17. mars - også kjent som min bursdag. Det var litt uvant å ikke være hjemme i Norge på denne dagen. Ikke det at jeg har for vane med å ha noe vanvittig til feiring, men det å ikke ha vennene og familien rundt meg, må jeg innrømme at jeg savnet litt. Men det stoppet ikke dagen for å bli en minnefull dag. Da mange av vennene mine måtte jobbe på bursdagen min, bestemte vi oss for å ha en liten BBQ på Trigg Beach dagen før. Vi dro med oss pølser, kjøtt og salater, og ja, selvfølgelig noe så vi ikke tørstet. *kremt* Vi endte opp med å bli 16 stk. denne kvelden. Utrolig koselig minne. Jeg var også så heldig at jeg fikk to kaker!!! Slå den! Shara fra Frankrike lagde en utrolig god fransk kake med sjokolade, og Nadja fra Tyskland lagde brownies til meg. Var lettere fornøyd da ja. J17. mars er også kjent som St.Patrics Day. Dette er en dag som blir feiret av irrer over hele verden. Og i år var jeg i et land som gjorde at jeg fikk muligheten til å oppleve stemningen rundt denne feiringen. Kontrollen av id er veldig streng her i Australia, så jeg blir stadig spurt om id når jeg går ut, men denne dagen gjorde det meg ingenting. Jeg må heller innrømme at jeg håpte at de skulle spørre. Det var da heller skuffende da jeg ikke fikk en mine fra inderen jeg måtte vise id til, som heller så ut til å kjede livet av seg rund alle irrene, og ønsket at han var absolutt alle andre steder enn der. Det var da heller oppløftende og utrolig moro da jeg kom inn på "området" de hadde rigget til i North Bridge i Perth. De hadde sperret av en gate og rigget til med en scene med live band med god blanding av ny og god gammel irsk musikk. Det var tydelig å høre hva som var av den gode gamle typen, da det som så ut til å bare være folkemylder av fulle irrer, gikk til å bli allsang med sjel. Utrolig moro opplevelse.

Hele denne uka fikk jeg gratulasjoner. De jeg ikke fikk møtt på bursdagen min, gratulerte meg neste gang de så meg som om det skulle være bursdagen min den dagen de møtte meg. Jeg er helt overveldet over gjestfriheten til folkene her nede. Fire dager etter bursdagen min ble jeg og Mat (husverten) invitert over til en av hans venner for middag. Han hadde da kjøpt inn den største, saftigste og beste biffen jeg noen gang har smakt - i anledningen min bursdag! Det var jo en selvfølge for han å lage til en god bursdagsmiddag for gjesten fra Norge. Hvordan kan må få vist hvor takknemlig man virkelig er for sånt?

Se for deg dette. Du er på andre siden av kloden, på det australske kontinentet. Du er i byen Perth, og i forstaden North Bridge. Dette er stedet hvor de fleste nattklubbene og barene ligger, og er et beryktet sted for bra natteliv, men også mye fyll og vold. Det er torsdag, og jeg blir invitert på et sted som heter "The Deen". Jeg går inn etter å ha vist legg til vaktene, og kommer inn til noe som ser ut som en vanlig travel sportsbar med populærmusikk over høytalerne. Jeg tenker mitt, men går videre innover for å lete etter de jeg skal treffe. Lengre inne i lokalet ser jeg et dansegulv likt de fleste utesteder, runder hjørnet, og går ut i bakgården (ja, det er et stort sted). Her finner jeg overraskende nok en helt annen målgruppe, live salsamusikk. Det er et band som spiller, og stedet er pakket. Det er noen få her og der som danser, og jeg merker foten har vanskeligheter med å stå stille. Jeg begynner å like stedet allerede. Mobilen vibrerer og jeg får en melding om å gå opp i andre etg. til salsaloungen. Når jeg kom inn i lokalet følte jeg at jeg var på et helt annet kontinent enn Australia. Her er det latinamerikanske rytmer om ruver, og det er ikke en singel sjel i lokalet som står stille. Her er det salsa som gjelder. Jeg har aldri opplevd et så stort dansegulv fult med så mange folk som danser salsa. Stemningen er avslappet, folk smiler og inviterer tilfeldige partnere ut på dansegulvet. Det er utrolig moro å se folk som virkelig kan danse salsa. Det er alt fra kinesere og australiere, til folk med latinamerikansk bakgrunn som ruver dansegulvet. Tykk eller tynn, ung eller gammel, har ingen ting å si. Her danser man salsa, og nyter musikken. Jeg fikk rede på at det er gratis salsakurs på naboklubben hver tirsdag kl syv - jeg er påmeldt. J

Et par uker senere… Det ble ikke blitt noe salsakurs på meg nei. Om man ønsker jobb, så kommer det - bare ikke når man ønsker det. De neste to ukene ble det mye jobbing på meg. Asfaltarbeid, rigging og jobben i baren. Må innrømme at jeg var lettere sliten etter et par uker med lange dager i solsteiken og spaden, og lange netter i baren.

