Klokken 0400 var vi endelig fremme i Bangkok. Vi hadde bestemt oss for å reise rett til Kambodsja, og hadde et slit med å få folk til å forstå at vi skulle til en annen stasjon. Vi viste en lapp på thai at vi skulle til Kambodsja, damen i informasjon skranken pekte oss bort til plattform 77. Der snakket de bare thai og viftet oss bort, men fikk en annen lapp på thai som vi kunne vise igjen. Etter mye styr gikk Line tilbake til informasjonsskranken mens Martine ble igjen og ventet med bagasjen. Der møtte Martine et ektepar fra Québec, Canada, som også skulle til Kambodsja. I mellomtiden hadde Line kranglet og b****et med damen bak disken og funnet ut at på lappen vi hadde fått stod det "jeg skal til plattform 77". Ekteparet fant plutselig ut at det gikk en buss til grensa om 5 min, så vi løp avgårde for å få billetter. Bussen var en vanlig buss, med AC fra taket, og kl 0500 var det oss 4 og 2 andre på bussen. Vi sovnet begge to ganske fort, men Martine våknet opp i 7-tiden av at bussen stod helt stille. Da hadde Martine fått ei dame ved siden av seg og Line en mann. Bussjåføren var borte, og folk løp frem og tilbake med ting osv. Slik holdt folk på i ca 45 min før vi kjørte avgårde igjen. Etter dette ble bussen stoppet 2 ganger av militære som skulle sjekke passene våres. Første gang gikk en haug av folk av og militærmannen fant to damer gjemt inne på toalettet. Det var denne gangen Martine var redd for at folkene skulle ta med våres sekker. Bussturen fortsatte og vi var fremme ved grense området i 11-tiden. Der kom vi inn på et kontor, men det første Line sa var at dette må være lureri. Vi satt oss ned og begynte å skrive ned informasjon til visa og for immigrasjon. Vi ble nesten tvunget til å bli tatt bilde av, for visumet, for 200 baht. Så forklarer mannen at vi nå må betale 1000 baht for visum og videre 200 baht for å få det gjort. Martine viser så til papirer vi fikk hos New Road Guesthouse om at visumet skal koste 20 USD, og spør om vi kan betale med dollar. Nei det var ikke mulig, men vi kunne ta ut penger rett rundt hjørnet. Når vi viser lappen, hvor det står på engelsk, sier han frekt til oss "gå å prøv det dere, min tid er dyr så ikke bruk min tid! Men hvis det ikke fungerer så vil ikke jeg slippe dere inn i landet!!". Ganske så forskremte ble vi kastet ut av kontoret og på med sekkene. På utsiden spurte vi noen andre om dette stedet, og de mente visst at dette var bare lureri. Heldigvis betalte vi de aldri!

Det var nå tid for frokost/lunsj, men Line likte dessverre ikke maten og endte opp med å kjøpe dårlige peanutter. Å stå i kø for å komme inn til departure hall for Thailand var tungt og varmt. Så var det avgårde for å få visum og så for å få entry stempel til Kambodsja. Dette var den riktige måten å gjøre det på! Videre tok vi buss for så å ta taxi i to timer til Siem Reap! Ekteparet fra Canada var fremdeles med oss, og vi fant, sammen, et billig sted å bo. Det var mye styr, for alle guesthouse i området var opptatt. Ryggen verket, svetten rant og vi var alle veldig slitne. Vel fremme på vårt dormatry var det avslapping og Internett før turen bar ut på tradisjonelt show og middagsbuffe! Det begynte visst 20 min før de skulle, men maten var god og drikken var billig, og etter 40 min fikk vi beskjed om å gå. Litt paffe fikk vi stablet oss opp og kommet oss ut. Så, hvor skal ferden gå nå mon tro? Joda, Siem Reap Night Market. Handlet litt mer til bursdagsgaven til Lena, litt til oss selv og så var det å nyte en tydeligvis svært så velfortjent fot massasje og reflexology. Deilig! Line syntes det gjorde litt vondt og kunne kjenne det oppe ved ansiktet. Siden var det noen få drinker før vi tok kvelden. Planen er å treffe Carly igjen i morgen kveld, og går derfor ikke til Angkor Wat. Men vi finner nok alltids på noe spennende å gjøre, det er jo tross alt Line og Martine det er snakk om