Å komme til Vilanculos var som å ankomme paradis: Palmesus, hvite strender, grønnblått hav, en liten hyggelig landsby, og utrolig koselige mennesker. Det er et slikt sted hvor tid er helt irrelevant, og det er lett å bruke en hel dag på å spille kort eller bare lese bok og halvsove i sola. Livet i Vilanculos er ukomplisert og «farlig» – det er virkelig vanskelig å komme seg videre!

Etter noen dagers hvile i Vilanculos dro jeg på en to dagers båttur med Sailaway Dhow Safaris til Bazaruto Archipelago. Jeg dro med en familie fra sør afrika, et britisk par på min alder og en gammel dame fra Portugal som var på loffen helt alene. Engelsknivået var på linje med det spanske paret jeg gikk Kilimanjaro med; food – good – yes.... Sun – nice – yes...., men vi fikk da kommunisert litt likevel. Utrulig tøft at hun er ute å reiser alene i den alderen, jeg skal også være backpacker som pensjonist! Vi tilbragte mange timer i båten, og det i seg selv var en herlig forandring etter utallige mil med buss. Første dagen snorklet vi ved Magaruque Island, det var ikke like mange fisk som i Lake Malawi men utrolig flott likevel. Flere av fiskene var store, og havbunnen var enda flottere enn i Malawi. På ettermiddagen kom vi frem til en fantastisk liten camp godt gjemt innimellom trærne. Når vi kjørte inn med båten var det nesten ikke mulig å se at det var noen camp der, likevel hadde alle havutsikt fra teltet. Bålplassen hadde kurvstoler til å sitte i, og det var til og med dusj der – med varmt vann! Dagen etter gikk vi en tur opp sanddynene på Bazaruto Island, snorklet ved 2 Mile Reef, og til slutt en lang og herlig båttur tilbake til Vilanculos. Selv om det var litt skyer til tider tok sola bra, så det var godt at jeg omsider fikk tak i solkrem før turen. I Mulanje solgte de nemlig ikke solkrem, og de hadde problemer med å forstå hva jeg mente. «Sun-what????» «Cream – sun – mzungu skin???» «Aaaah, hahaha, nei det bruker ikke vi»;-P

Etter båtturen ble det en tur ut med diverse folk fra Vilanculos. Først noen øl på Baobab (utrolig hyggelig sted!) og så gikk turen videre til Afro Bar. Etter en morsom kveld var jeg og Therrick fra hostellet de siste som gikk hjem gjennom en søvnig landsby. Vi hadde faktisk akkurat snakket om ran da vi passerer en guttegjeng som hilser på oss, før de plutselig holder fast i Therrick og skal ha tak i det han har av verdisaker. Jeg har en liten veske i hånda som raskt forsvinner, med typ 4 kroner i og noe annet småtteri. De skiller oss, med 8 mot 2 har vi ikke stor sjanse til å stå i mot. Meg behandler de egentlig som en mygg som er nødvendig å vifte bort for å komme i lommene til Therrick. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kun vil få en sjanse til å rope om hjelp, trekker pusten dypt og hyler alt jeg klarer – HEEEEELP! Det tar ikke lange stunden før jeg blir slengt i bakken og jeg ligger med panna i sanda. Jeg får ikke helt med meg hva som skjer med Therrick siden de har splittet oss, men hører senere at de er mye røffere med han. Inntrykket mitt er at gutta ikke tror på at dette er alt jeg har (er i grunnen enig i den konklusjonen, hvem går rundt med kun 4 kroner på seg??) og de begynner å lete etter mer. Da er det like greit å ta frem resten av pengene fra BH'en i håp om at de vil stikke. De fikk i hvert fall ikke med seg nøkkelen som jeg også hadde i BH'en. Anyway, de har mine penger, og Therrick sine kontanter, visa kort og mobil og endelig forsvinner de. Herregud – ran nummer 2 på samme tur, er det mulig??? Vel, jeg kunne ikke annet enn å se det komiske i det, litt galgenhumor er absolutt nødvendig. Det hjelper liksom ikke å legge seg ned å grine heller, den gleden skal de ikke få. Jeg mistet kun kontanter, ingen visakort, ingen kamera, ingen pass, ingen ipod, ingen mobil og så videre. Vi ble ikke voldtatt, vi ble ikke alvorlig skadet og ingen av oss ble drept. Det kunne vært så mye verre ikke sant??? Jeg har hatt en fantastisk uke i Vilanculos, og jeg nekter å la de få minuttene dette varte ødelegge opplevelsene mine av Vilanculos, Mosambik eller Afrika generelt. Siden vi ble litt «forsinket» på vei hjem og ble sittende å prate lenge fikk vi også med oss en vakker soloppgang, fin bonus på en merkelig natt.

