kursen for Argentina og de siste tre ukene av turen.

Vi ses snart!

Klem fra oss!