I Vilanculos ble jeg advart om at det var masse festing i Tofo, og at jeg burde passe på å sove mens jeg var i Vilanculos. Hmm, fest - hvor da? Det er helt tydelig lavsesong så noen heidundranes fest var det ikke noen av dagene, og det var helt greit. Jeg fant en Jo Nesbø bok som jeg byttet med en annen, så det var ikke noe problem å få dagene til å gå. Jeg bodde i en liten stråhytte ved den nydelige stranda (se bilde), god temperatur i vannet, sol, Jo Nesbø, halvsove litt - hva mer kan man ønske seg? Møtte en hyggelig danske som jeg var litt sammen med (greit å få øvd litt på å snakke norsk igjen), og møtte igjen en Portugiser fra Vilanculos, så selskap hadde jeg også.

Etter et par dager dro jeg på en snorkletur, jeg hadde hørt på forhånd at Tofo var bra for både snorkling og dykking. Det er noe av det merkeligste jeg har vært med på. For det første var sikten elendig så jeg så nesten ingenting. Det var ingen korallrev, ingen småfisker, ingen planter, kun noen jellyfish som jeg var så heldig å få nedi trøya mi. Også hvalhai da, det er Tofo kjent for. Vi dro en gjeng ut i en speedbåt, speidet etter hvalhai og når guiden oppdaget dem ropte hun «Go go go!», og det var om å gjøre å komme seg fortest mulig ut i vannet. Deretter ble vi jagd tilbake i båten etter en liten stund. De første gangene i vannet så jeg ingenting, det vil si jeg så mange turister, men ingen hvalhai. En gang så jeg en hvalhai like ved båten, men på grunn av dårlig sikt så jeg ikke hele dyret. En svensk familie som var på samme båt som meg tipset meg om at jeg ikke burde hoppe ut i vannet første runden, men heller når båten kjører litt videre og nærmer seg hvalhaien for andre gang. Da jeg prøvde dette kom jeg omsider ganske nærme, plutselig så jeg de hvite flekkene på hvalhaien rett foran meg, men sikten var fortsatt dårlig så jeg ante ikke hva som var foran og bak på dyret. Vi ble i forkant advart om å svømme for nærme da de lett kan slå oss bevisstløse med halen, så jeg stoppet å svømme og forsøkte å få oversikt over hvor jeg var i forhold til dyret. Det neste som skjer er at jeg noen nærmest svømmer over meg, jeg blir sparket i ansiktet av svømmeføtter og jeg er omgitt av frekke, brautende og desperate turister og ser ikke lenger snurten av hvalhaien. Det er det drøyeste jeg har vært med på, aldri har jeg møtt så aggressive turister noen gang. Ingen tok hensyn til andre, det var bare om å gjøre å brøyte seg frem mot hvalhaien. Det var selvsagt utrolig kult å se hvalhai så nærme, men likevel er det den desidert dårligste snorkleturen jeg har vært på, først og fremst grunnet irriterende turister. Jeg hørte også at dykkingen i Tofo var skuffende, mulig det ikke var den beste tida av året for snorkling og dykking. Anyway, tilbake til Jo Nesbø resten av dagene, det kunne uansett ikke bli feil;-)