Life goes on, man erstatter kjipe minner med gode minner og har det herlig på tur. Sånn som en skikkelig storm her en kveld, med pøsregn og lynnedslag i slow motion som virkelig lyste opp landsbyen. Egentlig foretrekker jeg jo sol og varme, men det er noe som er utrolig vakkert med ordentlig uvær også. Alle klemte seg sammen under stråtakene i et forsøk på å forbli tørre, men takene var ikke akkurat tette så våte ble vi likevel. Og biljardkonkurransen som pågikk ble mer og mer spennende jo våtere bordet ble. Men det var likt for alle, og omgitt med hyggelige mennesker, sånn halvveis tørr under taket, med en kald øl i hånda er det ingen storm som kan ødelegge den gode stemningen uansett. Litt annerledes var det når jeg hadde min første rusletur i landsbyen alene. Enten jeg vil eller ikke blir man gjerne mer paranoid etter et ran, jeg misliker at folk går bak meg, jeg har øyne i nakken som iherdig analyserer hvert menneske jeg møter på veien, og jeg kikker litt ekstra på de jeg møter og lurer om det var deg, eller deg, eller kanskje deg også jeg møtte her om kvelden... Dere vet hvordan intimgrena til en gjennomsnittlig nordmann er, men etter utallige timer på afrikanske minibusser er intimgrensen min så og si borte. Nå var min norske intimgrense tilbake, jeg mislikte at folk kom for nære, ble mistenksom, ville helst ikke prate med folk jeg ikke kjenner og unngikk blikkontakt. Så møter jeg en fantastisk liten jente på 2-3 år kledd i rosa fra topp til tå, som sier «Hello» 17 ganger mens hun vinker ivrig og smiler like brett hele tiden. For en nydelig liten solstråle! Jeg kan ikke annet enn å sprekke opp i et bredt smil selv, og vinker like ivrig som den lille jenta. Jeg kjenner skuldrene senker seg, guarden går ned og jeg slapper av. Takk lille deg – you just made my day! Ja, jeg møtte noen bandidos her om dagen, men jeg har møtt tusenvis av hyggelige, hjelpsomme, smilende og søte mennesker, og det er derfor jeg elsker å reise. Og det er derfor jeg skal fortsette å reise og nyte hvert sekund av det. Og det er minnet om disse menneskene jeg skal ta med meg hjem når den tid kommer. Sånn, der er den historien fortalt og den ubehagelige opplevelsen er for lengst på vei ut av systemet.

Over til noe hyggeligere, en liten kjærlighetshistorie. Jeg forelsket meg med det samme jeg kom til Vilanculos, i en fantastisk liten fyr med en imponerende kroppsbeherskelse, et nydelig ansikt og masse pels. Apen Bob dukket plutselig opp på stranda da den var få uker gammel, og har blitt værende på Beach Village siden. Da jeg kom satte jeg meg ned på bakken, og med det samme kom han bort til meg, snuste og utforsket, klatrer opp i fanget mitt og satte seg godt til rette. Jeg var solgt. Jeg har alltid likt apekatter, og det var virkelig noe spesielt med denne karen her. Dessverre skulle det vise seg at Bob som de fleste andre gutter jeg har møtt også har sine dårlige sider, om enn noe ulikt fra tidligere erfaringer. Bob er oppkalt etter Robert Mugabe, og viste seg etter hvert å være en liten terrorist. Han kunne stjele maten din, øredobber eller andre ting, og forsto ikke helt at å bite vanligvis er en litt ubehagelig lek for mennesker. Bob og hunden Sid er bestevenner og sloss hele tiden, men de fleste mennesker er ikke så begeistret for bitingen. Så det hadde vel aldri gått så bra med oss to i det lange løp, vi var for ulike. Men selv om han var en liten terrorist til tider ble jeg virkelig sjarmert, jeg kommer aldri til å glemme deg Bob! Lurer på om han hadde hatt et annet lynne om han for eksempel het Nelson Mandela??;-P

Jeg bodde på Beach Village i en uke, et utrolig fint sted med hyggelige og hjelpsomme folk. Uansett hva man spurte om så ville de gjerne forsøke å hjelpe, ringe rundt til kjentfolk og gjøre det meste for å tilfredsstille gjestene. Til og med når et tysk par var desperate etter å finne kjøleskapsmagnet fra Mosambikk (ehh ja......), ble det ringt rundt for å spore opp dette. Det var lite folk som bodde der, så de første dagene hadde jeg dormen for meg selv. De siste dagene flyttet jeg over til min egen bungalow for samme pris, siden det uansett var lite folk. Ganske greit;-) Takk for en fantastisk uke og service i høyeste klasse, vil savne Vilanculos!

Nå har jeg ankommet nok et paradis med utsikt mot de samme nydelige strendene og det herlige havet fra min lille stråhytte. Jeg skal tilbringe ca en uke i Tofo, og ser virkelig frem til det. Faktisk kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å være her jeg er, akkurat nå. Chao!

PS: Er du hjemme i Norge og drømmer deg bort til varmere strøk? Les Jumping Ships av David Baboulene, utrolig morsom og perfekt reiselitteratur;-)