Det begynte å nærme seg slutten av mitt opphold på vestkysten, og vi som bor i samme hus ønsket å dra på en liten utflukt før jeg dro. Det ble derfor tid for å ha mine siste skift på de jobbene jeg hadde. Den siste jobben jeg hadde for firmaet som driver med asfalt ble en minnerik dag, og ikke på den positive måten. Dette er da settingen: Du har en stor lastebil full av asfalt som holder 220 grader. Mekanismen som driver ut asfalten bak lastebilen feiler før den første timen har gått. Hva måtte til da? Jo, Henrik måtte gå opp på toppen av lastebilen for å spa ut hele s***en med spade, trippende rundt for ikke å brenne føttene. 37 grader i lufta, 220 grader under deg, ingen vind. Det er en grunn til at jeg prater om dette tilfellet i tredjeperson for å si det slikt. Dette ble en 13 timers arbeidsdag for 100dollar (500nok). Det må være den fysisk hardeste jobben for minst penger jeg har hatt i mitt liv (kanskje med unntak av militæret).

Den siste dagen min på baren derimot var heller av den hyggelige sorten. Da de har blitt utrolig strenge med å ha ei pils etter stengetid, var det en positiv overraskelse da samtlige som jobbet til stengetid fikk hver sin pint da det var min siste dag. Jeg fikk en pint av mitt nye favorittøl, Hoegarden. Nam!

Den siste uka på vestkysten dro Shara, Matt og meg sørover. Mellom Yallingoup og Dansborough ligger Ngilgi grotten som går 37 meter under jorden på det dypeste. Det var utrolig flott og fint å sånn der nede (viktig å holde på klisjeene). Mye takket være flott lyssetting i grotten. Da aborginerne (urbefolkningen) i Australia trodde det var onde ånder i gråtta, ble den ikke utforsket før starten av 1900-tallet da den tilfeldig ble oppdaget. Det ble etter hvert en populær destinasjon for bryllupsreise på vestkysten, og grotten fikk elektrisitet flere år før husene rund i området. Det skal også nevnes at i samme området har de noen fantastiske strender, og du har stranden nesten helt for deg selv.

Etter dette stoppet vi innom det berømte vindistriktet Margareth River for å få med oss starten på en stor vinfestival. Der fikk jeg tatt bilde av meg selv (et bilde som ble tatt med Shara sitt kamera, og som jeg håper hun husker å sende til meg) foran Hummer H2 limousin! NICE! Etter å ha tilbringt etter hvert lettere susete huer rundt om kring på vinsmaking på de forskjellige vingårdene, sjokolade fabrikk og syltetøyfabrikk, tok vi turen ennå ett stykke sørover.

Vi kom oss til Augusta, og dro ut til Cape Leeuwin fyr. Dette er det mest sørvestligste punktet på kontinentet. Det er også her det indiske hav og stillehavet møtes. I Augusta bodde vi på et utrolig flott hostel. Det ble faktisk kåret til YHA's beste hostel 6 år på rad. Men ingenting er fullkomment, det var en massiv familie fra Sydney med altfor mange unger som hadde slått leir i samme hostel som oss denne natten. Da det ikke er stort annet enn et supermarked, postkontor og ei veltet ku der, var det ikke stor annet ennå bli på hostelet denne natten. Etter å ha brukt kvelden med brettspill over et par tre flasker rødvin, var vi lettere hese etter å ha måtte tilnærmet skrike til hverandre for å få kommunisert. Det hjalp ikke akkurat da morgenen kom, og samtlige unger fant ut kl. halv syv på morran at det var en god ide å løpe opp og ned gangene å skrike så høyt som mulig.

Etter en lengre frokost som vi nøt i stillhet etter at familien hadde dratt, tok vi turen lengre sørvest til Pemberton. Her klatret vi et tre som er 75 meter på det høysete. Det vil si at stålburet på to tonn som er plassert på toppen, er på 75 meters høyde, treet er nok 3-4 meter kortere. Som en spiral rundt og opp treet, stikker det ut ca en meters lengde med stål med en halvmeters mellomrom. Dette danner en fantastisk flott "stige" som man kunne klatre opp til topp i, selvfølgelig uten noen form for sikkerhetsnett under eller tau. Når man var halvveis oppe ble man møtt med et utrolig motiverende skilt: "This was the easy part, the next part is almost vertical". Vi kom oss opp på toppen, og var raske med å ta bilder, video og nyte utsikten et par minutter før vi fant ut at det var en god ide å gå ned da det begynte å bli folksomt på toppen og det begynte å svaie. "Ikke se ned". Det er jo (unnskyld ordbruken) jævla enkelt når man skal ned samme veien som man kom opp og man må finne disse stålpiggene å komme seg ned på. Historien bak disse treklatringene med et bur på toppen, er at de brukte dette som utsiktposter for å se etter branner. Sikkert en utrolig spennende jobb - jeg ville ikke ha levert inn no søknad. Men det var en opplevelse, moro, nervepirrende og adrenalinet pumpet godt.

Det har vært nesten tre måneder her i Perth, og det er trist å måtte reise herfra, men nye eventyr og opplevelser står for tur.