Jeg var også på en dagstur til Inhambane, nærmeste «byen» fra Tofo. Koselig sted, men likevel ikke veldig spennende. Fredag morgen tok jeg bussen til hovedstaden Maputo, og det var virkelig rart å komme til et sivilisert sted igjen etter å ha tilbrakt flere uker i små landsbyer. Wow, butikker! På hostellet ble jeg kjent med to gutter fra Irland og Sør Afrika, som har bodd i nesten to år på Madagaskar. Hvilken flaks! Jeg har prøvd alle mulige kanaler for å få reisetips dit, men det er virkelig et sted hvor de færreste har vært. Hosteller er og blir det beste reiseforumet som finnes! Dro på en festival lørdagen, der var det faktisk en norsk jente som sang! Litt sånn opera-aktig, veldig spesielt, jeg hadde faktisk hørt sangen før. Melodi Grand Prix kanskje?? På bussen til Johannesburg dagen etter overhører jeg noen snakker om den norske sangerinnen, det vil si jeg skjønnte ikke hva de sa, men «norway», etterligning av sangen og høy latter mens de slo seg på låret er språk mer enn tydelig nok. Fikk litt flahback til Oktoberfestival i Uganda, der var det også flere «herlige» artister (trolig bannlyst fra den ordentlige oktoberfestivalen). I Johannesburg møtte jeg Kristian, en kamerat hjemmefra, og kameraten til Kristian som også heter Christian. Skjønner? Veldig morsomt at han skulle til Johannesburg samtidig som meg, og det er heller ikke dumt å ha guide / body guard i en by med et mildt sagt rufsete rykte. Og Johannesburg presenterte seg umiddelbart fra sin dårligste side: Da jeg gikk av bussen gikk jeg ut på gata for å finne en taxi. Det pleier ikke å være spesielt utfordrende å finne en taxi rett ved en gigantisk bussholdeplass, men denne dagen var det ingen å se. Strategi: gå målbevisst, lat som du vet hvor du skal helt til du finner en taxi. Den første taxien visste ikke hvor hostellet var så da var det like greit å gå videre. Himmelen ble mørkere og mørkere, det tordnet allerede og det var like før regnet styrtet ned. Jeg stoppet derfor ved en fyr som solgte grønnsaker for å spørre etter taxiholdeplassen. Mens han forsøker å forklare meg veien, kommer det to fyrer bort og mumler noe jeg ikke riktig klarer å oppfatte. «Hææ?» «Give me your phone, give me your phone!» Kanskje greit å avklare i forkant hvem som skal ta seg av pratinga, mye vanskeligere å oppfatte når de snakker i munnen på både hverandre og grønnsaksmannen. Det tok et par sekunder før jeg oppfatta hva som skjedde - ranet igjen??? Enten tenkte jeg at det er dagtid og hundrevis av mennesker rundt meg så det er lite sannsynlighet for at noe kan skje, eller så tenkte jeg egentlig ikke i det hele tatt. Alternativt så tenkte jeg at hvis jeg begynner å fiske etter mobilen kan de lett se eller spørre om flere ting, hoppsann her er det et kamera og en ipod også, vil du ha det også eller? I hvert fall, jeg snur på hælen, skrur opp tempo til ordentlig norsk power walk (så godt det lar seg gjøre med mange kilo bagasje på kroppen) og går derfra. Jeg ser jo i ettertid at det kanskje ikke var det smarteste jeg kunne gjort, men alt skjer så fort (hver gang faktisk, haha!) og man rekker ikke riktig å tenke. Mens jeg strener avgårde kommer en annen fyr opp på siden av meg: «Be careful my friend, this is Johannesburg». Ja, takk for velkomsten, ransforsøk etter 10 minutter er nesten imponerende. Tror du jeg kan komme i Guinnes rekord bok for dette?!?

Etter en kjedelig start i Johannesburg, ble alt veldig raskt bedre. Det var utrolig koselig å se Kristian igjen midt i selveste Afrika, herregud så godt å se et kjent ansikt, og å være i nærheten av noen du vet du kan stole 200% på. Sammenkomsten ble feiret med nydelig middag og vin, det var god stemning, mye latter og praten gikk lett. Fra hotellet til Kristian og Christian hadde vi fantastisk utsikt over Johannesburg, det er virkelig vakkert med storbyer om kvelden. Etter en supertrivelig aften fikk jeg meg en halvtimes deilig spasertur gjennom et stille Johannesburg (Neidaaaaaa! Gikk du på den? Selvsagt tok jeg taxi fra dør til dør, ingen mere vandring uten mine 2 body guards;-) Neste dag dro vi til området Kliptown i townshipen Soweto. Dette er hjertet av Kristians Afrika, og han har mange kontakter i området og driver et hjelpeprosjekt med base i Kliptown. Han har tilbrakt mye tid i Sør Afrika, tar fantastisk flotte bilder hvor du kan bidra til å gi et barn utdanning ved å kjøpe et bilde. Nå har han ansatt en jente i Kliptown som blir «områdeansvarlig» og skal jobbe med å utvikle en database med oversikt over barn som ikke går på skole og som på sikt kan få støtte til skolegang gjennom Pictureaid. Vi tilbrakte hele dagen i Kliptown, fikk en lang omvisning i området, og hilste på utrolige mange flotte mennesker. Det var mye lek og moro med ungene, og når det gikk litt voldsomt for seg og tårene kom trillende, fikk Tante Ida bidratt med et fang og en trøstende klem. Godt å kunne gi litt kjærleik til andres barn når mine kjære tantebarn er så langt borte. Dagen var helt fantastisk og alle menneskene der gjorde stort inntrykk på meg. Jeg følte meg både trygg og ivaretatt midt i en township som skal være så farlig, jeg følte meg faktisk tryggere i Kliptown enn resten av Johannesburg. Dagen ble igjen avsluttet med koselig middag med to trivelige gutter. I dag har jeg ankommet hovedstaden Antananarivo på Madagaskar, og det lille jeg har sett så langt ser veldig bra ut. Tana er kjempe sjarmerende, og når en hovedstad kan beskrives med slike ord lover det godt for resten av landet. Jeg gleder meg til resten av mitt herlige Afrikanske eventyr;-)

Helt til slutt:

- HIPP HURRA for verdens beste Pappa som har bursdag idag;-)

- Sjekk ut www.pictureaid.com! Bli kjent med Kliptown og se noen av bildene Kristian har tatt. Bildene er nydelige og formidler godt det Afrika jeg elsker.Enjoy;-)