Det har blitt en liten ufrivillig tradisjon at vi finner ut at bussen går tidlig, litt for sent på kvelden før. La oss bare si det slik at ingen av oss var i kjørbar tilstand da vi sto opp tidlig i Byron Bay for å ta bussen videre til Surfers Paradise.

Etter ca. to og en halv time på buss kom vi oss frem til det berømte Surfers Paradise. Vi rullet inn på bussterminalen, og Hauge tok seg av bagasjen mens jeg sørget for å få fikset med pick-up til hostellet (noe som hostellene tilbyr som service for å kapre kunder). Vi fikk begge et lite smil rundt munnen da vi så hva som kom for å kjøre oss til hostellet, en limousin. Det var riktignok ikke den flotteste modellen fra fjordåret (eller året før det igjen), men det var likevel en limousin. Da vi kom frem til hostellet fant jeg ut at "vi" hadde glemt matnettet med brunosten, CB-pilsa, leverposteien og nugattien på bussen eller bussterminalen. Sist sett da Hauge skulle legge den i bussen mens jeg sjekket meg og han inn på bussen i Byron Bay. Da det eneste jeg har fått smakt av det overnevnte er CB-pils og et par skiver brunost, er det lettere sagt enn gjort og ikke la seg provosere av kommentarer som "Herregud, det er jo bare en jævla brunost". En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni-ti… Vi fikk sjekka inn og slengt bagasjen inn på rommene våre før vi tok turen ned til sentrum for å utforske hva byen hadde å by på.

Det var deilig vær, så det var en naturlig avgjørelse å ta turen ned på beach'en. Etter en liten fotoseanse under "Surfers Paradice-buen" ned til standen, fikk øyet noe å nyte. Stranden var enorm, jeg kunne verken se starten eller slutten på stranden, og navnet på byen var som skapt for bølgene som kom inn. Det var heller ikke feil å streife synet over alle de nydelige jentene som solte seg på stranden. Meg og Hauge så på hverandre og ble enige om at vi hadde det relativt greit med tilværelsen. Etter en liten sightseeing i byen, og et par surfshops, tok vi turen tilbake til hostellet. Utenom pizzakveld med alt-du-kan-spise på hostellet for 6 dollar, var det ikke stort annet som skjedde denne ene kvelden vi hadde i Surfers annet en at Hauge sluknet før klokka var ni, og jeg fikk oppdatert bloggen min frem til Surfers.

Dagen etter sto vi opp slik at vi fikk et par timer i byen til å suse rund før bussen gikk videre til Brisbane. Akkurat nok tid til at Hauges visakort ble slukt av en minibank rett før bussen gikk. Vi kom oss nå på bussen, et visakort og alt for mye norsk mat i manko.

Halvannen time senere rullet vi inn på terminalen i Brisbane. Etter å ha dobbeltkontrollert alt av bagasje, begynte vi å lete etter hostellet vårt. Ei av de første vi møter på som ønsker å gi oss litt gratis internett (reisebyråenes egne innkastere) var ei jente fra Nord-Norge. Vi fikk en ca retningsbeskrivelse og fant til slutt hostellet Base. Dagen var ennå ung, og da vi bare hadde en natt her i Brisbane, dro vi relativt raskt ut for å se det vi kunne rekke å få med oss.

Det er mye moderne om gammelt av arkitektur her i Brisbane. Spennende å se gamle bygg bli reflektert i skyskrapere på andre siden av veien. Ellers så brukte vi også litt tid på å finne et nytt kamera til Hauge og printe noen bilder, da han som kjent ikke lenger hadde noen kamera på dette tidspunktet.

Tilbake på hostellet ble det nok et gjennsyn med den berømte goon'en på rommet. På dette rommet var det for det meste irrer, men også ei jente i tyveårene fra Taiwan. Vi inviterte henne med opp på toppterrassen da vi skulle ta festen videre der, og jeg ga henne en god klem da vi dro mens hun ble igjen på rommet for å sove (kl. åtte). Det var en utrolig moro kveld på toppterassen, men alle måtte ta turen til baren under da de stengte toppetasjen kl. ti av sikkerhetsgrunner (hver kveld vell og merke).

Tradisjonen tro, våknet vi tre kvarter før bussen gikk kl syv på morran, i en der etter tradisjonell mental tilstand. For de av dere som synes at jeg har et godt sovehjerte, så kan jeg trøste dere med at jeg har funnet min overmann i Hauge. Da jeg endelig fikk kontakt med han etter å ha fillleristet han og har fortalt han om situasjonen, reiser han seg brått opp og kommer med kommentaren "Å helvete!". Jeg snur meg for å få pakka ferdig på et par minutter da det er ca. et kvarters gåtur til busstasjonen. Det er med stor overraskelse at jeg da hører grynting komfortlyder bak meg, og ser at han etter fire sekunder etter sjokkvåkne, er tilbake til drømmeverden. Vi rekker bussen, med alt i behold.