Rundt om i verden drikkes det mye te. Men hvordan teen fremstilles og hvor den kommer ifra, er noe de ferreste tenker over. I Darjeeling er det mange teplantasjer. Ca 80 stk. Vi oppsokte den stoerste, og mest kjente for aa faa en innforing i tilbredning av te. Nede i et lite hus, omgitt av store teplantasjer, ble vi vinket inn av en liten Indisk dame. Hun nermest kommanderte oss inn i en liten stue, hvor et rundt bord vardekket med hekleduk. To Sveitsiske gutter, hadde allerede tatt plass i sofaen. Med relativt sto engelsk, fikk vi servert grunnleggende fakta om teproduksjon. Kort tid etter befant vi oss utenfor inngangen til fabrikken hvor teen faktisk blir bearbeidet. Inne i fabrikken laa det folk aa sov paa gulvet. Guiden fortalte at det var lunsjtid, og fabrikkarbeiderne hvilte ut paa gulvet. Nok engang folte jeg at vi traaker inn i noene daglige liv. Hadde detvaert mitt arbeide, og noen hadde kommet trampende inn og observert, hadde jeg folt det ganske ubehagelig. Alikevl virker det ikke som det er tilfelle i India. Naar vi sporr om aa ta bilder blir dette ogsaa tatt med et smil. Barna faar bryter alltid ut i latter naar vi viser de bildene. Mange av de har nok aldri sett bilde av seg selv. Pa tefabrikken ble vi guidet gjennom teens fire stadier. Det som sitter igjen er at der te fremstilles, maa det vaere veldig varmt. Naar vi beveget oss gjennom rommene ble det stadig varmere. Og i det fjerde rommet holdt tempraturen 36 grader. Lukten er helt identisk med den som er i kornbingen til pappa. Det lukter sommerferie, fra jeg var liten. Tempraturen paa 36 grader er faktisk den samme som det den var i Varanasi( bortsettfra at derer det i tillegg mye hoyere luftfuktighet). Naar vi gaar av toget i Calcutta senere denne uken vil veggen av varme mote oss igjen. Blir en brutal overgang etter den deilige fjellufta. Litt smartere paa te, la vi ut paa en halvtimes gaatur i retning en Tibetansk flyktningleier. Vi vandret i et landskap som minner om rismarker. Opp og ned og litt rett frem. Vi naar hovedveien, og forstaar at denne flyktningleieren nok befinner seg lenger unna enn antatt. En Inder med hentesveis tilbyr oss skyss for tre hundre rupie. Han sier det er ca 5 km i distanse. Karianne aksepterer men truer med at viss han lyver om avstanden vil han ikke faa penger. Vi er lei av aa bli lurt. Og Karianne har en myndig stemme som faar selv innbarka Indere til aa forstaa alvoret. Han hevder nok engang at det er 5 km, og vi hopper inn i en sliten rod kassebil. Vi sitter trangt og koselig i baksetet, og plutselig dundrer Bon Jovi ut av stereoanlegget. I frontruten finnes et Engelsk fotballskerf, og paa anlegget faar vi servert x antall slagere fra aatitallet. Jeg tror dagens sjofoer var en litt rebelsk inder, og i dag skulle han impponere med oredovende vestlig musikk, og offansiv kjoring paa vilt humpete veier. Vi kom rasende inn til senteret av flyktningleieren, med anlegget paa full styrke. Indisk raaning er tydeligvis et begrep. Vel ute av bilen ble vi minnet om Tibets tragiske historie, og Kinas umennskelige behandling av Tibeterne. I bilder og ord fikk vi historie og bevis for overgrep. Budskapet fraTibeterne er klart. Dere kan ta fra oss alt, men tibet vil alltid bestaa. I de ulike husene satt mange og arbeidet med ulike haandarbeid. barna ble overlykkelige for aa se oss. Bleikansikter blir godt mottatt.
Etter aa ha tilbragt en time i leieren bar det tilbake i jukeboksen av en kassebil. Paa vei tilbake var Shanaia Twain og Bryan Adams inne i bildet. Jeg tror han tenkte at livet er slettes ikke vaerst, der han satt med royken i kjeften, dundrende musikk og satt i arbeide av fire bleikansikter.
Vi la turen innom coffeshoppen for aa frotse i Chocolat dream, en usansynelig usunn og deilig sjokoladekake.
I gaar kveld motte vi to amrikanske bakpackere, som vi slo folge med til den lokale puben. Joe's bar. Baren er et rom paa ti ganger fem meter. En brun bule. Veldig fratotende i dagslys. Ganske innbydende i morket. Vi fikk smaken paa lokalt ol kaldt Danborg.I dag har amerikanerne flyttet inn paa vaart hotell. Dekling hotel(som det heter), staar i lonely planet. Og lonely planeter alle backpackeres hellige bibel. Staar det ikke i lonely planet, er det ganske sikkert ikke bra. En sannhet med modifikasjoner, men i et backpackerhode er det til tider litt kaos av informasjon og inntrykk. En bok som gir det svaret paa de vanskelige spoersmaalene, gjor virkeligheten litt enklere. Som i enhver hellig bok finnes det leveregler, som har sin misjon, og som gjor det lett aa velge. Innenfor gruppen av tilhengere er det selvfolgelig rom for tolkning, siden alle har ulik bakgrunn. Men de fleste kan samles et sted paa midten og vaere enige om at lonely planet veien, er den riktige veien. Amen.
I kveld blir det kortspel og ol med Amrikanerne, om alt gaar som planlagt.
Lassi,lassi,lassi( mye brukt frase som betyr ok,ok,ok paa Tibetansk. Naa mer brukt av oss en av tibeterne).